For Konge og fedreland

Med fullsatt sal og en scene med pakkede kofferter, var det i kveld duket for Shabana Rehmans siste forestilling på Centralteateret i Oslo, forestillingen For Konge og fedreland. Rehman tar publikum med seg på en reise gjennom hennes liv. Over lerretet får vi se klipp av Mullah-løft, skuddene mot familierestauranten på Grunerløkka og det kontroversielle rumpe-stuntet. Hun forteller om sin flukt over Atlanteren, til New York for å realisere drømmen; å få eget show på Broadway. Men tilværelsen i "hennes nye hjemland" blir ikke helt som Shabana Rehman hadde tenkt seg, og hun spør; hvor hører jeg egentlig til? I kjent stil spiller Rehman på humor - og det slår an hos publikum, men vi får også et innblikk i en alvorlig tilværelse i en ung pakistansk jentes liv. Rehman forteller om livet på krisesenter, om å flykte inn i en eventyrverden med store slott og prinsesser og stygge menn med hammer, alt for å overleve. Hun viser oss kjærlighetsskrinet hun delte med sin første store kjærlighet. Et skrin som inneholder smykker, bilder, brev - og en diamantring han gav henne første gang han slo henne. Første, men ikke siste. Shabana var bare 15 år. Ansiktet bærer preg av dyp kjærlighet, hun forteller med ømhet om de gode minnene, og alvoret gir publikum et visuelt slag i trynet. Unge Rehman blir flyttet til et ungdomshjem etter bekymringsmelding fra legevakten. Der blir hun utsatt for overgrep av en ansatt. Shabana Rehman var tøff, hun anmeldte. Mannen ble dømt, men minnene satt fortsatt i kroppen. Det gikk så langt at hun til slutt ønsket å dø.

Men Shabana Rehman reiste seg tross mye motgang, og med denne forestillingen bidrar hun nok en gang til å bygge bro mellom to kulturer. Man trenger ikke være enig i alt Shabana Rehman sier og gjør, men man kan heller ikke la være å bli berørt av hennes historie. Selv skriver hun i programmet; "For Konge og fedreland er en forestilling som handler om familie og individ på vandring, om tilhørighet, røtter og opprør. Om klassereiser, vekst, fall, drømmer og skuffelser. Men også om kampvilje og håp." Rehman forteller med stor beundring om sin far, som var av siste generasjon som levde for de som kommer etter. En far som arbeidet hardt for å forsørge sin familie, en mann med drømmer og håp for sine barns fremtid.

I kveld spilte Shabana Rehman forestillingen for 9. og siste gang i år, og i anledning Rødnesedagen hadde hun auksjonert bort et løft til inntekt for Redd Barna. Som hun selv sa; "Å løfte er jo noe av det jeg er flinkest til, og dette er jo for barna." Kanskje Shabana Rehman tok feil? Hun viser jo nettopp det, at det fortsatt finnes noen som lever for neste generasjon - riktignok ikke helt slik som hennes far, men i alle fall med samme gode hjerte.