En av mine professorer sa at det finnes to typer studenter; de som er fokusert på læringen, og de som er fokusert på målet. Førstnevnte klarer seg best på universitetet, i følge forskning, sa han.
I grunnskolen og på videregående oppereres det med det guddommelige ordet "læringsmål". Ved begynnelsen av hver time skriver læreren opp mål for timen -dette skale elevene lære. På periodeplanen står målene i alle fag for de neste ukene, og i lærebøkene står målene nærmest med gullskrift før hvert kapittel.
Målet. Målet er veldig viktig. Mer viktig enn læringen. Det er det som skjer når dyrebar undervisningstid går bort i planlegging, organisering og formulering. Er det viktig å vite hva som er viktig å vite? Ja. Men hva skjer da med alt det andre? All den kunnskapen vi forkaster fordi det ikke er et mål å kunne? Løsningen blir å lage mål for alt. Mål som strekker seg i øst og vest og favner alt. Abstrakte mål som selv har som mål å konkretisere. Høres det absurd ut? Ja. Det er nettopp det det er. Absurd.
Etter en tid er elevene ferdig med grunnskolen og videregående. De har lært seg å tolke læringsmålene, holdningsmålene, kunnskapsmålene, you-name-it-målene inn i det uendelige.. Vår generasjon lærer at så lenge vi kan det aller viktigste, trenger vi ikke legge mer energi i å lære mer 0g disse målene vi higer etter, det som skulle beskrive "det viktigste", vet vi snart ikke lenger hva er.
Mange har ikke lært verdien av en pensumbok på 600 sider, eller å lese tilleggslitteratur av fri vilje. universitetets ledelse klør seg i hodet og lurer på hvorfor så mange gjør det dårlig, eller faller fra. Gapet mellom videregående og universitet er for stort, men ingen vil bevege seg mer mot det andre. De som står igjen på sidelinjen er elevene. studentene. Og de spør; Kan læreren være så snill og gi meg en leselekse til i morgen?
Spørsmålet blir vel: Hvis ikke kunnskapen eller forståelse av det vi skal lære er selve målet, hva er da det overordnede målet?
SvarSlettJoda, målet er å lære, men det jeg stiller spørsmål ved her, er om det legges for mye tid i planlegging og dokumentering, og for lite i selve undervisningen? Vi har mål i hytt og pine, men rekker ikke å følge dem opp alle sammen, fordi vi skal bruke tiden til å lage nye mål. Jeg snakket med en oppgitt lærer som sa at når elevene har hatt en prøve og læreren har rettet den, så putter de den i sekken og glemmer den. De har ikke tid til å se over feilene og rette dem opp på en måte som gjør at elevene tilegner seg den kunnskapen som faktisk var målet å kunne.
SvarSlettDette med fokus på læring eller mål, har det faktisk blitt gjort en studie på ved universitetet. Den viste at de studentene som fokuserte på lesingen, og klarte å legge bort "eksamensnervene" og tanken på å måtte være best (altså fokus på målet), fikk bedre resultater på eksamen enn de som hastet seg gjennom studiene. Beklager at jeg ikke har en link, men du kan lese om det i "Psychology, the science of mind and behaviour" av Passer & Smith.
Vet ikke helt om det var svar på spørsmålet ditt, for jeg tror i grunn ikke jeg har noe godt svar. Du har jo egentlig rett - det overordnede målet er kunnskap og forståelse. Det blir nok bare litt for abstrakt i enkeltfag og studier. Med all respekt for de som lager målene; Jeg sier ikke at vi ikke trenger dem, jeg sier bare at vi ikke trenger for mange av dem...
Så det du sier er egentlig at du ønsker at målene skal være basert på kvalitet fremfor kvantitet? I tilfelle er jeg hjertelig enig. Elevene/studentene har bare en begrenset evne til å motta og "fordøye" de målene lærerne setter opp for dem. Derfor blir pedagogens oppgave å sentrere målene mot det mest "matnyttige" for elevene/studentene. Men dette er en oppgave som er mye enklere å ha som et mål, enn det å faktisk lykkes med det
SvarSlett:-) Jeg tror det er en søt liten ironi i dette...