UNICEFs Humorkveld

Liveblogger fra UNICEFs Humorkveld på TvNorge akkurat NÅ:-D Send "smil" til 02015 og blir fadder du også!

Oppdaterer også kvelden via blogg.aftenposten.no

Bloggen har ny folkeregistrert adresse

Ære være deg som stikker innom - enten tilfeldig, eller fordi du har vært her før.

Lille Calima har tredd inn i de voksnes rekker og blogger nå for Aftenposten.

Derfor er aktiviteten liten her inne. Lar likevel denne bloggen leve, for jeg er jaggu litt stolt av hva jeg har fått til her!

Håper du vil stikke innom den nye bloggen og kjefte litt i kommentarfeltet der også:)

AFTENPOSTEN-BLOGGEN

Supermat for Superstudenter

Dette er ingen matblogg, folkens - men nå som studiestart nærmer seg (og for noen har den allerede begynt), så skal denne studenten åpne matskapet sitt for deg for å si at; Kjære medstudent, om du lever på et budsjett eller rett og slett er lite kreativ på kjøkkenet, så er det både viktig og lett å spise variert og næringsrikt! Bare se her:

Det var en gang en jente som flyttet hjemmefra. Hun var vant med å få matpakken smurt og middagen servert hver dag, og plutselig måtte hun ta ansvar selv. Hjelp, hvordan overleve? Knekkebrød og Grandis er vel så godt, men blir ensidig i lengden. Og som alle vet; et ensidig kosthold er ikke akkurat et energiboost. Takket være en god venninne, har jeg oppdaget en helt ny verden av eksotiske opplevelser på kjøkkenet:

Er du fysen på noe godt, men orker ikke lage noe? Aloe Vera er bra for kroppen, ikke bare på utsiden, men også for systemet på innsiden! Drikken er søt og i følge American Chronicle har den også helsebringende effekter som bl.a. forbedret blodsirkulasjon, regulering av blodtrykk, styrket immunforsvar og regulering av blodsukker (være obs. ved allergi eller graviditet). Hvor sunn jordbærpuddingen er, kan diskuteres fordi det er noe sukker i den, men den inneholder store fruktbiter og er perfekt som en liten desert - og ikke minst; den smaker HERLIG!

At bønner og linser er vanskelig og tidkrevende å lage er bare tull! De koker jo seg selv, mens du sitter og leser! De minste behøver du ikke legge i vann på forhånd og har en koketid på mellom 10 og 20 minutter. Disse passer perfekt i salat eller ved siden av middagen. Mung-bønner (de grønne) er rike på fiber, vitamin C, jern og proteiner. Spiser man for mye kan magen få litt trøbbel, pluss at kaloriinnholdet er høyt, så spis med måte:) Jeg koker ofte villris (posen med sort innhold) fordi den innholder mer proteiner enn vanlig ris.

Den lille posen med navnet "Tao..." er ganske morsom. Kan du gjette hva det er? Vel, er du glad i potetgull, så er dette en super oppfinnelse! Vet ikke riktig om jeg skal si hva det er, i frykt for å skremme deg bort, men ok, forsøk å vær åpen for nye ting; det er faktisk sjøgress!:-P Sprø og krydret sjøgress! Finnes i flere smaker, er supergodt og er visstnok supersunt!!

Honningristet musli er perfekt i yoghurt eller sammen med frisk frukt hvis du vil ha noe søtt.

Den brune posen inneholder 100% kakao (!!!) Oh, yes! Og sammen med rød mispeltre (vet de har et annet navn også, men husker ikke nå) er rike på antioksidanter og smaker veldig godt hvis du er litt fysen, men ikke aner hva du vil ha.

Kjøper du ofte brød, men ender med å kaste mugne skorper fordi du ikke rekker å spise det opp? Jeg kjøper speltbrød hos Baker Hansen, og får det skjært opp slik at det lett kan puttes i fryseren. Voila, ferskt brød til enhver tid!:)

Ellers folkens, så er bakt potet eller wok alltid en slager! Det slår ikke feil! Sleng på alle grønnsakene du finner i kjøleskapet, krydre og jeg lover; det blir bra!

Hjemme hos moi blir blenderen flittig brukt. Smoothie er energirikt og enkelt å lage. Kladder ned en oppskrift (hilsen Kari Juaqesson)

Frokostsmoothie:

3 dl appelsinjuice

1 skrellet gulrot

2 dl frosne jordbær

1 banan

2 ss havregryn

1 ts linfrø

1 ss kaldpresset rapsolje

Kjære medstudent, jeg lover ikke at du lever 10 år lenger eller at du aldri blir syk ved å spise dette, men det har hjulpet meg til økt energi og det har inspirert meg til å ha et mer variert kosthold. Uansett så er det jo gøy å prøve noe nytt! Ta turen innom din nærmeste matbutikk, helsekost eller de asiatiske forretningene i Torggata, så finner du det som er beskrevet over. Her i Norge er vi så vant med kjøttkaker og poteter at vi glemmer at det finnes andre matkulturer der ute som er både spennende og nyskapende. Oppdag det!

Og husk; trener du, så skal det være gladtrening - mosjon er ikke tvang! Ta et Salsakurs, prøv yoga eller gå turer i skogen med en god venn (da går skravla i ett og du er sosial samtidig som du er i aktivitet). Poenget mitt er at det er lov å være annerledes, gjøre nye ting! Det er en god avveksling for studenter som ellers sitter med nesa godt plantet i boka.

Så får jeg vel bank for å si dette, men kjære medstudent; ta deg et stort glass vin innimellom! Chill out og reflekter over livets små og store gleder:)

Lykke til med studiene! Og som Mahatma Gandhi en gang sa; "You must be the change you wish to see in the world"

Helges Hagefest 2010

Da var det igjen tid for årets store begivenhet; fest i Helges hage:) Jeg er sikker på at vi hadde med det mest kreative bidraget til matbordet i år; nemlig FORTUNE COOKIES! Hvis noen lurer, er disse kjøpt i Torggata i Oslo, på en av de asiatiske foretningene. Superkult å ha med på fest! Lammet smakte utsøkt (som alltid), og så var det ekstra koselig å møte igjen dramalæreren min, Ranveig, fra Minken Fossheims Barne- og ungdomsteater!:)

Gleder meg allerede til neste år!

På gjensyn vakre mennesker:)

Lik lønn for ulikt arbeid?

"Kvinner tjener mindre enn menn! Kjemp for likelønn!" Hørt det før?

Det mange ikke har fått med seg, er at ofte, når det skrives om kvinner som får mindre lønn enn menn, er det som regel ulike yrker det er snakk om. Hadde debatten dreid seg rundt lik lønn for likt arbeid, da hadde saken vært en helt annen.

Mener du at man nødvendigvis skal ha lik lønn for ulikt arbeid?

Ærlig talt, er det dette norske feminister kjemper for i dag? Jeg mener vi ikke trenger feminister som kjemper for norske kvinner i dagens samfunn (med all respekt til de som kjempet for våre rettigheter gjennom de siste hundre årene). Norge er et av de landene som har kommet lengst i kvinnekampen - så er det ikke nå på tide at norske feminister vender blikket ut i verden og kjemper for våre medsøstre i land der kvinner faktisk er undertrykket? Dette betyr ikke at vi ikke skal kjempe mot vold i nære relasjoner, voldtekt eller æresdrap som skjer her i Norge, men det er ikke nødvendigvis en kvinnekamp, det må behandles som samfunnsproblemer og angrep på enkeltindivider. Vi vet det også finnes menn som er utsatt.

Tilbake til (u)likelønnsdebatten; Det er omsorgsyrkene som er mest i vinden i denne debatten, og jeg skal si meg enig i at de (uansett om det er kvinner eller menn) som arbeider i omsorgstjenesten bør få høyere lønn enn det de har i dag. Hjelpepleiere, lærere, sykepleiere, barnehagetanter og onkler gjør en viktig jobb, og det er trist at mange er av den oppfatning at disse yrkene har lavere status enn f.eks. leger eller advokater, bare fordi utdannelsen er lengre hos sistnevnte.

Det leder meg til å spørre; skal lengden av og kravet for å bli tatt opp til et studie, avgjøre hvilken lønn du får til slutt? Kan vi noen gang la en lærer tjene bedre enn en lege? Det er vanskelig for mange av oss å tenke seg. For hvor rimelig er det egentlig? Skal en lærer og lege alltid tjene det samme? Gjør de ikke et like viktig stykke arbeid?

Anonym, vis ditt ansikt!

Til alle dere der ute som enten blogger, debatterer og kommenterer anonymt der ute på nett. Hvorfor kan dere ikke si hvem dere er og stå for det dere skriver? Tørr dere ikke?

Dette med anonymitet (på nett) er et stort problem. Folk kan når og hvor som helst spre om seg med stygge kommentarer og nedlatende holdninger. Kommentarer som går på blant annet utseende, religion eller etnisistet. Det provoserer meg så til de grader at folk som har et så enormt behov for å komme med useriøse henvendelser får herje fritt på nett, uten å måtte stå for det de "mener". Det er noe HELT annet å komme med usakligheter når du har ditt ekte navn under innlegget. Da kan i det minste folk peke på deg og si "Gud, så teit du er!". Hadde du måttet signere med navn, så hadde du kanskje ikke turt å skrive det stygge du skrev?

