CaLiMa

UNICEFs Humorkveld

2010-10-04T11:50:00.000-07:00

Liveblogger fra UNICEFs Humorkveld på TvNorge akkurat NÅ:-D Send "smil" til 02015 og blir fadder du også!

Oppdaterer også kvelden via blogg.aftenposten.no

Bloggen har ny folkeregistrert adresse

2010-09-23T04:44:00.000-07:00

Ære være deg som stikker innom - enten tilfeldig, eller fordi du har vært her før.

Lille Calima har tredd inn i de voksnes rekker og blogger nå for Aftenposten.

Derfor er aktiviteten liten her inne. Lar likevel denne bloggen leve, for jeg er jaggu litt stolt av hva jeg har fått til her!

Håper du vil stikke innom den nye bloggen og kjefte litt i kommentarfeltet der også:)

AFTENPOSTEN-BLOGGEN

Supermat for Superstudenter

2010-08-17T12:43:00.000-07:00

Dette er ingen matblogg, folkens - men nå som studiestart nærmer seg (og for noen har den allerede begynt), så skal denne studenten åpne matskapet sitt for deg for å si at; Kjære medstudent, om du lever på et budsjett eller rett og slett er lite kreativ på kjøkkenet, så er det både viktig og lett å spise variert og næringsrikt! Bare se her:

Det var en gang en jente som flyttet hjemmefra. Hun var vant med å få matpakken smurt og middagen servert hver dag, og plutselig måtte hun ta ansvar selv. Hjelp, hvordan overleve? Knekkebrød og Grandis er vel så godt, men blir ensidig i lengden. Og som alle vet; et ensidig kosthold er ikke akkurat et energiboost. Takket være en god venninne, har jeg oppdaget en helt ny verden av eksotiske opplevelser på kjøkkenet:

Er du fysen på noe godt, men orker ikke lage noe? Aloe Vera er bra for kroppen, ikke bare på utsiden, men også for systemet på innsiden! Drikken er søt og i følge American Chronicle har den også helsebringende effekter som bl.a. forbedret blodsirkulasjon, regulering av blodtrykk, styrket immunforsvar og regulering av blodsukker (være obs. ved allergi eller graviditet). Hvor sunn jordbærpuddingen er, kan diskuteres fordi det er noe sukker i den, men den inneholder store fruktbiter og er perfekt som en liten desert - og ikke minst; den smaker HERLIG!

At bønner og linser er vanskelig og tidkrevende å lage er bare tull! De koker jo seg selv, mens du sitter og leser! De minste behøver du ikke legge i vann på forhånd og har en koketid på mellom 10 og 20 minutter. Disse passer perfekt i salat eller ved siden av middagen. Mung-bønner (de grønne) er rike på fiber, vitamin C, jern og proteiner. Spiser man for mye kan magen få litt trøbbel, pluss at kaloriinnholdet er høyt, så spis med måte:) Jeg koker ofte villris (posen med sort innhold) fordi den innholder mer proteiner enn vanlig ris.

Den lille posen med navnet "Tao..." er ganske morsom. Kan du gjette hva det er? Vel, er du glad i potetgull, så er dette en super oppfinnelse! Vet ikke riktig om jeg skal si hva det er, i frykt for å skremme deg bort, men ok, forsøk å vær åpen for nye ting; det er faktisk sjøgress!:-P Sprø og krydret sjøgress! Finnes i flere smaker, er supergodt og er visstnok supersunt!!

Honningristet musli er perfekt i yoghurt eller sammen med frisk frukt hvis du vil ha noe søtt.

Den brune posen inneholder 100% kakao (!!!) Oh, yes! Og sammen med rød mispeltre (vet de har et annet navn også, men husker ikke nå) er rike på antioksidanter og smaker veldig godt hvis du er litt fysen, men ikke aner hva du vil ha.

Kjøper du ofte brød, men ender med å kaste mugne skorper fordi du ikke rekker å spise det opp? Jeg kjøper speltbrød hos Baker Hansen, og får det skjært opp slik at det lett kan puttes i fryseren. Voila, ferskt brød til enhver tid!:)

Ellers folkens, så er bakt potet eller wok alltid en slager! Det slår ikke feil! Sleng på alle grønnsakene du finner i kjøleskapet, krydre og jeg lover; det blir bra!

Hjemme hos moi blir blenderen flittig brukt. Smoothie er energirikt og enkelt å lage. Kladder ned en oppskrift (hilsen Kari Juaqesson)

Frokostsmoothie:

3 dl appelsinjuice

1 skrellet gulrot

2 dl frosne jordbær

1 banan

2 ss havregryn

1 ts linfrø

1 ss kaldpresset rapsolje

Kjære medstudent, jeg lover ikke at du lever 10 år lenger eller at du aldri blir syk ved å spise dette, men det har hjulpet meg til økt energi og det har inspirert meg til å ha et mer variert kosthold. Uansett så er det jo gøy å prøve noe nytt! Ta turen innom din nærmeste matbutikk, helsekost eller de asiatiske forretningene i Torggata, så finner du det som er beskrevet over. Her i Norge er vi så vant med kjøttkaker og poteter at vi glemmer at det finnes andre matkulturer der ute som er både spennende og nyskapende. Oppdag det!

