"Ungdommens Råskap" (Lærernes tyranni)

Har nettopp sett dogmefilmen "Ungdommens Råskap" av Lars Von Trier, regissert av Margreth Olin, og Calima er dypt sjokkert. Miljøet som skildres er langt fra hennes egne opplevelser fra tiden på ungdomskolen (som var omtrent samtidig med ungdommene i filmen), men hun vet jo at noen miljøer er tøffere enn andre. Vi kan vel være enig om at veldig mange elever i den norske skolen trenger å lære ett og annet om vanlig folkeskikk (jada, Calima også), men det som sjokkerte mest var det bildet Calima fikk av lærerne på denne skolen.

Hvilken lærer er det som sitter og sier til eleven; "Kazim, du klarte jo å gjøre oppgavene, men tenk hvor du kunne vært i dag hvis du hadde gjort dette før. Nå er det for sent, for det er bare en og en halv uke til eksamen. Du kunne kanskje klart det hvis du leste dag og natt, men det tror jeg ikke du gjør."

"Nå er det for sent." FOR SENT???? Er DETTE å motivere? Du ser på den stakkars gutten at han lyser opp da læreren begynner med å rose. Endelig får han et klapp på skulderen, endelig blir han sett fordi han gjør en innsats - og så tar læreren et skikkelig krafttak og knuser alt sammen i neste øyeblikk. Det er på grensen til ondskap!



Sjokket legger seg ikke med det første. Litt senere får vi se en scene der en kvinnelig lærer (trolig sosiallærer) har en samtale med en dypt ulykkelig jente i 10. klasse. Jenta gråter og vil ikke komme på avslutningen senere samme dag fordi hun føler seg utenfor. Hun blir mobbet. Læreren ber henne prøve å tenke på noe positivt. "Tenk på svømmetimene. Du som er så flink til å svømme." Jenta forteller at hun ble mobbet av de andre elevene i svømmetimen fordi hun var kraftig (ergo - dette er ikke et positivt minne). Så sier læreren; "Ja, men nå har du jo blitt så fin. Du har fått av deg masse av det valpefettet, farget håret og sminker deg." VALPEFETTET?? Det denne læreren gjør, er å gi en jente med allerede dårlig selvtillit signaler om at det er utseende som teller - at nå som hun veier mindre, så burde hun jo også føle seg bedre. Hurra! Noen burde gi henne en medalje i dårlig kommunikasjon. Calima vet ikke hva dere tenker, men selv ble hun, som liten, fortalt at det er den du er på innsiden som er det viktigste, det er det som er ekte skjønnhet.

Calima er trist - og mistenker at regissøren viste disse scenene veldig bevisst. Fokuset ligger ikke bare på "ungdommens råskap", men også på lærernes tyranni. Da standpunktkarakterene deles ut hører vi en elev si; "Tror du jeg kommer inn på noen skole med de karakterene her, eller?" Læreren ser på han med et sleskt smil og svarer; "Nei, men det er en annen sak." Så går han utenfor klasserommet og sier til kamera; "Det er overraskelsens dag når det gjelder standpunkten. Jeg sprer glede. hehe.."

Men det er ikke bare ordene som skremmer, for selv om de rakker ned på elevene verbalt, har de også en holdning som sier; Jeg driter i deg. Jeg har verken tro på deg, eller forventninger til deg. Det som gjør Calima så innmari trist, er at hun vet hvor viktig det er å få bekreftelse fra de rundt, en følelse av at du er noe. En lærer har en enorm innflytelse, selv om elevene ikke viser det. Alt foregår på innsiden, og for hver krenkende og nedlatende kommentar, dør selvtilliten enda mer.. Mange av elevene i denne klassen har et annet morsmål enn norsk, og det virker som om lærerne tar det for gitt at de blir tapere i den norske skolen. Ingen er tapere - i alle fall ikke de som reiser seg igjen, og hvis ikke de tror, så skal i alle fall Calima si at hun tror. Hun tror og forventer noe av dagens ungdommer, hennes medgenerasjon - for vi vet at alle kan. ALLE.