Anonymitet er i seg selv ingen kjip ting, men det er bruken av den som skader. Et vitne som trenger beskyttelse av frykt for eget liv, skal selvsagt forbli anonym. Et tips til barnevernet om omsorgssvikt er bedre anonymt enn ikke noe tips i det hele tatt. En blogger som skriver kjærlighetsdikt skader ingen ved å være anonym. Så hvor går den grensen da? Kan vi lage regler og straffe de som snakker stygt anonymt?

Svaret er selvsagt nei. Vi kan ikke lage regler og straffer. Men vi kan snakke om hvilke holdninger vi har, og hvilke vi ønsker å ha i vår sosiale verden. En verden som er både virkelig og fiktiv på samme tid. Tenk deg om før du trykker "post comment". Hvis du var den personen du skriver om, hvordan hadde du taklet å lese det? Er det konstruktiv kritikk du kommer med? Hadde du turt å si det samme face to face til personen du skriver om?

Det mange av dere ikke tenker over, er hva slags effekt ordene deres har på den de treffer. Ord kan såre, ord kan slå - ord kan faktisk drepe. Ikke undervurder kraften i det du skriver. Du vet ikke hvor sårbar eller mottakelig den personen du skriver til er. Du kjenner ikke hele historien bak. Så hvorfor er det så vanskelig å være litt ydmyk, ha litt folkeskikk?

Særlig er dette et økende problem på nettsteder der avisene åpner for kommentarer under artiklene sine. Her er terskelen lav for drittslenging. Denne funksjonen ble opprettet av avisene for at de skulle få et tettere forhold til leserne sine. Du blir invitert inn til å si din mening, slik at også avisene kan få et mer nyansert blikk på saken. Kanskje har du noe å tilføye, nye opplysninger? Men slik blir ikke kommentarfeltene brukt. Frihet under ansvar fungerer tydeligvis ikke i denne settingen.

Jeg er lei av å lese disse kommentarene (IKKE kommenter under og si at da kan jeg jo bare la være å lese! Det argumentet er ikke legitimt), de som gjør det bidrar ikke med noe, verken konstruktivt eller positivt, til samfunnet.

Vakre Mia synger Cabaret på Rådhusplassen

Allsang & Fest på Rådhusplassen

Skeive Dager er i full gang og i går var det allsang og fest og topp stemning på Rådhusplassen i Oslo.

Vakker sang fra Marian Aas Hansen, Jannecke Øines, Gunhild Bonden, Mia Gundersen, Marianne Antonsen og mange fler! Etter konserten fant jeg Tanta til Erasmus (det vil si Mai Lise) & han tøffe typen på bildet øverst, blant folkemengden (Andre, vet dere). Og ja, litt politisk prat fikk jeg sneket inn der...

Hvem er du tidens kvinne?

Hvem er du innerst inne, uten kåpe, kurv og sjal
Kun du kan tegne ord med slik en silkehvit kajal
Si meg hva som fins der inne, kvinne med krusete hår
Du sa en gang at tiden, den leger alle sår

Hvem er du lengst der inne, bak historiens store ord
Med all din kraft og glede, du satte dine spor
Hvem er du tidens kvinne, som spiller rollen vel
Hvem er du langt der inne, jeg ser deg likevel

Du delte all din klokskap, og fylte oss med fag
Vi fikk lære ganske lett, en slitsom skoledag
Om Hedda Gabler, de Beauvoir, om Woolf og Isabel
Jeg vil så gjerne høre, fortell, fortell, fortell!

Hvor lykkelig jeg er, over å lytte til din stemme
Lykkelig fordi jeg lærer bøkene å kjenne
Men like lett tar mystikken meg, og bærer deg avsted
Så dypt og inderlig jeg ønsker , å være like ved.

Hvem er du som taler vakkert, om en kvinne stor
Og dekker opp med falne sider, et deilig middagsbord
Jeg vil så gjerne vite mer, enn permers eventyr
Av alt er du så mye mer, enn et opphøyd fabeldyr

Datalagringsfornuft

Debatten om datalagringsdirektivet er HET på Høyres landsmøte i dette øyeblikk. For dere som lurer, har jeg samlet noen argumenter mot innføring av direktivet:

- Datalagringsdirektivet truer personvernet
- Datalagringsdirektivet behandler alle som mistenkte
- Datalagringsdirektivet vil skape falsk trygghet, kriminelle vil lett slippe unna
- Datalagringsdirektivet åpner for massiv overvåkning i fremtiden

Kilde: Liberalen (her kan du også lese mer utfyllende om hvert argument)

Som Henrik Asheim poengterte, dekker ikke direktivet nettsamfunn som facebook og twitter, nei ikke engang en hotmailadresse kan spores. Datalagringsdirektivet vil bare være en liten irritasjon for kriminelle, helt til de finner nye smutthull. Heidi Nordby Lunde hadde et interessant poeng; (jevnføring) mange av dere skal nok ta flytoget på vei hjem etter landsmøtet. Dette betyr at dere må innom Jernbanetorget der over 500 kameraer vil fange dere opp. Det burde bety at Jernbanetorget er ett av de sikreste stedene å ferdes (latter i salen). Likevel hørte vi om da Marie Simonsen ble rammet av en kriminalbande og frastjålet lommeboken sin midt på Jernbanetorget. Politiet lykkes ikke i å ta tyvene. Datalagringsdirektivet er altså en falsk trygghet.

Heidi Nordby Lunde skrev om denne hendelsen i blogginnlegget "Falsk Trygghet"

Til slutt kan jeg skuffet meddele at 108 stemte for dissensen, og 175 mot. Høyres landsmøte har altså ikke sagt "nei" til datalagringsdirektivet inntil videre.

Slik er bloggromlivet:)

Her jobbes det iherdig med blogging, live-chat og twitter. Ekstra kos var det å få besøk av Arne!

Innvandrere holdes utenfor arbeidslivet

Det var en sann glede å høre Erling Lae tale til landsmøtet. Debatten om bruk av hijab som en del av politiuniformen er vi vel ferdig med nå, men om en bussjåfør bruker hijab, har politikerne INGENTING med! Har de problemer med det, så er det DE som må endre holdning! Innvandrere har krav på å bli møtt med respekt!

Videre diskuteres innvandring og integrering, og flere unge delegater melder seg på talestolen. Utdanning er et sentralt tema. Isabell Pettersen forteller om venninnen fra Guatemala, og om hennes mor som egentlig er utdannet innen sosiologi. Hun jobbet på et universitet i Guatemala. Hun jobber også på universitetet her i Norge, men som renholdsansatt. Hvorfor er det slik at innvandrere som er godt kvalifisert holdes utenfor arbeidslivet?

Bør vi nummerere jobbsøknader? Kanskje vi bør prøve det ut på enkelte felt for å se effekten? Mange blir ikke engang kalt inn til intervju, kun fordi de har et annerledes etternavn enn Ola Nordmann. Det kaller jeg ukultur!

God stemning i salen

Fedrepermisjon: Ikke et spørsmål om likestilling

Likestilling er et vakkert og positivt ord, men likestillingen har flere stemmer. I går vedtok Høyre fri deling av foreldrepermisjon og å gi alle fedre opptjeningsrett til foreldrepermisjon.

Venstresiden rister på hodet og argumenterer for at likestilling betyr at far skal ha like mye rett til permisjon med barna sine som mor. Den retten fratar ikke Høyre fedrene. En av grunnsteinene i Høyres politikk er å sikre individets frihet. Foreldrene skal ha frihet til å velge det som passer dem best. Staten kan ikke innvadere folks privatliv og stå til ansvar for at alle foreldre har et likestilit samliv. De rødgrønne må lære seg å skille mellom samfunn og samliv.

La meg bruke et klassisk eksempel fra en familie jeg kjenner godt:
Både mor og far arbeider i servicenæringen. Far startet opp sin egen bedrift for et par år siden, og er nå vel etablert, men han har få ansatte og vet at hvis han blir borte fra jobb over en lengre periode, for eksempel på grunn av sykdom e.l., vil bedriften kollapse. Han er både sjef og ansatt, og den store drivkraften i prosjektet sitt. Paret venter nå barn, og selv om far veldig gjerne vil ta ut permisjon, vet han at han ikke går. Paret mister 10 uker permisjon, og barnet må begynne tidligere i barnehagen. Hva er det egentlig som skjer her?

Jo, det som skjer er at staten går inn og kontrollerer enkeltmenneskers privatliv med å si at hvis ikke far kan ta ut permisjon, så forsvinner permisjonsukene. Barnet i denne familien vil ikke, uansett hvordan du snur og vender på det, få 10 uker med far, men er det ikke da bedre at mor og barn får mer tid sammen, enn at barnet blir kastet inn i barnehagen i så tidlig alder?

Jeg støtter Høyres vedtak om fri deling av fedrepermisjonen. Jeg utfordrer de rødgrønne til å slutte å skyve likestillingen foran seg, for dette handler ikke om likestilling, det handler om retten til å velge sitt liv, om friheten til å tilpasse sitt familieliv etter det som er best for den enkelte. Staten skal ikke bestemme hvordan DU skal leve DITT liv.

ErnaPad

Jens Stoltenberg har sin egen iPad, der kan han med ett enkelt tastetrykk gå inn på spesialdesignede app's og styre av landet vårt . Nå har også vår Erna fått sin iPad!