Og husk; trener du, så skal det være gladtrening - mosjon er ikke tvang! Ta et Salsakurs, prøv yoga eller gå turer i skogen med en god venn (da går skravla i ett og du er sosial samtidig som du er i aktivitet). Poenget mitt er at det er lov å være annerledes, gjøre nye ting! Det er en god avveksling for studenter som ellers sitter med nesa godt plantet i boka.

Så får jeg vel bank for å si dette, men kjære medstudent; ta deg et stort glass vin innimellom! Chill out og reflekter over livets små og store gleder:)

Lykke til med studiene! Og som Mahatma Gandhi en gang sa; "You must be the change you wish to see in the world"

Helges Hagefest 2010

2010-08-16T10:34:00.000-07:00

Da var det igjen tid for årets store begivenhet; fest i Helges hage:) Jeg er sikker på at vi hadde med det mest kreative bidraget til matbordet i år; nemlig FORTUNE COOKIES! Hvis noen lurer, er disse kjøpt i Torggata i Oslo, på en av de asiatiske foretningene. Superkult å ha med på fest! Lammet smakte utsøkt (som alltid), og så var det ekstra koselig å møte igjen dramalæreren min, Ranveig, fra Minken Fossheims Barne- og ungdomsteater!:)

Gleder meg allerede til neste år!

På gjensyn vakre mennesker:)

Lik lønn for ulikt arbeid?

2010-07-03T04:23:00.000-07:00

"Kvinner tjener mindre enn menn! Kjemp for likelønn!" Hørt det før?

Det mange ikke har fått med seg, er at ofte, når det skrives om kvinner som får mindre lønn enn menn, er det som regel ulike yrker det er snakk om. Hadde debatten dreid seg rundt lik lønn for likt arbeid, da hadde saken vært en helt annen.

Mener du at man nødvendigvis skal ha lik lønn for ulikt arbeid?

Ærlig talt, er det dette norske feminister kjemper for i dag? Jeg mener vi ikke trenger feminister som kjemper for norske kvinner i dagens samfunn (med all respekt til de som kjempet for våre rettigheter gjennom de siste hundre årene). Norge er et av de landene som har kommet lengst i kvinnekampen - så er det ikke nå på tide at norske feminister vender blikket ut i verden og kjemper for våre medsøstre i land der kvinner faktisk er undertrykket? Dette betyr ikke at vi ikke skal kjempe mot vold i nære relasjoner, voldtekt eller æresdrap som skjer her i Norge, men det er ikke nødvendigvis en kvinnekamp, det må behandles som samfunnsproblemer og angrep på enkeltindivider. Vi vet det også finnes menn som er utsatt.

Tilbake til (u)likelønnsdebatten; Det er omsorgsyrkene som er mest i vinden i denne debatten, og jeg skal si meg enig i at de (uansett om det er kvinner eller menn) som arbeider i omsorgstjenesten bør få høyere lønn enn det de har i dag. Hjelpepleiere, lærere, sykepleiere, barnehagetanter og onkler gjør en viktig jobb, og det er trist at mange er av den oppfatning at disse yrkene har lavere status enn f.eks. leger eller advokater, bare fordi utdannelsen er lengre hos sistnevnte.

Det leder meg til å spørre; skal lengden av og kravet for å bli tatt opp til et studie, avgjøre hvilken lønn du får til slutt? Kan vi noen gang la en lærer tjene bedre enn en lege? Det er vanskelig for mange av oss å tenke seg. For hvor rimelig er det egentlig? Skal en lærer og lege alltid tjene det samme? Gjør de ikke et like viktig stykke arbeid?

Anonym, vis ditt ansikt!

2010-06-29T04:03:00.001-07:00

Til alle dere der ute som enten blogger, debatterer og kommenterer anonymt der ute på nett. Hvorfor kan dere ikke si hvem dere er og stå for det dere skriver? Tørr dere ikke?

Dette med anonymitet (på nett) er et stort problem. Folk kan når og hvor som helst spre om seg med stygge kommentarer og nedlatende holdninger. Kommentarer som går på blant annet utseende, religion eller etnisistet. Det provoserer meg så til de grader at folk som har et så enormt behov for å komme med useriøse henvendelser får herje fritt på nett, uten å måtte stå for det de "mener". Det er noe HELT annet å komme med usakligheter når du har ditt ekte navn under innlegget. Da kan i det minste folk peke på deg og si "Gud, så teit du er!". Hadde du måttet signere med navn, så hadde du kanskje ikke turt å skrive det stygge du skrev?

