Selvmordsbloggere

Ordet selvmord får hårene til å reise seg i nakken. Ordet selvmord legger seg som en mørk sky over en hver samtale så fort det blir nevnt, og stillheten senker seg. Er det respekt? Avsky? Medfølelse? Usikkerhet?

Vi har delte meninger om dette tema. Noen tenker at de som tar selvmord er egoistiske - at de ikke tenker på familie og venner rundt, at de er utakknemlig for livet de har fått. Livet, som jo er en gave vi alle er heldige å få. Andre tenker at de som tar selvmord, de er så langt nede, så deprimerte at de ikke tenker klart og ikke vet hva de gjør. For noen kan livet være for vanskelig, for hardt. Finnes det kanskje mennesker der ute som faktisk ikke er ønsket? Det er vanskelig å tro.

Men hva med de menneskene som sier "Jeg vil dø. Nå tar jeg livet av meg," og så gjør de det ikke? De som sier det igjen og igjen, og igjen, men som aldri gjennomfører. Først tror vi på dem, neste gang blir vi bare bekymret, og så slutter vi å lytte. Kommer de noen gang til å gjøre det på ordentlig? Hvis ikke, hvorfor sier de at de skal?

Ofte stopper tankene der, uten at vi fortsetter å stille spørsmål. Spørsmål som; Vil de virkelig dø, i så fall, hvorfor? Hva er målet med å si sånt? Oppmerksomhet? Og hvis det er oppmerksomhet de vil ha, hvorfor trenger de den oppmerksomheten? Disse menneskene må uansett være dypt ulykkelige, og fryktelig ensomme.

Calima leste et innlegg i en blogg i dag. Et avskjedsbrev. En eller annen har sittet ved sin datamaskin, i sitt eget hjem og tatt farvel til verden gjennom bloggen. Det er trist. Men hvorfor? Hvorfor behovet for å dele så dype tanker i all offentlighet? Calima kan ikke la være å undre. Det er kanskje litt drastisk å sette "selvmordsbloggere" som overskrift, men det ligger noe viktig i det ordet - for vi bloggere deler så mye med hverandre, ofte anonymt. Hvordan skal vi kunne hjelpe de vi ikke vet hvem er? De vi ikke kan se og ta på. Vi kan ringe inn en bekymringsmelding og si "Hei. Denne bloggeren vil ta selvmord, men jeg har ingen adresse, inget telefonnummer. Nei, ikke engang et navn!" Joda, det finnes jo en administrator som kan finne ut hvor bloggeren befinner seg - men det tar tid - kanskje akkurat litt for lang tid....

Dette er mørkesiden av en verden som både er virkelighet og fiksjon på samme tid. Vi snakker med noen, men vi ser dem ikke. Vi vet ingenting om dem, annet enn at de vil dø. De sier i alle fall at de vil dø. Ingen skal ta hele verden på sine skuldre, men et hvert rop om hjelp er også et ansvar vi må ta. Kanskje ufrivillig, kanskje uberettiget, men vi må - og vi skal. Men et uttrykk for å dø blir svakere i en verden der bloggeren selv vet at ingen virkelig ser - og når ingen ser, blir ikke ensomheten mindre.