Henrik Asheim overrakk stolt ErnaPad'en

med blant annet disse applikasjonene:

- Morna Jens

- Si nei til datalagringsdirektivet

- Lavere skatt til alle

- Hent Unge Høyre-forslag

- Fjern helsekøene

hihi....

Vellykket integrering - har vi det da?

Calima har sjekket inn og fått plass i bloggrommet på Radisson Blu Scandinavia og Høyres Landsmøte er igang. Du kan følge Høyres Landsmøte 2010 og stille spørsmål live HER , her i bloggen, eller tweets merket med #hlm

Stian Berger Røsland innledet med kloke ord om arbeid og utdanning. Norsk skole løfter ikke de elevene som kommer fra en lav sosial bakgrunn. Etter min mening er norsk skole bare egnet for de elevene som ligger midt på skalaen, ikke de flinke, og ikke de svake. Hvordan kan vi gjøre skolehverdagen bedre for elever og studenter? Som Røsland sa; "det er ikke viktig hvor man kommer fra, men hvor man vil."

"Det går bedre for oss enn mange liker å innrømme - både i skolen og i arbeidslivet. Vi lykkes også stadig bedre med både integrering og deltakelse i arbeidslivet." Gjør vi det? Ja, svarer Røsland. Stadig vekk leser vi saker i media om kriminelle innvandrere, kulturkollisjoner og mislykkede integreringstiltak. Skriver ikke media noe positivt om våre nye landsmenn? Joda, bare se her:

- Aftenposten 03.05.10 Mattetalenter går mot strømmen
- Aftenposten 20.07.09 Åtte av ti fullfører videregående
- Namdalsavisa 31.08.04 Vellykket integrering
- Utrop 28.05.09 "Krafttak for inkludering"

Problemet er at disse sakene fort blir glemt, eller de drukner i massen av negative saker. Ikke fordi det er færre positive, men fordi de negative selger best. Så hvorfor forteller Calima deg dette? Dette er hennes bidrag til å snu fokusvinkelen noen grader. Høyre ønsker et mangfoldig og inkluderende samfunn, et samfunn som ser alle, både de som lykkes og de som faller utenfor.

Living London

Kom hjem i går etter en fantastisk lang-uke i London i går. Tre dager slår deg helt ut når du aldri har vært i byen før. London er STORT, og London er FARGERIKT!

Men det var ikke dagbok jeg skulle skrive nå. For nå som valgkampen er i full gang, var vi så heldig å få besøke et Mental Health Care Center. Dette er et tilbud til mennesker med langvarige eller kroniske mentale sykdommer. Ved siden av å gå til lege og psykolog, får klientene et fristed der de kan møte andre og være sosial. Senteret tilbyr blant annet gruppetimer med strikking, karaoke, drama og matlaging, eller man kan sitte og lese avisen, drikke kaffe og skravle. De fleste bydelene i London har et slikt senter, men nå som budsjettene strammes inn, står flere av de statsfinansierte sentrene i fare for å måtte stenge.

Jeg snakket med the manager, en litt eldre, kjempehyggelig dame som aldri stoppet å prate når hun satte i gang. Hun hadde jobbet i psykiatrien i nesten 40 år, og fortalte at senteret kunne tilby folk en trygghet og et rom utenfor samfunnet. "It's society that drives people nuts," sa hun. "It pushes them off the cliff, and we are here to pick them up, at least for a while until they fall back down." Senteret er åpenbart et godt tilbud, men jeg stusset litt over en ting; da jeg spurte henne hvor lenge folk blir værende, og om mange ble friske, sa hun kontant "No, most of them stay. So we have no room for new people. They just don't get well."

Det er trist. Har systemet gitt dem opp, eller er det slik i realiteten, at mange faktisk aldri blir friske?

"Let's restore dicipline in our schools"

Noen som husker forsiden av Dagsavisen på valgdagen i fjor?
Hammersmith News var da mistenkelig likt.... Interessant å se at avisene er partipolitiske i valgkampen - og hvordan de bruker sin posisjon som "den fjerde statsmakt" til å influere velgerne.

og til slutt; nææææj, jeg vikke dra fra London!!!!

Har vi blitt vandrende kortstokker?

Å fylle 20 år innebærer et par viktige endringer i hverdagen, blant annet går du over fra ungdomskort til studentkort hvis du reiser kollektivt. Calima er flink. Hun er miljøvennlig og kjører ikke bil, nei ikke engang scooter! Men etter en dypt traumatisk opplevelse med Trafikanten på lørdag, vurderer hun nesten å ta lappen og kjøpe en kasse på hjul. Hør nå:

Solen skinner og gresset spirer i veikanten tidlig en lørdag formiddag i april. Calima kommer på at hun må kjøpe nytt månedskort og tar bena fatt og tusler mot sentrum - veien er tross alt ikke lang, og våren er på sitt beste! Hun putter studentbeviset, bildekortet fra Trafikanten og det utdaterte studentkortet i lommen og går fornøyd nedover bakker og berg.

Studentkortet selges nemlig KUN hos Trafikanten nede på Oslo S, og på Nationalteateret. Ikke i kiosker eller automater. Det er i grunn litt underlig, er det ikke? Du må jo ha studentbeviset sammen med månedskortet for at det skal være gyldig uansett.

Calima kommer ned på Trafikanten og trekker kølapp. Det blir hennes tur. Hun drar pliktoppfyllende fram kortstokken sin og rekker den mot damen bak disken. "Beklager, jeg må ha semesterkortet ditt." HVA?? Semesterkort? Calima har legitimasjon, studentBEVIS (der det står at hun er student fram til 2011) OG bildekortet hun fikk av Trafikanten sist hun kjøpte studentmånedskort. Er det mulig å gjøre dette LITT mer komplisert?

Det hele endte med tur og retur hjem-sentrum, og til slutt fikk hun studentmånedskortet sitt. Det mest irriterende er ikke den ekstra tiden Calima brukte denne lørdagen (for været og spaserturen var helt topp), men er det virkelig helt umulig å selge disse kortene flere steder? Nede hos Trafikanten er køen veldig ofte nesten endeløs - en kø som kunne blitt langt kortere hvis man ikke behøvde å kjøpe månedskortene der.

Calima spurte damen bak disken om dette, og fikk til svar; "Du kan jo bare kjøpe flere månedskort samtidig." Det må ha vært en kortslutning der i pæra et sted. Regnestykket er enkelt: STUDENTmånedskort. Student = fattig. Fattig = kan ikke kjøpe flere kort samtidig.

Det skal også nevnes at min gode jobbvenninne har blitt student, men får ikke studentmånedskort fordi hun er for gammel! (???) Det er også helt tullete, spør du Calima. Det er jo ikke mulig å jukse når man må ha med gyldig studentbevis på bussen uansett. Og er du student - så bør alle ha de samme rettighetene, uansett alder.

(takk til @emgid på twitter for lån av metaforen "vandrende kortstokk")

~Det som er~

De unike. De som varer,

er der

selv om dere ikke alltid ser hverandre.

Hun du deler alt med - det som

betyr noe, de viktige tingene. Av og til

i en dyp alvorlig samtale

noen ganger i en

spøkefull tone.

Hun som

aldri dømmer, som ikke alltid

gir de beste rådene, men

er ærlig. Alltid.

Venninnen du snakker med over telefon

i timevis. Der stillheten

ikke lenger er pinlig. "Vent litt".

Ti minutter. "Er du der?" spør du

og i andre enden høres

"Ja, hvor ellers?"

Sammen. Alltid. Sammen

i galskapen.

Og av og til lurer du

"Er jeg alene?". men plutselig

dukker hun opp. Og får deg

til å føle igjen.

Glede, sinne, latter, irritasjon, tårer

fryd eller frustrasjon. Det spiller

ingen rolle.

Så lenge dere er der. Begge to. Like

mye, eller mer.

Like ofte, like sjelden.

Like

lite, eller mindre.

Det unike Det som

varer. Er der. Det som

likevel aldri vil bli tatt

for gitt. Det er

dette vennskapet.

Fokus på læringen, eller målet?

En av mine professorer sa at det finnes to typer studenter; de som er fokusert på læringen, og de som er fokusert på målet. Førstnevnte klarer seg best på universitetet, i følge forskning, sa han.

I grunnskolen og på videregående oppereres det med det guddommelige ordet "læringsmål". Ved begynnelsen av hver time skriver læreren opp mål for timen -dette skale elevene lære. På periodeplanen står målene i alle fag for de neste ukene, og i lærebøkene står målene nærmest med gullskrift før hvert kapittel.

Målet. Målet er veldig viktig. Mer viktig enn læringen. Det er det som skjer når dyrebar undervisningstid går bort i planlegging, organisering og formulering. Er det viktig å vite hva som er viktig å vite? Ja. Men hva skjer da med alt det andre? All den kunnskapen vi forkaster fordi det ikke er et mål å kunne? Løsningen blir å lage mål for alt. Mål som strekker seg i øst og vest og favner alt. Abstrakte mål som selv har som mål å konkretisere. Høres det absurd ut? Ja. Det er nettopp det det er. Absurd.