Anonymitet er i seg selv ingen kjip ting, men det er bruken av den som skader. Et vitne som trenger beskyttelse av frykt for eget liv, skal selvsagt forbli anonym. Et tips til barnevernet om omsorgssvikt er bedre anonymt enn ikke noe tips i det hele tatt. En blogger som skriver kjærlighetsdikt skader ingen ved å være anonym. Så hvor går den grensen da? Kan vi lage regler og straffe de som snakker stygt anonymt?

Svaret er selvsagt nei. Vi kan ikke lage regler og straffer. Men vi kan snakke om hvilke holdninger vi har, og hvilke vi ønsker å ha i vår sosiale verden. En verden som er både virkelig og fiktiv på samme tid. Tenk deg om før du trykker "post comment". Hvis du var den personen du skriver om, hvordan hadde du taklet å lese det? Er det konstruktiv kritikk du kommer med? Hadde du turt å si det samme face to face til personen du skriver om?

Det mange av dere ikke tenker over, er hva slags effekt ordene deres har på den de treffer. Ord kan såre, ord kan slå - ord kan faktisk drepe. Ikke undervurder kraften i det du skriver. Du vet ikke hvor sårbar eller mottakelig den personen du skriver til er. Du kjenner ikke hele historien bak. Så hvorfor er det så vanskelig å være litt ydmyk, ha litt folkeskikk?

Særlig er dette et økende problem på nettsteder der avisene åpner for kommentarer under artiklene sine. Her er terskelen lav for drittslenging. Denne funksjonen ble opprettet av avisene for at de skulle få et tettere forhold til leserne sine. Du blir invitert inn til å si din mening, slik at også avisene kan få et mer nyansert blikk på saken. Kanskje har du noe å tilføye, nye opplysninger? Men slik blir ikke kommentarfeltene brukt. Frihet under ansvar fungerer tydeligvis ikke i denne settingen.

Jeg er lei av å lese disse kommentarene (IKKE kommenter under og si at da kan jeg jo bare la være å lese! Det argumentet er ikke legitimt), de som gjør det bidrar ikke med noe, verken konstruktivt eller positivt, til samfunnet.

Vakre Mia synger Cabaret på Rådhusplassen

2010-06-25T04:48:00.000-07:00

Allsang & Fest på Rådhusplassen

2010-06-25T03:29:00.000-07:00

Skeive Dager er i full gang og i går var det allsang og fest og topp stemning på Rådhusplassen i Oslo.

Vakker sang fra Marian Aas Hansen, Jannecke Øines, Gunhild Bonden, Mia Gundersen, Marianne Antonsen og mange fler! Etter konserten fant jeg Tanta til Erasmus (det vil si Mai Lise) & han tøffe typen på bildet øverst, blant folkemengden (Andre, vet dere). Og ja, litt politisk prat fikk jeg sneket inn der...

Hvem er du tidens kvinne?

2010-06-20T11:28:00.000-07:00

Hvem er du innerst inne, uten kåpe, kurv og sjal
Kun du kan tegne ord med slik en silkehvit kajal
Si meg hva som fins der inne, kvinne med krusete hår
Du sa en gang at tiden, den leger alle sår

Hvem er du lengst der inne, bak historiens store ord
Med all din kraft og glede, du satte dine spor
Hvem er du tidens kvinne, som spiller rollen vel
Hvem er du langt der inne, jeg ser deg likevel

Du delte all din klokskap, og fylte oss med fag
Vi fikk lære ganske lett, en slitsom skoledag
Om Hedda Gabler, de Beauvoir, om Woolf og Isabel
Jeg vil så gjerne høre, fortell, fortell, fortell!

Hvor lykkelig jeg er, over å lytte til din stemme
Lykkelig fordi jeg lærer bøkene å kjenne
Men like lett tar mystikken meg, og bærer deg avsted
Så dypt og inderlig jeg ønsker , å være like ved.

Hvem er du som taler vakkert, om en kvinne stor
Og dekker opp med falne sider, et deilig middagsbord
Jeg vil så gjerne vite mer, enn permers eventyr
Av alt er du så mye mer, enn et opphøyd fabeldyr

Datalagringsfornuft

2010-05-09T03:51:00.000-07:00

Debatten om datalagringsdirektivet er HET på Høyres landsmøte i dette øyeblikk. For dere som lurer, har jeg samlet noen argumenter mot innføring av direktivet:

- Datalagringsdirektivet truer personvernet
- Datalagringsdirektivet behandler alle som mistenkte
- Datalagringsdirektivet vil skape falsk trygghet, kriminelle vil lett slippe unna
- Datalagringsdirektivet åpner for massiv overvåkning i fremtiden

Kilde: Liberalen (her kan du også lese mer utfyllende om hvert argument)

Som Henrik Asheim poengterte, dekker ikke direktivet nettsamfunn som facebook og twitter, nei ikke engang en hotmailadresse kan spores. Datalagringsdirektivet vil bare være en liten irritasjon for kriminelle, helt til de finner nye smutthull. Heidi Nordby Lunde hadde et interessant poeng; (jevnføring) mange av dere skal nok ta flytoget på vei hjem etter landsmøtet. Dette betyr at dere må innom Jernbanetorget der over 500 kameraer vil fange dere opp. Det burde bety at Jernbanetorget er ett av de sikreste stedene å ferdes (latter i salen). Likevel hørte vi om da Marie Simonsen ble rammet av en kriminalbande og frastjålet lommeboken sin midt på Jernbanetorget. Politiet lykkes ikke i å ta tyvene. Datalagringsdirektivet er altså en falsk trygghet.

