Etter at innlegget om mobbing ble publisert her i bloggen i sommer, har Susanne og jeg både fått bidra i den store mobbeboken til Kristin Oudmayer, og i en reportasje som ble vist på Tv2 Nyhetene i kveld.Det hele startet da Kristin leste innlegget vårt, og sendte mail med en oppfordring til oss; skriv et bidrag til boken! Mobbeboken har fått tittelen "Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp", og nå kommer den altså bokhandlene i februar 2010 - med bidraget vårt.
Så, i høst ble vi igjen kontaktet av Kristin. Tv2 trengte noen som ville stille opp i en reportasje om den "feilslåtte kampen mot mobbing". Sammen med TV2-journalist Haakon Eliassen spilte vi inn reportasjen på Linderud skole - skolen der Susanne og jeg møttes etter at begge flyttet fra en skolehverdag preget av mobbing.
Vi er begge enige om at det var riktig å stille opp med fullt navn for gi mobbeutsatte et ansikt, fordi det er viktig for oss fortelle; at vi som har blitt mobbet må slutte å skamme oss - det er ingenting galt med oss. Vi må stå sammen, snakke åpent om problemet og iverksette tiltak for å bekjempe mobbing i skolen. Rundt 50 000 norske barn gruer seg til å gå på skolen - det er en skam! Vi ønsker at alle norske skoler blir pålagt å arbeide under ett felles program, og arbeidet må følges opp!
Mobbing preger oss - både de som mobber, og de som blir mobbet. Det sitter i oss, selv om vi ikke reagerer likt. Og uansett hvordan og i hvilken form de kommer, så er reaksjonene en naturlig følge. Samtidig ønsket Susanne og jeg å vise at det er mulig å finne selvtilliten sin igjen, det er mulig å reise seg - men ingen greier det alene. Nettopp derfor må vi stå sammen, ikke bare for å lege vonde gamle minner, men også for våre barns skyld. Det er deres hverdag, trivsel og fremtid vi snakker om.
Jeg velger her bevisst å ikke bruke ordet "offer" - fordi det er veldig negativt ladet. Noen vil kanskje tenke at ved å snakke om det, setter vi oss selv i en "offer-rolle", men det er helt feil. Vi syns ikke synd på oss selv - vi ønsker kun å si at mobbing ikke er greit!
Reportasjen som ble vist på TV2 kan du se her. - og til slutt vil jeg si tusen takk til Kristin for at hun lot oss bli en del av dette prosjektet. Hun gjør en formidabel innsats i kampen mot mobbing. Vår stemme hadde ikke blitt hørt, hvis det ikke var for henne.
Kjære Lisa,
SvarSlettFørst - takk for hederlig omtale, det varmer inderlig at engasjementet blir lagt merke til og ikke minst at det smitter over til flotte jenter som deg og Susanne!
Jeg er stolt av- og glad for å kjenne deg. Og som jeg skriver i boken (Som nå har fått navnet: "Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp"), så er du og Susanne flotte ambassadører ift å bidra til å bryte ned stigmaet rundt det å være mobbeutsatt.
Dessverre så lar mange være å snakke om det de opplever nettopp fordi mange besitter den forvridde oppfatningen av at mobbeutsatte er svake stakkarer. De færreste av oss ønsker å være det. Og når noen er tøffe - som dere - og velger å snakke åpent om det - så blir man lett beskyldt for å synes synd på seg selv og velte seg i offerrollen.
I mine øyne er dere heltinner og viktige forbilder - jeg synes det er vondt å tenke på det dere har opplevd, men har ikke en eneste gang tenkt: Stakkars svake jenter.
Tvert i mot - deres er sterke og tydelige jenter som har tatt tilbake makten over egne liv.
Tusen takk for kommentar, Kristin - og for at du har spredt linken både på twitter og facebook. Jeg hadde lyst å skrive dette innlegget, ikke for å gå til motangrep på de som beskylder oss for å ta rollen som offer, men for å si litt mer enn det det blir plass til i en reportasje - for sånn er det alltid.
SvarSlettDe som kjenner meg, blant dem er også du, vet at jeg ikke er et offer - og at det ikke er noen grunn til "å synes synd på", men jeg syns det er trist at enkelte ikke ser det. For det er nettopp slike holdninger som ødelegger budskapet og hindrer oss i å si fra når ting ikke er ok. Det er trist at så mange skremmes til taushet av samfunnets fordommer - jeg nekter å bøye meg for dem, og jeg tåler å stå imot.
Men nå må vi ikke glemme det, Kristin - at når alt kommer til alt, er det du som har vært fighteren og den som startet alt. Jeg ser på deg og tenker på døtrene dine - hvor godt forbilde du er for dem. Og så tenker jeg på alle de mødrene som har kjempet mot skolesystemet, for barna sine som har blitt mobbet, uten å bli hørt. Du er en stemme for dem også.
En god venn sa til meg en gang at "å vise sine sårbare sider, er ikke det samme som å være svak". Det er veldig sant...
Lykke til i morgen tidlig - det kommer til å bli kjempebra! Varm klem til deg, vakre sjel<3
Hei!
SvarSlettMå bare få lov til å si at det var en flott reportasje om deg og susanne på tv`n i dag. Har akkurat sett den på nyhetskanalen. Synes dere er tøffe som tør å stå frem. stå på videre. Dere hjelper utrolig mange ved å stå frem:)
Klem Anders
Hei Anders!
SvarSlettTusen takk -jeg blir så glad for gode tilbakemeldinger!!! Ønsker deg et fantastisk, magisk, mobbefritt og innholdsrikt 2010:-D
Klem til deg