Etter en tid er elevene ferdig med grunnskolen og videregående. De har lært seg å tolke læringsmålene, holdningsmålene, kunnskapsmålene, you-name-it-målene inn i det uendelige.. Vår generasjon lærer at så lenge vi kan det aller viktigste, trenger vi ikke legge mer energi i å lære mer 0g disse målene vi higer etter, det som skulle beskrive "det viktigste", vet vi snart ikke lenger hva er.

Mange har ikke lært verdien av en pensumbok på 600 sider, eller å lese tilleggslitteratur av fri vilje. universitetets ledelse klør seg i hodet og lurer på hvorfor så mange gjør det dårlig, eller faller fra. Gapet mellom videregående og universitet er for stort, men ingen vil bevege seg mer mot det andre. De som står igjen på sidelinjen er elevene. studentene. Og de spør; Kan læreren være så snill og gi meg en leselekse til i morgen?

Trenger vi egentlig "ting"?

Da var den siste pappesken forseglet og flyttelasset er klart til frakt i morgen. Rart. Siste kvelden her i min lille hule. Nå begynner reisen. Kjenner ingenting annet enn spenning, forventning og glede. Det er godt å bare ta sats. satse alt. Den som intet våger, intet vinner.
Så her sitter jeg, omringet av tolv pappesker og ti søppelsekker - skjønner ikke hvor alle tingene kommer fra!? Vel. Ti av tolv esker skal settes bort. Bare to skal bli med på min første ferd. Klærne er det værre med. Tror jeg trenger en caddy.

Det er rart hvor mye som dukker opp når man sorterer skrotet sitt. Mest av alt skulle jeg ønske det ikke var mer enn en sekk å flytte på. Hva med å selge alt sammen, eller bare gi det bort? Fristende. Hva skal man egentlig med ting? De er bare i veien. De tar plass. De binder seg til deg. Ting.

Ting er ikke noe. Hvor ofte bruker du ordet "ting"? Jeg hater det ordet. Det er en fellesbetegnelse for alt som er unødvendig, uviktig. Trenger vi egentlig ting?

Mormor spurte meg hva jeg ønsket meg i bursdagspresang (for jeg fyller nemlig 20 neste uke);

"Jeg ønsker meg at jeg kommer inn på det studiet jeg har søkt. Jeg ønsker meg alle drømmene mine tilbake. Jeg ønsker meg de menneskene jeg har mistet. Jeg ønsker meg håp. Jeg ønsker meg glede og vakre øyeblikk jeg kan ta vare på."

Det er mye jeg ønsker meg. men jeg ønsker meg ingenting. egentlig.... Hva ønsker du deg?

Johnny Johnsson in D'Hus

I går var Lissen og Mats på Dramatikkens Hus (Det Åpne Teater) og så månedens samtale med "Johnny Johnsson". Vel, samtale... Johnny snakket. Men Johnny har mye fornuftig å si også.

"If someone needs to take a piss, or a shit, just raise your hand and let me know. It's ok. It happens."

Ok. men....

Johnny snakket om feminisme - has it gone too far?

"No. It has not gone too far. Can you ever be too happy, or too sad? Do women have too many rights? No. But some of you are taking advantage of the rights you have been given, craving more than what is necessary."

Sant sagt, Johnny. Beklager, sitatene mine er bare jevnføringer - håper essensen kommer fram. For det er viktig. Kvinner her i Norge har mange rettigheter. Mine tanker går til kvinner i andre land i verden, der likestilling er et fremmedord. Vi må ut. Vi må stå sammen med dem for at de også skal få like rettigheter. Nytter ikke å sitte her i vår lille boble og sutre over at pappaer får for mye perm.

Johnny Johnsson spiller en gang i måneden til og med mai. Anbefaler dere å ta turen. Og så har han med seg Mandy og Cynthia - they both have a degree in political science. Say no more...

Haddy N'jie på Parkteateret

Anbefaler det siste albumet til Haddy N'jie, "World of The Free"! Her er min favoritt-sang, "Microscope" (fra et tidligere album), som selvsagt også var med under pre-release konserten på Parkteateret. Enjoy!

...:*Hverdagsglede*:...

En av mine fantastiske elever (og det er mange av dem) gav meg denne tegningen - og jeg har lyst å dele den med dere fordi den nå henger på kjøleskapet mitt og varmer hver eneste dag! Regnbuens farger minner meg om alle livets muligheter og hvor givende det er å være lærer. Som fersking på "den andre siden" av skolesystemet, er det rart hvordan perspektivet endrer seg, fra å være elev til lærer, og jeg setter så uendelig pris på de små tingene elevene mine gjør og sier. Barn er så ekte, ærlige og impulsive - og det er en drøm å være blant dem!

Oslo Fashion Week 2010

Så var det tid for Oslo Fashion Week i Kongresshallen. Vi fikk med oss Nadya Khamitskaya (også kjent fra Skal vi Danse) sin debut med kolleksjonen Venti Uno -kjoler i rødt og sort, inspirert av hjerterdamen i en kortstokk. Dette er ikke hverdagskost for denne bloggeren - men det var en skikkelig kul visning med diamantdekket catwalk, sexy dans og pokerbord (inkl. kjekke menn!!!) Charlotte Torstvedt var blant modellene og viste den røde kjolen (se bildet over) som etterpå ble auksjonert bort til inntekt for Go Red LHL, som forsker på kvinnehjertet. Vi hadde selvsagt plass på første rad med goody-bag fra Max-Factor. Blir det bedre? Jada! Etter showet bar det videre til after party på Nobilis, men først måtte min bedre halvdel for kvelden intervjues av en hel skokk med journalister sammen med designeren selv. Joy to the fashion-world, som jeg ikke har peiling på, selv om champisen var veldig god:-D *knis*

Pusterom og varme tanker

Den siste tiden har det vært stille her i bloggen. Livet tar nye vendinger hele veien, og av og til er det ikke like lett å henge med i svingene. Det har skjedd mye den siste uken; Mobbeboklanseringsfest, Oslo Fashion Week, bryllup (nei, det er ikke meg som har giftet seg) og nye utfordringer på jobb. Det er mye jeg gjerne skulle blogget om - og det kommer - men selv om det har skjedd mye, vil det ikke være riktig å si at tiden ikke strekker til. For når sant skal skrives kommer det alltid en tid - selv om man ønsker å unngå det - der selv den mest ordrause trenger å puste.

Lanseringsfesten for mobbeboken, "Fordi jeg fortjener det - en bok om mobbing, håp og ansvar", var fantastisk! Mange fine taler fra bidragsytere, venner og familie av Kristin, sang og dans. Jeg møtte flere av de andre som har skrevet i boken, og det var hjertevarme og gode møter. Det å lese historiene og få et ansikt til dem, er som å få en slags tillit. Kjenner på en enorm takknemlighet overfor de som deler - både anonymt og med navn i boken. I løpet av høsten og vinteren har bloggeren Calima delt noe personlig og nært, og det kjennes fremdeles riktig og viktig, samtidigsom det også krever sin energi og sitt stødige ben å stå i en slik åpenhet. Noen har påpekt at vi ser ut som ofre, men de aller fleste tilbakemeldingene har vært positive - og det er disse jeg tar med meg videre og gjemmer langt inne i hjertet mitt. Jeg sender også mange tanker til de fantastiske menneskene som jeg har møtt i forbindelse med denne boken - dere gjør verden til et bedre sted å være!!

Å møte mennesker er noe av det mest fantastiske med livet - selv om ikke alle vennskap varer evig. Det er ikke meningen at alle skal bli, men tiden vi fikk sammen var viktig, fordi vi skulle lære eller skape noe sammen. Klart vi kan savne de som forsvant sårt mange ganger, men det var riktig at det ble slik - og møtes vi igjen, er der en mening med det også. Man kan jo håpe på det:) Safe journey to you all, for now.

Endelig er den her!!!

Lørdag ettermiddag åpnet Calima postkassen i stor spenning - og ENDELIG lå den der! Mobbeboka vår! (hun sier "vår" fordi det føles litt sånn - som om hun er en del av noe større, viktigere, sammen med forfatteren og alle bidragsyterne).

"Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar" er et resultat av tidenes dugnad i sosiale medier, som twitter, blogger og facebook. Forfatter Kristin Oudmayer fikk en ide, annonserte det på twitter - og ble tatt opp av Humanist Forlag før det hadde gått 1 uke. Den Store Mobbebloggen ble opprettet, bidragsytere begynte raskt og melde seg og debatten om mobbing herjet i flere måneder. Resultatet ble denne --------->

Calima har selv bidratt sammen med sin venninne, Susanne Waglen, og de to jentene har ventet spent på resultatet.

SÅ kom den - og det var ikke før Calima satt med boken i fanget at hele prosessen gikk opp for henne - fra Kristin sendte mail og spurte om de ville bidra, til Tv2-reportasje, til høylytte diskusjoner på twitter og facebook, helt til årsaken til alt oppstyret lå der, rett foran øynene hennes. Det var en merkelig følelse, og hun ble sittende med boken uten å åpne den - hun ville nyte spenningen, dette magiske øyeblikket litt til.

Noen timer senere hadde hun lest de nesten 250 sidene og satt igjen med et hav av følelser. Å lese alle disse mobbehistoriene var vondt, sårt og provoserende. Dette er fakta - sånn er virkelig hverdagen til mange mennesker, både på skolen, i arbeidslivet - ja til og med i de beste familier foregår det mobbing! Noen av bidragsyterne står fram med navn, mens andre er anonyme - men det er ikke egentlig så viktig; for alle sammen viser en enorm styrke ved å fortelle sin histoire. En styrke som ikke trenger å merkes ved navn, fordi det aller viktigste er å kjenne på den styrken i seg selv.