Heidi Nordby Lunde skrev om denne hendelsen i blogginnlegget "Falsk Trygghet"

Til slutt kan jeg skuffet meddele at 108 stemte for dissensen, og 175 mot. Høyres landsmøte har altså ikke sagt "nei" til datalagringsdirektivet inntil videre.

Slik er bloggromlivet:)

2010-05-09T00:33:00.000-07:00

Her jobbes det iherdig med blogging, live-chat og twitter. Ekstra kos var det å få besøk av Arne!

Innvandrere holdes utenfor arbeidslivet

2010-05-08T07:05:00.000-07:00

Det var en sann glede å høre Erling Lae tale til landsmøtet. Debatten om bruk av hijab som en del av politiuniformen er vi vel ferdig med nå, men om en bussjåfør bruker hijab, har politikerne INGENTING med! Har de problemer med det, så er det DE som må endre holdning! Innvandrere har krav på å bli møtt med respekt!

Videre diskuteres innvandring og integrering, og flere unge delegater melder seg på talestolen. Utdanning er et sentralt tema. Isabell Pettersen forteller om venninnen fra Guatemala, og om hennes mor som egentlig er utdannet innen sosiologi. Hun jobbet på et universitet i Guatemala. Hun jobber også på universitetet her i Norge, men som renholdsansatt. Hvorfor er det slik at innvandrere som er godt kvalifisert holdes utenfor arbeidslivet?

Bør vi nummerere jobbsøknader? Kanskje vi bør prøve det ut på enkelte felt for å se effekten? Mange blir ikke engang kalt inn til intervju, kun fordi de har et annerledes etternavn enn Ola Nordmann. Det kaller jeg ukultur!

God stemning i salen

2010-05-08T06:29:00.000-07:00

Fedrepermisjon: Ikke et spørsmål om likestilling

2010-05-08T00:28:00.000-07:00

Likestilling er et vakkert og positivt ord, men likestillingen har flere stemmer. I går vedtok Høyre fri deling av foreldrepermisjon og å gi alle fedre opptjeningsrett til foreldrepermisjon.

Venstresiden rister på hodet og argumenterer for at likestilling betyr at far skal ha like mye rett til permisjon med barna sine som mor. Den retten fratar ikke Høyre fedrene. En av grunnsteinene i Høyres politikk er å sikre individets frihet. Foreldrene skal ha frihet til å velge det som passer dem best. Staten kan ikke innvadere folks privatliv og stå til ansvar for at alle foreldre har et likestilit samliv. De rødgrønne må lære seg å skille mellom samfunn og samliv.

La meg bruke et klassisk eksempel fra en familie jeg kjenner godt:
Både mor og far arbeider i servicenæringen. Far startet opp sin egen bedrift for et par år siden, og er nå vel etablert, men han har få ansatte og vet at hvis han blir borte fra jobb over en lengre periode, for eksempel på grunn av sykdom e.l., vil bedriften kollapse. Han er både sjef og ansatt, og den store drivkraften i prosjektet sitt. Paret venter nå barn, og selv om far veldig gjerne vil ta ut permisjon, vet han at han ikke går. Paret mister 10 uker permisjon, og barnet må begynne tidligere i barnehagen. Hva er det egentlig som skjer her?

Jo, det som skjer er at staten går inn og kontrollerer enkeltmenneskers privatliv med å si at hvis ikke far kan ta ut permisjon, så forsvinner permisjonsukene. Barnet i denne familien vil ikke, uansett hvordan du snur og vender på det, få 10 uker med far, men er det ikke da bedre at mor og barn får mer tid sammen, enn at barnet blir kastet inn i barnehagen i så tidlig alder?

Jeg støtter Høyres vedtak om fri deling av fedrepermisjonen. Jeg utfordrer de rødgrønne til å slutte å skyve likestillingen foran seg, for dette handler ikke om likestilling, det handler om retten til å velge sitt liv, om friheten til å tilpasse sitt familieliv etter det som er best for den enkelte. Staten skal ikke bestemme hvordan DU skal leve DITT liv.

ErnaPad

2010-05-07T05:11:00.000-07:00

Jens Stoltenberg har sin egen iPad, der kan han med ett enkelt tastetrykk gå inn på spesialdesignede app's og styre av landet vårt . Nå har også vår Erna fått sin iPad!

