Living London

Kom hjem i går etter en fantastisk lang-uke i London i går. Tre dager slår deg helt ut når du aldri har vært i byen før. London er STORT, og London er FARGERIKT!

Men det var ikke dagbok jeg skulle skrive nå. For nå som valgkampen er i full gang, var vi så heldig å få besøke et Mental Health Care Center. Dette er et tilbud til mennesker med langvarige eller kroniske mentale sykdommer. Ved siden av å gå til lege og psykolog, får klientene et fristed der de kan møte andre og være sosial. Senteret tilbyr blant annet gruppetimer med strikking, karaoke, drama og matlaging, eller man kan sitte og lese avisen, drikke kaffe og skravle. De fleste bydelene i London har et slikt senter, men nå som budsjettene strammes inn, står flere av de statsfinansierte sentrene i fare for å måtte stenge.

Jeg snakket med the manager, en litt eldre, kjempehyggelig dame som aldri stoppet å prate når hun satte i gang. Hun hadde jobbet i psykiatrien i nesten 40 år, og fortalte at senteret kunne tilby folk en trygghet og et rom utenfor samfunnet. "It's society that drives people nuts," sa hun. "It pushes them off the cliff, and we are here to pick them up, at least for a while until they fall back down." Senteret er åpenbart et godt tilbud, men jeg stusset litt over en ting; da jeg spurte henne hvor lenge folk blir værende, og om mange ble friske, sa hun kontant "No, most of them stay. So we have no room for new people. They just don't get well."

Det er trist. Har systemet gitt dem opp, eller er det slik i realiteten, at mange faktisk aldri blir friske?

"Let's restore dicipline in our schools"

Noen som husker forsiden av Dagsavisen på valgdagen i fjor?
Hammersmith News var da mistenkelig likt.... Interessant å se at avisene er partipolitiske i valgkampen - og hvordan de bruker sin posisjon som "den fjerde statsmakt" til å influere velgerne.

og til slutt; nææææj, jeg vikke dra fra London!!!!