18. februar er det lanseringsfest på M3 i Oslo, og Calima skal tale til folket. Hennes dom over boken kommer manusløst og rett fra hjertet - vil ikke si for mye nå, i fare for å gjenta seg selv, men lover å legge ut "talen" etter festen! Håper å se mange kjente (og ukjente) fjes denne kvelden. Denne boken er et viktig bidrag i kampen mot mobbing. Les den!

------> BESTILL BOKEN HER <--------

Når blir åpenhet "too much"?

A-magasinet trykket i dag artikkelen "De som byr på privatlivet sitt", som i korte trekk handler om kjendiser som utleverer sitt privatliv for et helt folk - om det seg er skillsmisser, rusmisbruk, vold, spiseforstyrrelser, mobbing eller annen alvorlig sykdom . Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen, har forsket på senfølger av traumer og hun mener at når våre grenser blir krenket kan det senere bli vanskelig å sette grenser for seg selv og andre. Dette er selvsagt ikke et konstant reaksjonsmønster, for det finnes mennesker som verner om og forsøker å skjule fortiden så godt de kan. Kirkengen mener at bearbeiding av traumene spiller en viktig rolle for hvordan man opptrer senere i livet.

Artikkelen peker også på det faktum at kjendiser ofte forteller om vonde opplevelser for å bryte tabuer i samfunnet. Her brukes gjerne to ord med svært lik betydning; åpenhet og utlevering - forskjellen er at det ene er positivt, mens det andre er negativt ladet. Åpenhet forbindes med frihet, ansvar, selvkontroll og respekt, mens utlevering er et vulgært ord som ofte brukes for å formidle at personen ikke har noen som helst kontroll over hva hun/han sier, og at det blir så mye informasjon at det nesten blir kvalmende. Utlevering er "too much", som vi sier. Så hvor går skillet mellom åpenhet og utlevering? Kanskje svaret ligger i hvert menneskes individuelle oppfatning av historien som blir fortalt, og den enkeltes forhold til personen som forteller? Eller er det følelsen av anger hos fortelleren selv, som avgjør at å dele ble utleverende, i stede for en positiv åpenhet?

Dette er et interessant tema fordi vi nå opplever at flere forteller om traumer og vonde opplevelser - ikke bare kjendiser, men også "vanlige" mennesker forteller om privatlivet sitt i sosiale medier, som blogg, twitter og facebook. Har vi ingen sluser lenger? Er det virkelig sånn at mennesker som utleverer seg har problemer med å sette grenser? Fører ikke åpenhet med seg mer godt enn tabubryting? Jo - det gjør det. For min del har en viss åpenhet ført til dype vennskap som ellers ikke hadde vært til. Vennskap som bygger på felles erfaringer som knytter oss til hverandre og gjør oss til sterke og trygge mennesker. Sammen er vi mindre alene, sies det jo.

En av mine lærere sa en gang, at "å ikke fortelle alt, er ikke det samme som å lyve. Å ikke fortelle alt, er å skjerme seg selv - det er å vise respekt for seg og sin historie." Det hun sa, har jeg tatt med meg videre og det har gjort meg mer bevisst på hva jeg skriver, for eksempel i bloggen min. Før jeg publiserer et innlegg stiller jeg alltid meg selv dette spørsmålet; "Kan jeg stå for dette, også senere i andre stadier av livet, og skulle jeg skifte mening - kan jeg da forklare hvorfor jeg mente dette akkurat nå?" Er svaret ja, trykker jeg "publiser innlegg", men er jeg usikker, så er det bedre å lagre og tenke en gang til. Før jeg la ut innlegget om mobbing for eksempel, snakket jeg med moren min om hennes følelser og hvordan det ville påvirke brødrene mine. Det handlet ikke om at jeg lot henne avgjøre, men som mine nærmeste er det riktig og viktig for meg å lytte til deres meninger. Jeg mener at det er en god prosess, og selv føler jeg meg ganske bevisst på egne grenser, samtidig som jeg tror at mange fler enn vi tror har de samme refleksjonene. Slike refleksjoner er viktig fordi det handler om ditt liv, dine opplevelser og dine grenser. Det er det som må komme først, sammen med dine intensjoner; Hva er det egentlig du vil oppnå med å dele akkurat dette? Med blogging følger et ansvar, et sett uskrevne regler. Ønsket om å hjelpe noen må komme i andre rekke - etter deg og dine nærmestes behov og rett til beskyttelse.

Åpenhet krever sitt offer, men den bringer også med seg en frihet - friheten til å spille rollen som seg selv fullt ut, friheten til å ta tilbake kontrollen og si "det skjedde, det gjorde vondt, men jeg har vokst og blitt et sterkere, helere menneske."

Hvordan skal vi bekjempe mobbing i skolen?

Dette spørsmålet stiller vi om og om igjen. Svarene er mange, og de er kreative. Her er noen av forslagene;

- Innfør bruk av skoleuniform
- Lærerne må ta mer ansvar

- Alle skoler bør arbeide etter ett felles antimobbeprogram

- Vi trenger holdningskampanjer i skolen

- Foreldre må lære barna sine normal folkeskikk

- Mer disiplin i skolen

- Ta mobberne ut av den offentlige skolen. Foreslår privatskole eller hjemmeundervisning

- Stopp innvandringen! De oppfører seg ufyselig

- Det bør bli lettere å sparke lærere/rektorer som ikke tar mobbing på alvor

- Helårs/delårs-studium om mobbeproblematikk for lærere

- Få lærerne ut blant barna i friminuttene

Som dere ser, er det tre grupper som får hovedskylda for mobbingen; lærere, regjeringen og innvandrerne. Hva med foreldrene? Er det ikke egentlig foreldrenes oppgave å oppdra barna til å oppføre seg skikkelig? Det er foreldrene som i første omgang lærer barna hvilke holdninger som er akseptable. Samtidig tror jeg det er viktig at samarbeidet mellom hjem og skole styrkes. To foreldremøter i året er ikke nok - lærere kjenner ikke foreldrene godt nok, og foreldrene kjenner ikke hverandre i det hele tatt.

Forslagene over er av ymse slag - men et par av dem er egentlig ikke så dumme. Vi trenger å fokusere på holdninger, men skolen bør ikke ha eneansvaret for det, og disiplinen må opp et par hakk. Det er ikke rart at norske elever skårer dårlig på internasjonale prøver, når læreren bruker halvparten av tiden på å si "hysj, vær stille."

Jeg er rett og slett bare nødt til å trekke inn språkbruken når jeg først er i gang. Det er ikke lenge siden jeg selv gikk i grunnskolen, men det var slett ikke vanlig at jentene kalte hverandre "hore". Nå brukes det både som skjellsord, og på en "vennskapelig" måte - men "Kommer du snart eller, hore!?" er ikke hyggelig uansett hvordan det er ment. Ord som morraknuller, fitte, feita, jævla tulling, faen ass, pedo, homse, lesbe, pakkis og svarting er helt vanlige i elevenes hverdagsspråk - hos elever helt ned på barnetrinnet. Av og til virker det som om skjellsordene er så godt intergrert i språket at de spys ut, nesten impulsivt og uten mening. Vet barna hva de egentlig sier?

Straff, eller konsekvenser, for dårlig oppførsel er også en brennhet diskusjon. På ungdomskolen og i videregående risikerer elevene nedsatt karakter i orden og oppførsel hvis de ikke følger skolens reglement. På barneskolen er det fritt fram for å oppføre seg som bavianer, uten noen konsekvenser. Problemet er kanskje at barn ikke lenger har respekt for autoriteter. Før var det å bli sendt til rektors kontor veldig skummelt. Å få en moralpreken fra rektor var noe alle ønsket å unngå - og hvis man ikke oppførte seg pent, ringte læreren hjem til foreldrene. Vi kjente nok helst på følelsen av å ha skuffet mamma og pappa, og det var heller ikke kult. Foreldre har makt over lekene våre, over fritidsaktivitetene - og som "straff" ble noe tatt bort i en kortere tidsperiode, for eksempel pc-spill, mobil eller besøk av en venn. Det er mulig at mange foreldre fortsatt praktiserer denne metoden for straff, men hvorfor virker det ikke lenger? Hvorfor bryr ikke barna seg om pc'en blir slått av resten av uka? Tja - de har jo alltids playstation, PSP eller ipod. Eller er det noe annet? Mangel på respekt, kanskje?

Nå må vi slutte å kaste skylden over på andre - ta ansvar, vær oppmerksom og snakk med barna! Samarbeid og våkenhet rundt holdninger er den sikreste veien til en bedre skolehverdag for elevene.

Ærlig talt. Overanalysering!!

I et intervju med damebladet Costume uttaler Jenny Skavlan at det "ikke hjelper å sitte inne og stirre i veggen" hvis man har en tung tid. Nå får hun kritikk fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon som mener Skavlan sender et budskap om at psykisk syke bør ordne opp selv, i stede for å søke profesjonell hjelp.