Henrik Asheim overrakk stolt ErnaPad'en

med blant annet disse applikasjonene:

- Morna Jens

- Si nei til datalagringsdirektivet

- Lavere skatt til alle

- Hent Unge Høyre-forslag

- Fjern helsekøene

hihi....

Vellykket integrering - har vi det da?

2010-05-07T03:05:00.000-07:00

Calima har sjekket inn og fått plass i bloggrommet på Radisson Blu Scandinavia og Høyres Landsmøte er igang. Du kan følge Høyres Landsmøte 2010 og stille spørsmål live HER , her i bloggen, eller tweets merket med #hlm

Stian Berger Røsland innledet med kloke ord om arbeid og utdanning. Norsk skole løfter ikke de elevene som kommer fra en lav sosial bakgrunn. Etter min mening er norsk skole bare egnet for de elevene som ligger midt på skalaen, ikke de flinke, og ikke de svake. Hvordan kan vi gjøre skolehverdagen bedre for elever og studenter? Som Røsland sa; "det er ikke viktig hvor man kommer fra, men hvor man vil."

"Det går bedre for oss enn mange liker å innrømme - både i skolen og i arbeidslivet. Vi lykkes også stadig bedre med både integrering og deltakelse i arbeidslivet." Gjør vi det? Ja, svarer Røsland. Stadig vekk leser vi saker i media om kriminelle innvandrere, kulturkollisjoner og mislykkede integreringstiltak. Skriver ikke media noe positivt om våre nye landsmenn? Joda, bare se her:

- Aftenposten 03.05.10 Mattetalenter går mot strømmen
- Aftenposten 20.07.09 Åtte av ti fullfører videregående
- Namdalsavisa 31.08.04 Vellykket integrering
- Utrop 28.05.09 "Krafttak for inkludering"

Problemet er at disse sakene fort blir glemt, eller de drukner i massen av negative saker. Ikke fordi det er færre positive, men fordi de negative selger best. Så hvorfor forteller Calima deg dette? Dette er hennes bidrag til å snu fokusvinkelen noen grader. Høyre ønsker et mangfoldig og inkluderende samfunn, et samfunn som ser alle, både de som lykkes og de som faller utenfor.

Living London

2010-05-01T07:06:00.000-07:00

Kom hjem i går etter en fantastisk lang-uke i London i går. Tre dager slår deg helt ut når du aldri har vært i byen før. London er STORT, og London er FARGERIKT!

Men det var ikke dagbok jeg skulle skrive nå. For nå som valgkampen er i full gang, var vi så heldig å få besøke et Mental Health Care Center. Dette er et tilbud til mennesker med langvarige eller kroniske mentale sykdommer. Ved siden av å gå til lege og psykolog, får klientene et fristed der de kan møte andre og være sosial. Senteret tilbyr blant annet gruppetimer med strikking, karaoke, drama og matlaging, eller man kan sitte og lese avisen, drikke kaffe og skravle. De fleste bydelene i London har et slikt senter, men nå som budsjettene strammes inn, står flere av de statsfinansierte sentrene i fare for å måtte stenge.

Jeg snakket med the manager, en litt eldre, kjempehyggelig dame som aldri stoppet å prate når hun satte i gang. Hun hadde jobbet i psykiatrien i nesten 40 år, og fortalte at senteret kunne tilby folk en trygghet og et rom utenfor samfunnet. "It's society that drives people nuts," sa hun. "It pushes them off the cliff, and we are here to pick them up, at least for a while until they fall back down." Senteret er åpenbart et godt tilbud, men jeg stusset litt over en ting; da jeg spurte henne hvor lenge folk blir værende, og om mange ble friske, sa hun kontant "No, most of them stay. So we have no room for new people. They just don't get well."

Det er trist. Har systemet gitt dem opp, eller er det slik i realiteten, at mange faktisk aldri blir friske?

"Let's restore dicipline in our schools"

Noen som husker forsiden av Dagsavisen på valgdagen i fjor?
Hammersmith News var da mistenkelig likt.... Interessant å se at avisene er partipolitiske i valgkampen - og hvordan de bruker sin posisjon som "den fjerde statsmakt" til å influere velgerne.

og til slutt; nææææj, jeg vikke dra fra London!!!!

Har vi blitt vandrende kortstokker?

2010-04-19T10:53:00.000-07:00

Å fylle 20 år innebærer et par viktige endringer i hverdagen, blant annet går du over fra ungdomskort til studentkort hvis du reiser kollektivt. Calima er flink. Hun er miljøvennlig og kjører ikke bil, nei ikke engang scooter! Men etter en dypt traumatisk opplevelse med Trafikanten på lørdag, vurderer hun nesten å ta lappen og kjøpe en kasse på hjul. Hør nå:

Solen skinner og gresset spirer i veikanten tidlig en lørdag formiddag i april. Calima kommer på at hun må kjøpe nytt månedskort og tar bena fatt og tusler mot sentrum - veien er tross alt ikke lang, og våren er på sitt beste! Hun putter studentbeviset, bildekortet fra Trafikanten og det utdaterte studentkortet i lommen og går fornøyd nedover bakker og berg.

Studentkortet selges nemlig KUN hos Trafikanten nede på Oslo S, og på Nationalteateret. Ikke i kiosker eller automater. Det er i grunn litt underlig, er det ikke? Du må jo ha studentbeviset sammen med månedskortet for at det skal være gyldig uansett.

Calima kommer ned på Trafikanten og trekker kølapp. Det blir hennes tur. Hun drar pliktoppfyllende fram kortstokken sin og rekker den mot damen bak disken. "Beklager, jeg må ha semesterkortet ditt." HVA?? Semesterkort? Calima har legitimasjon, studentBEVIS (der det står at hun er student fram til 2011) OG bildekortet hun fikk av Trafikanten sist hun kjøpte studentmånedskort. Er det mulig å gjøre dette LITT mer komplisert?

Det hele endte med tur og retur hjem-sentrum, og til slutt fikk hun studentmånedskortet sitt. Det mest irriterende er ikke den ekstra tiden Calima brukte denne lørdagen (for været og spaserturen var helt topp), men er det virkelig helt umulig å selge disse kortene flere steder? Nede hos Trafikanten er køen veldig ofte nesten endeløs - en kø som kunne blitt langt kortere hvis man ikke behøvde å kjøpe månedskortene der.

Calima spurte damen bak disken om dette, og fikk til svar; "Du kan jo bare kjøpe flere månedskort samtidig." Det må ha vært en kortslutning der i pæra et sted. Regnestykket er enkelt: STUDENTmånedskort. Student = fattig. Fattig = kan ikke kjøpe flere kort samtidig.

Det skal også nevnes at min gode jobbvenninne har blitt student, men får ikke studentmånedskort fordi hun er for gammel! (???) Det er også helt tullete, spør du Calima. Det er jo ikke mulig å jukse når man må ha med gyldig studentbevis på bussen uansett. Og er du student - så bør alle ha de samme rettighetene, uansett alder.

(takk til @emgid på twitter for lån av metaforen "vandrende kortstokk")

~Det som er~

2010-04-03T15:36:00.000-07:00

De unike. De som varer,

er der

selv om dere ikke alltid ser hverandre.

Hun du deler alt med - det som

betyr noe, de viktige tingene. Av og til

i en dyp alvorlig samtale

noen ganger i en

spøkefull tone.

Hun som

aldri dømmer, som ikke alltid

gir de beste rådene, men

er ærlig. Alltid.

Venninnen du snakker med over telefon

i timevis. Der stillheten

ikke lenger er pinlig. "Vent litt".

Ti minutter. "Er du der?" spør du

og i andre enden høres

"Ja, hvor ellers?"

Sammen. Alltid. Sammen

i galskapen.

Og av og til lurer du

"Er jeg alene?". men plutselig

dukker hun opp. Og får deg

til å føle igjen.

Glede, sinne, latter, irritasjon, tårer

fryd eller frustrasjon. Det spiller

ingen rolle.

Så lenge dere er der. Begge to. Like

mye, eller mer.

Like ofte, like sjelden.

Like

lite, eller mindre.

Det unike Det som

varer. Er der. Det som

likevel aldri vil bli tatt

for gitt. Det er

dette vennskapet.

Fokus på læringen, eller målet?

2010-04-02T14:52:00.000-07:00

En av mine professorer sa at det finnes to typer studenter; de som er fokusert på læringen, og de som er fokusert på målet. Førstnevnte klarer seg best på universitetet, i følge forskning, sa han.

I grunnskolen og på videregående oppereres det med det guddommelige ordet "læringsmål". Ved begynnelsen av hver time skriver læreren opp mål for timen -dette skale elevene lære. På periodeplanen står målene i alle fag for de neste ukene, og i lærebøkene står målene nærmest med gullskrift før hvert kapittel.

Målet. Målet er veldig viktig. Mer viktig enn læringen. Det er det som skjer når dyrebar undervisningstid går bort i planlegging, organisering og formulering. Er det viktig å vite hva som er viktig å vite? Ja. Men hva skjer da med alt det andre? All den kunnskapen vi forkaster fordi det ikke er et mål å kunne? Løsningen blir å lage mål for alt. Mål som strekker seg i øst og vest og favner alt. Abstrakte mål som selv har som mål å konkretisere. Høres det absurd ut? Ja. Det er nettopp det det er. Absurd.

Etter en tid er elevene ferdig med grunnskolen og videregående. De har lært seg å tolke læringsmålene, holdningsmålene, kunnskapsmålene, you-name-it-målene inn i det uendelige.. Vår generasjon lærer at så lenge vi kan det aller viktigste, trenger vi ikke legge mer energi i å lære mer 0g disse målene vi higer etter, det som skulle beskrive "det viktigste", vet vi snart ikke lenger hva er.