(les artikkelen på VGnett her)

Ærlig talt! FF drar sitatet lenger enn det er ment, og man behøver ikke være en gluping for å skjønne at Jenny Skavlan ikke snakker om langvarig psykisk sykdom. Uttalelsen kom etter spørsmål om tiden etter at hun røk ut i Skal vi Danse - og vi er sikkert mange som kan kjenne oss igjen i det hun sier. Har du kjærlighetssorg, gjør det dårlig på eksamen eller blir sviktet av en god venn - da er det godt å komme seg ut, ha skikkelige venner rundt seg og gjøre ting som muntrer opp. Det Jenny prøver å si, er at hvis man stenger seg inne og blir sittende og tenke for mye, er det lett at de mørke skyene vokser seg større. Den uttalelsen er ikke dypere ment enn det.

Jeg syns Jenny Skavlan har fullstendig rett i det hun sier - vi snakker om "light-depping" her. Venner, vin og varme er det vi trenger når livet er LITT kjipt. Psykisk sykdom skal SELVSAGT tas på alvor - og det er ingen skam å søke profesjonell hjelp hvis man føler at man trenger det.

En fersk leksehjelpers tanker

I dag hadde jeg min første time som leksehjelper. På grunn av taushetsplikten, kan jeg ikke gå i detaljer, men jeg har lyst til å dele noen tanker rundt frivillig arbeid.

I dag tidlig kikket jeg gjennom gamle skolebøker for å gjenfinne kunnskapene om norsk grammatikk, oppgaver som jeg selv slet med en gang i tiden. Jeg har aldri vært flink med grammatikkoppgaver, selv om stilene mine hadde minimalt med feil. I det stille lurte jeg på om jeg virkelig kunne være til hjelp, eller om mitt forsøk bare ville føre til mer forvirring for denne jenta?

I grunn tror jeg vi var spente begge to, men samtalen gikk lett og vi ble fort kjent. Så i kveld sitter jeg igjen med mange nye inntrykk. Jeg er sikker på at vi kommer til å bli gode venner. Vi er like gamle og tross kulturforskjellene har vi mye til felles. Begge liker å skrive, og våre drømmer for framtiden er uten tvil forenelige. Det føles veldig fint å kunne bidra med noe, og samtidig lærer jeg vanvittig mye; hvor like vi faktisk er, om henns kultur og også mye om meg selv, faktisk.

Tanken bak frivillig arbeid handler mye om det å gi, uten å forvente noe tilbake, og det er en riktig og viktig innstilling, men jeg kan love at uansett hvor innstilt du er på å gi, så vil du få masse igjen - åpenhet, tillit, kunnskap og glede.

Da jeg var på møte med frivillighetssentralen rett før jul, fikk jeg høre at jeg var den yngste frivillige i min bydel. Det syns jeg egentlig er litt synd, for det er så mange på min alder som har masse å bidra med. Jeg tenker at vi som nettopp har gått på skolen selv, har en stor fordel som leksehjelper fordi kunnskapene våre er så ferske. Samtidig er det å møte ungdommer med ulik oppvekst, fra forskjellige miljøer en brobygger mellom kulturer. Vi lærer å være mer åpen for andre tanker, løsninger og ideer, og vi skaper en gjensidig respekt for hverandre, noe som ikke skal undervurderes i vårt globale samfunn.

Mitt ønske for 2010 er; at flere unge mennesker melder seg som frivillige. Jeg vet at mange er engasjert i store organisasjoner som arbeider internasjonalt, men man må ikke tenke at frivillighet handler om å redde hele verden - det er en stor oppgave. Av og til teller de små tingene mer, som det å være leksehjelper en time, en gang i uken...

Det er ikke vanskelig å bli en frivillig! Her er noen nyttige lenker på veien (som går direkte til informasjon om frivillig arbeid):

• Røde Kors
• Frivillighetssentralen (finn din bydel)
• Amnesty (region øst)
• Frelsesarmeen

"Med ryggen mot verden - fremdeles"

Tar en velfortjent pause fra hverdagen og vender blikket ut i verden (eller ned i en bok, rettere sagt). Denne gangen er det Åsne Seierstads Med ryggen mot verden - fremdeles som skal pløyes, og det med god grunn!

Calima har nemlig røtter i Serbia. Likevel har hun aldri vært der, og da boken falt ned i fanget hennes under siste bokhandler-raid, kunne hun ikke motstå fristelsen. Kan Åsne Seierstad fortelle meg noe om landet mitt som jeg ikke vet fra før? Ja, hun har jo tross alt vært der, og det er mer enn hva Calima kan skryte av, og samtidig skal hun pente innrømme at hun ikke har lest noe av Seierstad tidligere - annet enn nyhetsartiklene om bråket rundt Bokhandleren i Kabul, så hun røsket med seg De krenkede i samme slengen, og håper på fornøyelig lesing.

Hva er det egentlig som er så fasinerende med Åsne Seierstad? Hun har bred erfaring, og har reist mye. For gøy skyld søkte Calima opp navnet på facebook - og jaggu dukket det ikke opp et par grupper. Blant annet "Vi som syns Åsne Seierstad er patetisk og en elendig forfatter". Gruppen har 17 medlemmer, mot 167 i tilhenger-siden. Syns i grunn det er litt trist med sånne hat-sider som går på enkeltpersoner.

Det er rart å tenke på at Calima har røtter i et land hun aldri har besøkt og at det finnes en slekt der hun aldri har møtt. Hennes besteforeldre på fars-siden flyttet fra Serbia til Sverige og bosatte seg der før de fikk barn. Det skulle ta hele 17 år før Calima møtte bestefaren sin for første gang - tenk, selv om Stockholm er så nært. Det var stort. Han var en liten og spinkel mann, med hatt og ullvest - og verdens snilleste øyne. Det var ingen tvil om slektskapet, selv om de var fremmede for hverandre. Mirco, heter han.

Dette handler egentlig ikke om Åsne Seierstads forfatterskap - innledningen var bare en unnskyldning for å komme inn på historien om bestefar. Det handler egentlig om Calimas nysgjerrighet. Hun vil vite hvor hun kommer fra. Derfor leser hun om Seierstads reiser til Serbia. Hun forbereder seg til sommerferien, til InterRail og dagen da hun endelig skal få se landet bortenfor - landet som kunne vært "hjemme"...

Feilslått kamp mot mobbing

Etter at innlegget om mobbing ble publisert her i bloggen i sommer, har Susanne og jeg både fått bidra i den store mobbeboken til Kristin Oudmayer, og i en reportasje som ble vist på Tv2 Nyhetene i kveld.

Det hele startet da Kristin leste innlegget vårt, og sendte mail med en oppfordring til oss; skriv et bidrag til boken! Mobbeboken har fått tittelen "Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp", og nå kommer den altså bokhandlene i februar 2010 - med bidraget vårt.

Så, i høst ble vi igjen kontaktet av Kristin. Tv2 trengte noen som ville stille opp i en reportasje om den "feilslåtte kampen mot mobbing". Sammen med TV2-journalist Haakon Eliassen spilte vi inn reportasjen på Linderud skole - skolen der Susanne og jeg møttes etter at begge flyttet fra en skolehverdag preget av mobbing.

Vi er begge enige om at det var riktig å stille opp med fullt navn for gi mobbeutsatte et ansikt, fordi det er viktig for oss fortelle; at vi som har blitt mobbet må slutte å skamme oss - det er ingenting galt med oss. Vi må stå sammen, snakke åpent om problemet og iverksette tiltak for å bekjempe mobbing i skolen. Rundt 50 000 norske barn gruer seg til å gå på skolen - det er en skam! Vi ønsker at alle norske skoler blir pålagt å arbeide under ett felles program, og arbeidet må følges opp!

Mobbing preger oss - både de som mobber, og de som blir mobbet. Det sitter i oss, selv om vi ikke reagerer likt. Og uansett hvordan og i hvilken form de kommer, så er reaksjonene en naturlig følge. Samtidig ønsket Susanne og jeg å vise at det er mulig å finne selvtilliten sin igjen, det er mulig å reise seg - men ingen greier det alene. Nettopp derfor må vi stå sammen, ikke bare for å lege vonde gamle minner, men også for våre barns skyld. Det er deres hverdag, trivsel og fremtid vi snakker om.

Jeg velger her bevisst å ikke bruke ordet "offer" - fordi det er veldig negativt ladet. Noen vil kanskje tenke at ved å snakke om det, setter vi oss selv i en "offer-rolle", men det er helt feil. Vi syns ikke synd på oss selv - vi ønsker kun å si at mobbing ikke er greit!

Reportasjen som ble vist på TV2 kan du se her. - og til slutt vil jeg si tusen takk til Kristin for at hun lot oss bli en del av dette prosjektet. Hun gjør en formidabel innsats i kampen mot mobbing. Vår stemme hadde ikke blitt hørt, hvis det ikke var for henne.

Er julen bare for de kristne?

Før i tiden feiret menneskene julen av 1 eneste grunn; til ære for Jesu fødsel. Den over to tusen år gamle historien levde på alles lepper, og troen var sterk i de mange pyntede hjem verden over. Men slik er det ikke i dag, i alle fall ikke for alle. Har du tenkt over hvorfor DU feirer jul? Som så mye, i vår postmoderne tid, har julen også mistet sin betydning. Calima skriver av ren intuisjon, etter mye observasjon. Vi har jo alle vårt eget bilde av verdens julefeiring.