Mange har ikke lært verdien av en pensumbok på 600 sider, eller å lese tilleggslitteratur av fri vilje. universitetets ledelse klør seg i hodet og lurer på hvorfor så mange gjør det dårlig, eller faller fra. Gapet mellom videregående og universitet er for stort, men ingen vil bevege seg mer mot det andre. De som står igjen på sidelinjen er elevene. studentene. Og de spør; Kan læreren være så snill og gi meg en leselekse til i morgen?

Trenger vi egentlig "ting"?

2010-03-19T09:51:00.000-07:00

Da var den siste pappesken forseglet og flyttelasset er klart til frakt i morgen. Rart. Siste kvelden her i min lille hule. Nå begynner reisen. Kjenner ingenting annet enn spenning, forventning og glede. Det er godt å bare ta sats. satse alt. Den som intet våger, intet vinner.
Så her sitter jeg, omringet av tolv pappesker og ti søppelsekker - skjønner ikke hvor alle tingene kommer fra!? Vel. Ti av tolv esker skal settes bort. Bare to skal bli med på min første ferd. Klærne er det værre med. Tror jeg trenger en caddy.

Det er rart hvor mye som dukker opp når man sorterer skrotet sitt. Mest av alt skulle jeg ønske det ikke var mer enn en sekk å flytte på. Hva med å selge alt sammen, eller bare gi det bort? Fristende. Hva skal man egentlig med ting? De er bare i veien. De tar plass. De binder seg til deg. Ting.

Ting er ikke noe. Hvor ofte bruker du ordet "ting"? Jeg hater det ordet. Det er en fellesbetegnelse for alt som er unødvendig, uviktig. Trenger vi egentlig ting?

Mormor spurte meg hva jeg ønsket meg i bursdagspresang (for jeg fyller nemlig 20 neste uke);

"Jeg ønsker meg at jeg kommer inn på det studiet jeg har søkt. Jeg ønsker meg alle drømmene mine tilbake. Jeg ønsker meg de menneskene jeg har mistet. Jeg ønsker meg håp. Jeg ønsker meg glede og vakre øyeblikk jeg kan ta vare på."

Det er mye jeg ønsker meg. men jeg ønsker meg ingenting. egentlig.... Hva ønsker du deg?

Johnny Johnsson in D'Hus

2010-03-19T09:23:00.001-07:00

I går var Lissen og Mats på Dramatikkens Hus (Det Åpne Teater) og så månedens samtale med "Johnny Johnsson". Vel, samtale... Johnny snakket. Men Johnny har mye fornuftig å si også.

"If someone needs to take a piss, or a shit, just raise your hand and let me know. It's ok. It happens."

Ok. men....

Johnny snakket om feminisme - has it gone too far?

"No. It has not gone too far. Can you ever be too happy, or too sad? Do women have too many rights? No. But some of you are taking advantage of the rights you have been given, craving more than what is necessary."

Sant sagt, Johnny. Beklager, sitatene mine er bare jevnføringer - håper essensen kommer fram. For det er viktig. Kvinner her i Norge har mange rettigheter. Mine tanker går til kvinner i andre land i verden, der likestilling er et fremmedord. Vi må ut. Vi må stå sammen med dem for at de også skal få like rettigheter. Nytter ikke å sitte her i vår lille boble og sutre over at pappaer får for mye perm.

Johnny Johnsson spiller en gang i måneden til og med mai. Anbefaler dere å ta turen. Og så har han med seg Mandy og Cynthia - they both have a degree in political science. Say no more...

Haddy N'jie på Parkteateret

2010-03-02T11:38:00.000-08:00

Anbefaler det siste albumet til Haddy N'jie, "World of The Free"! Her er min favoritt-sang, "Microscope" (fra et tidligere album), som selvsagt også var med under pre-release konserten på Parkteateret. Enjoy!

...:Hverdagsglede:...

2010-03-02T11:06:00.000-08:00

En av mine fantastiske elever (og det er mange av dem) gav meg denne tegningen - og jeg har lyst å dele den med dere fordi den nå henger på kjøleskapet mitt og varmer hver eneste dag! Regnbuens farger minner meg om alle livets muligheter og hvor givende det er å være lærer. Som fersking på "den andre siden" av skolesystemet, er det rart hvordan perspektivet endrer seg, fra å være elev til lærer, og jeg setter så uendelig pris på de små tingene elevene mine gjør og sier. Barn er så ekte, ærlige og impulsive - og det er en drøm å være blant dem!