I går, slik som andre dager i desember, handlet tusener av nordmenn julegaver. Calima stakk innom Oslo City på vei til et juleselskap for å handle litt, men ble til slutt bare stående i øverste etasje og kikke ned over rekkverket på alle menneskene som myldret rundt på kjøpesenteret, og det var da tanken slo henne; Hvorfor feirer vi jul, egentlig? Feirer alle disse menneskene Jesu fødsel? Neppe.

Vi springer rundt som gale for å handle gaver fra ønskelister som blir lengre og dyrere for hvert år. Frysediskene tømmes for julemat, og vi leter febrilsk etter oppskriften som gir oss den saftigste ribba. Huset skal vaskes, stua skal pyntes, julegrana skal inn og kaker skal bakes. Julekort sendes og bunader strykes. Så er det julebord, gjerne to og tre og fire, og like mange dager med kjempefyllesyke, før vi igjen tar fatt på forberedelsene. Når har vi tid til å tenke?

Ikke bare har julen blitt mer og mer materialistisk, men hele historien bak feiringen blir glemt. Calima har tenkt på dette med Jesus og julen - er det sånn at bare kristne kan feire jul? Neida, vi har jo friheten til å feire så mye vi bare orker, og statskirken kan jo ikke akkurat skyte deg hvis du feirer jul etter å ha meldt deg ut. MEN; kanskje er det også viktig å gå litt inn i seg selv, for å se på hvilke verdier vi har, og finne noe som gir julen mening for akkurat DEG.

Da Calima konfirmerte seg, hadde hun en rimelig heftig diskusjon med presten på en av møtekveldene. Hun spurte han om følgende; "Hvis jeg verken er imot abort eller homofili, og tenker at det som står i Bibelen ikke er helt slik det var, fordi historiene har blitt fortalt i lange tider før de ble nedskrevet (og så riktig nok av menn, slik at kvinnens plass i historien kan være noe misvisende) og jeg likevel tror på Gud og at Jesus levde. Kan jeg fortsatt kalle meg selv kristen?" Slik spurte hun presten, og vet du hva hun fikk til svar!? Et bastant "nei" - Calima kunne umulig være kristen. Dette er jo 1 enkelt manns syn - og andre prester ville kanskje sagt det motsatte? Likevel fikk hun seg en tankevekker. Disse verdiene som hun ikke ønsker å stå for, de er jo ikke nødvendigvis kristendommens verdier - det er kirkens verdier.

Troen vår er veldig personlig, og det hun skriver nå, kan umulig bli noe annet enn personlig - men om julefeiringen ikke er slik den var for hundre år siden, eller helt i tråd med den opprinnelige feiringen, er det kanskje ikke så farlig? Er det nok å tro på at Jesus levde, er det nok å huske historien uten å legge mer i det? Kan vi la julen bli en tid for å glede hverandre, for å møtes og skape gode minner, uten noen videre refleksjon? Hvis det var mulig, ville Calima gjerne hatt en håndsopprekning for alle de som mener at det ikke er nok. Er julen forbeholdt de kristne, og hvem bestemmer om du og jeg er kristne?

Selvmordsbloggere

Ordet selvmord får hårene til å reise seg i nakken. Ordet selvmord legger seg som en mørk sky over en hver samtale så fort det blir nevnt, og stillheten senker seg. Er det respekt? Avsky? Medfølelse? Usikkerhet?

Vi har delte meninger om dette tema. Noen tenker at de som tar selvmord er egoistiske - at de ikke tenker på familie og venner rundt, at de er utakknemlig for livet de har fått. Livet, som jo er en gave vi alle er heldige å få. Andre tenker at de som tar selvmord, de er så langt nede, så deprimerte at de ikke tenker klart og ikke vet hva de gjør. For noen kan livet være for vanskelig, for hardt. Finnes det kanskje mennesker der ute som faktisk ikke er ønsket? Det er vanskelig å tro.

Men hva med de menneskene som sier "Jeg vil dø. Nå tar jeg livet av meg," og så gjør de det ikke? De som sier det igjen og igjen, og igjen, men som aldri gjennomfører. Først tror vi på dem, neste gang blir vi bare bekymret, og så slutter vi å lytte. Kommer de noen gang til å gjøre det på ordentlig? Hvis ikke, hvorfor sier de at de skal?

Ofte stopper tankene der, uten at vi fortsetter å stille spørsmål. Spørsmål som; Vil de virkelig dø, i så fall, hvorfor? Hva er målet med å si sånt? Oppmerksomhet? Og hvis det er oppmerksomhet de vil ha, hvorfor trenger de den oppmerksomheten? Disse menneskene må uansett være dypt ulykkelige, og fryktelig ensomme.

Calima leste et innlegg i en blogg i dag. Et avskjedsbrev. En eller annen har sittet ved sin datamaskin, i sitt eget hjem og tatt farvel til verden gjennom bloggen. Det er trist. Men hvorfor? Hvorfor behovet for å dele så dype tanker i all offentlighet? Calima kan ikke la være å undre. Det er kanskje litt drastisk å sette "selvmordsbloggere" som overskrift, men det ligger noe viktig i det ordet - for vi bloggere deler så mye med hverandre, ofte anonymt. Hvordan skal vi kunne hjelpe de vi ikke vet hvem er? De vi ikke kan se og ta på. Vi kan ringe inn en bekymringsmelding og si "Hei. Denne bloggeren vil ta selvmord, men jeg har ingen adresse, inget telefonnummer. Nei, ikke engang et navn!" Joda, det finnes jo en administrator som kan finne ut hvor bloggeren befinner seg - men det tar tid - kanskje akkurat litt for lang tid....

Dette er mørkesiden av en verden som både er virkelighet og fiksjon på samme tid. Vi snakker med noen, men vi ser dem ikke. Vi vet ingenting om dem, annet enn at de vil dø. De sier i alle fall at de vil dø. Ingen skal ta hele verden på sine skuldre, men et hvert rop om hjelp er også et ansvar vi må ta. Kanskje ufrivillig, kanskje uberettiget, men vi må - og vi skal. Men et uttrykk for å dø blir svakere i en verden der bloggeren selv vet at ingen virkelig ser - og når ingen ser, blir ikke ensomheten mindre.

"Ungdommens Råskap" (Lærernes tyranni)

Har nettopp sett dogmefilmen "Ungdommens Råskap" av Lars Von Trier, regissert av Margreth Olin, og Calima er dypt sjokkert. Miljøet som skildres er langt fra hennes egne opplevelser fra tiden på ungdomskolen (som var omtrent samtidig med ungdommene i filmen), men hun vet jo at noen miljøer er tøffere enn andre. Vi kan vel være enig om at veldig mange elever i den norske skolen trenger å lære ett og annet om vanlig folkeskikk (jada, Calima også), men det som sjokkerte mest var det bildet Calima fikk av lærerne på denne skolen.

Hvilken lærer er det som sitter og sier til eleven; "Kazim, du klarte jo å gjøre oppgavene, men tenk hvor du kunne vært i dag hvis du hadde gjort dette før. Nå er det for sent, for det er bare en og en halv uke til eksamen. Du kunne kanskje klart det hvis du leste dag og natt, men det tror jeg ikke du gjør."

"Nå er det for sent." FOR SENT???? Er DETTE å motivere? Du ser på den stakkars gutten at han lyser opp da læreren begynner med å rose. Endelig får han et klapp på skulderen, endelig blir han sett fordi han gjør en innsats - og så tar læreren et skikkelig krafttak og knuser alt sammen i neste øyeblikk. Det er på grensen til ondskap!



Sjokket legger seg ikke med det første. Litt senere får vi se en scene der en kvinnelig lærer (trolig sosiallærer) har en samtale med en dypt ulykkelig jente i 10. klasse. Jenta gråter og vil ikke komme på avslutningen senere samme dag fordi hun føler seg utenfor. Hun blir mobbet. Læreren ber henne prøve å tenke på noe positivt. "Tenk på svømmetimene. Du som er så flink til å svømme." Jenta forteller at hun ble mobbet av de andre elevene i svømmetimen fordi hun var kraftig (ergo - dette er ikke et positivt minne). Så sier læreren; "Ja, men nå har du jo blitt så fin. Du har fått av deg masse av det valpefettet, farget håret og sminker deg." VALPEFETTET?? Det denne læreren gjør, er å gi en jente med allerede dårlig selvtillit signaler om at det er utseende som teller - at nå som hun veier mindre, så burde hun jo også føle seg bedre. Hurra! Noen burde gi henne en medalje i dårlig kommunikasjon. Calima vet ikke hva dere tenker, men selv ble hun, som liten, fortalt at det er den du er på innsiden som er det viktigste, det er det som er ekte skjønnhet.

Calima er trist - og mistenker at regissøren viste disse scenene veldig bevisst. Fokuset ligger ikke bare på "ungdommens råskap", men også på lærernes tyranni. Da standpunktkarakterene deles ut hører vi en elev si; "Tror du jeg kommer inn på noen skole med de karakterene her, eller?" Læreren ser på han med et sleskt smil og svarer; "Nei, men det er en annen sak." Så går han utenfor klasserommet og sier til kamera; "Det er overraskelsens dag når det gjelder standpunkten. Jeg sprer glede. hehe.."

Men det er ikke bare ordene som skremmer, for selv om de rakker ned på elevene verbalt, har de også en holdning som sier; Jeg driter i deg. Jeg har verken tro på deg, eller forventninger til deg. Det som gjør Calima så innmari trist, er at hun vet hvor viktig det er å få bekreftelse fra de rundt, en følelse av at du er noe. En lærer har en enorm innflytelse, selv om elevene ikke viser det. Alt foregår på innsiden, og for hver krenkende og nedlatende kommentar, dør selvtilliten enda mer.. Mange av elevene i denne klassen har et annet morsmål enn norsk, og det virker som om lærerne tar det for gitt at de blir tapere i den norske skolen. Ingen er tapere - i alle fall ikke de som reiser seg igjen, og hvis ikke de tror, så skal i alle fall Calima si at hun tror. Hun tror og forventer noe av dagens ungdommer, hennes medgenerasjon - for vi vet at alle kan. ALLE.

Fattigdomssløret

Kristin Halvorsen (SV) vil ha en ny definisjon av fattigdom. 20. august 2009 uttalte hun til Aftenposten; Definisjonen* er "slik at man bokstavelig talt ikke kan avskaffe fattigdom."

Vel, Calima har noen tanker;

Kristin Halvorsen uttalte også under valgkampen at hun mente det var umulig å utslette fattigdom i Norge. En uttalelse hun trolig baserte på denne grafen:

De som regnes som fattige i Norge, er de som tjener under medianen av inntektskurven. Det vil alltid være en median i en slik kurve, derfor har Halvorsen rett i at vi ikke vil kunne utslette fattigdom med denne definisjonen.

Etter noen år vil inntektene våre mest sannsynlig ha steget noe. Husk da at inntekten øker hos de rike, så vel som hos de fattige. Dermed blir de rike rikere, og vi vil fortsatt ha fattige som ligger under grensen for fattigdom fordi inntektsgrensen som skiller fattig og rik også heves.

Når Aftenposten 08.12.09 viser oss en overskrift som sier "Vil ha ny definisjon", kan det se ut som Halvorsen tror det er så lett som at vi bare kan viske ut grafen og tegne en ny, men vi vet jo alle det, at en ny graf ikke vil gi fattige en eneste krone mer på kontoen. I følge uttalelsene hennes, ser det jo egentlig ut som om hun har gitt opp!

Opposisjonspartiene ber nå Regjeringen om å utarbeide et supplerende mål på fattigdom. Målet tar utgangspunkt i den sum som kreves for å skaffe basisvarer som mat, klær o.l. Beløpet skal også justeres opp i takt med prisstigningen. Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, understreker at dette skal komme i tillegg til det relative målet på lavinntekt som brukes for å definere hvem som er fattig i Norge (slik grafen viser).

Forslaget om variabelt kronebeløp er lokkende, men det betyr i praksis bare enda en graf, og i stede for å viske ut den gamle, får vi to å leke med. Kan vi egentlig fjerne fattigdom kun ved å endre definisjonen? For Calima høres dette kjent ut; politikere som tråkker i gamle spor ved å tro at å dekke til på magisk vis løser samfunnsproblemer. Ta prostitusjon f.eks. Å fjerne de prostituerte fra gatene, vil ikke sette en stopper for kjøp og salg av sex. Det blir kanskje en smule vanskeligere, men slett ikke umulig - vi ser dem bare ikke så tydelig lenger...

Tror disse politikerne virkelig at det er så enkelt som å hviske ut denne grafen og tegne en ny? Tror disse politikerne at min nabo, en mor med 3 barn og 1 inntekt, vil få en enklere hverdag så lenge hun ikke regnes som fattig på papiret? Det er ikke definisjoner vi skal diskutere, det er MENNESKER! Det holder ikke å lage et "supplerende mål", det må i så tilfelle overføres til praksis.

(I følge Aftenposten 09.12.09 har SV sagt nei til Høyres forslag.)

For Konge og fedreland

Med fullsatt sal og en scene med pakkede kofferter, var det i kveld duket for Shabana Rehmans siste forestilling på Centralteateret i Oslo, forestillingen For Konge og fedreland. Rehman tar publikum med seg på en reise gjennom hennes liv. Over lerretet får vi se klipp av Mullah-løft, skuddene mot familierestauranten på Grunerløkka og det kontroversielle rumpe-stuntet. Hun forteller om sin flukt over Atlanteren, til New York for å realisere drømmen; å få eget show på Broadway. Men tilværelsen i "hennes nye hjemland" blir ikke helt som Shabana Rehman hadde tenkt seg, og hun spør; hvor hører jeg egentlig til? I kjent stil spiller Rehman på humor - og det slår an hos publikum, men vi får også et innblikk i en alvorlig tilværelse i en ung pakistansk jentes liv. Rehman forteller om livet på krisesenter, om å flykte inn i en eventyrverden med store slott og prinsesser og stygge menn med hammer, alt for å overleve. Hun viser oss kjærlighetsskrinet hun delte med sin første store kjærlighet. Et skrin som inneholder smykker, bilder, brev - og en diamantring han gav henne første gang han slo henne. Første, men ikke siste. Shabana var bare 15 år. Ansiktet bærer preg av dyp kjærlighet, hun forteller med ømhet om de gode minnene, og alvoret gir publikum et visuelt slag i trynet. Unge Rehman blir flyttet til et ungdomshjem etter bekymringsmelding fra legevakten. Der blir hun utsatt for overgrep av en ansatt. Shabana Rehman var tøff, hun anmeldte. Mannen ble dømt, men minnene satt fortsatt i kroppen. Det gikk så langt at hun til slutt ønsket å dø.

Men Shabana Rehman reiste seg tross mye motgang, og med denne forestillingen bidrar hun nok en gang til å bygge bro mellom to kulturer. Man trenger ikke være enig i alt Shabana Rehman sier og gjør, men man kan heller ikke la være å bli berørt av hennes historie. Selv skriver hun i programmet; "For Konge og fedreland er en forestilling som handler om familie og individ på vandring, om tilhørighet, røtter og opprør. Om klassereiser, vekst, fall, drømmer og skuffelser. Men også om kampvilje og håp." Rehman forteller med stor beundring om sin far, som var av siste generasjon som levde for de som kommer etter. En far som arbeidet hardt for å forsørge sin familie, en mann med drømmer og håp for sine barns fremtid.

I kveld spilte Shabana Rehman forestillingen for 9. og siste gang i år, og i anledning Rødnesedagen hadde hun auksjonert bort et løft til inntekt for Redd Barna. Som hun selv sa; "Å løfte er jo noe av det jeg er flinkest til, og dette er jo for barna." Kanskje Shabana Rehman tok feil? Hun viser jo nettopp det, at det fortsatt finnes noen som lever for neste generasjon - riktignok ikke helt slik som hennes far, men i alle fall med samme gode hjerte.

Studiekrise, eller?

Calima er en typisk vær, som i stjernetegnet væren; alltid på vei mot et mål, utålmodig, lidenskapelig og direkte. Men hun er også av den typen som kjeder seg lett og blir rastløs. Studentlivet er en utfordring. Veldig mange av oss lurer på om de er på riktig sted - har jeg valgt riktig utdanningsløp, riktig yrke? Som 15- og 16-åringer velger vi linje på videregående skole, og som 18-åringer staker mange av oss ut veien videre, og det er ikke mangel på muligheter! Hos Calima oppstod en vrien eksistensiell tanke; "Jeg har ett liv, hva vil jeg bruke MITT liv til?" Omgivelsene gliste av Calimas luksusproblem. "Du er faktisk bare 19 år, du har tid til å gjøre feil. Slutt å bekymre deg!" Som den væren hun er, er hun utålmodig. Helst skulle hun vært SIKKER og i full gang med riktig studie.

Første gang du søker høyere utdanning etter videregående søker du med førstegangsvitnemål, og poenggrensene for å komme inn er lavere enn hvis du søker igjen senere med ordinært vitnemål. Dette fordi de yngste studentene skal ha en reel sjanse for å komme inn. Senere får man tilleggspoeng for fullførte eksamener og alderspoeng. Egentlig er dette fair, men Calima har studert poenggrensene for 2009 og funnet ut at det lønner seg å velge riktig med en gang - for når snittet for å komme inn stiger betraktelig, blir det også vanskeligere å komme inn etter bare ett år med videre utdanning. Shit fiske.

Den er litt trist, den tanken på at en poenggrense kan hindre deg i å nå det målet du har satt deg. Ikke alle egenskaper kan måles i karakterer. Ta f.eks. folk som vil bli terapeuter. For å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi i Oslo må du ha (med ordinært vitnemål) 65.5 poeng!!!! Det er LATTERLIG! Selv om du er god til å pugge pensum, er det ikke dermed sagt at du har de egenskapene som trengs for å arbeide med mennesker.

Når det er sagt, så nærmer det seg eksamen. Calima har skrevet og lest sitt studie i et halvt år nå, men tviler plutselig. Hva fører denne utdannelsen til? Sansynligheten for at hun ender opp på et kontor er stor. Godt betalt, men lite kreativt. Fremtiden er til revurdering. Og det er ingen skam å si det. Hun er ubeslutsom, men det er lov. Så vidt vi vet, har vi bare ett liv - da må man bare ta sats, og stole på magefølelsen. Det er det Calima skal gjøre nå.

Julebakekos<3