Oslo Fashion Week 2010

2010-02-21T14:08:00.000-08:00

Så var det tid for Oslo Fashion Week i Kongresshallen. Vi fikk med oss Nadya Khamitskaya (også kjent fra Skal vi Danse) sin debut med kolleksjonen Venti Uno -kjoler i rødt og sort, inspirert av hjerterdamen i en kortstokk. Dette er ikke hverdagskost for denne bloggeren - men det var en skikkelig kul visning med diamantdekket catwalk, sexy dans og pokerbord (inkl. kjekke menn!!!) Charlotte Torstvedt var blant modellene og viste den røde kjolen (se bildet over) som etterpå ble auksjonert bort til inntekt for Go Red LHL, som forsker på kvinnehjertet. Vi hadde selvsagt plass på første rad med goody-bag fra Max-Factor. Blir det bedre? Jada! Etter showet bar det videre til after party på Nobilis, men først måtte min bedre halvdel for kvelden intervjues av en hel skokk med journalister sammen med designeren selv. Joy to the fashion-world, som jeg ikke har peiling på, selv om champisen var veldig god:-D *knis*

Pusterom og varme tanker

2010-02-21T11:25:00.000-08:00

Den siste tiden har det vært stille her i bloggen. Livet tar nye vendinger hele veien, og av og til er det ikke like lett å henge med i svingene. Det har skjedd mye den siste uken; Mobbeboklanseringsfest, Oslo Fashion Week, bryllup (nei, det er ikke meg som har giftet seg) og nye utfordringer på jobb. Det er mye jeg gjerne skulle blogget om - og det kommer - men selv om det har skjedd mye, vil det ikke være riktig å si at tiden ikke strekker til. For når sant skal skrives kommer det alltid en tid - selv om man ønsker å unngå det - der selv den mest ordrause trenger å puste.

Lanseringsfesten for mobbeboken, "Fordi jeg fortjener det - en bok om mobbing, håp og ansvar", var fantastisk! Mange fine taler fra bidragsytere, venner og familie av Kristin, sang og dans. Jeg møtte flere av de andre som har skrevet i boken, og det var hjertevarme og gode møter. Det å lese historiene og få et ansikt til dem, er som å få en slags tillit. Kjenner på en enorm takknemlighet overfor de som deler - både anonymt og med navn i boken. I løpet av høsten og vinteren har bloggeren Calima delt noe personlig og nært, og det kjennes fremdeles riktig og viktig, samtidigsom det også krever sin energi og sitt stødige ben å stå i en slik åpenhet. Noen har påpekt at vi ser ut som ofre, men de aller fleste tilbakemeldingene har vært positive - og det er disse jeg tar med meg videre og gjemmer langt inne i hjertet mitt. Jeg sender også mange tanker til de fantastiske menneskene som jeg har møtt i forbindelse med denne boken - dere gjør verden til et bedre sted å være!!

Å møte mennesker er noe av det mest fantastiske med livet - selv om ikke alle vennskap varer evig. Det er ikke meningen at alle skal bli, men tiden vi fikk sammen var viktig, fordi vi skulle lære eller skape noe sammen. Klart vi kan savne de som forsvant sårt mange ganger, men det var riktig at det ble slik - og møtes vi igjen, er der en mening med det også. Man kan jo håpe på det:) Safe journey to you all, for now.

Endelig er den her!!!

2010-02-09T11:47:00.000-08:00

Lørdag ettermiddag åpnet Calima postkassen i stor spenning - og ENDELIG lå den der! Mobbeboka vår! (hun sier "vår" fordi det føles litt sånn - som om hun er en del av noe større, viktigere, sammen med forfatteren og alle bidragsyterne).

"Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar" er et resultat av tidenes dugnad i sosiale medier, som twitter, blogger og facebook. Forfatter Kristin Oudmayer fikk en ide, annonserte det på twitter - og ble tatt opp av Humanist Forlag før det hadde gått 1 uke. Den Store Mobbebloggen ble opprettet, bidragsytere begynte raskt og melde seg og debatten om mobbing herjet i flere måneder. Resultatet ble denne --------->

Calima har selv bidratt sammen med sin venninne, Susanne Waglen, og de to jentene har ventet spent på resultatet.

SÅ kom den - og det var ikke før Calima satt med boken i fanget at hele prosessen gikk opp for henne - fra Kristin sendte mail og spurte om de ville bidra, til Tv2-reportasje, til høylytte diskusjoner på twitter og facebook, helt til årsaken til alt oppstyret lå der, rett foran øynene hennes. Det var en merkelig følelse, og hun ble sittende med boken uten å åpne den - hun ville nyte spenningen, dette magiske øyeblikket litt til.

Noen timer senere hadde hun lest de nesten 250 sidene og satt igjen med et hav av følelser. Å lese alle disse mobbehistoriene var vondt, sårt og provoserende. Dette er fakta - sånn er virkelig hverdagen til mange mennesker, både på skolen, i arbeidslivet - ja til og med i de beste familier foregår det mobbing! Noen av bidragsyterne står fram med navn, mens andre er anonyme - men det er ikke egentlig så viktig; for alle sammen viser en enorm styrke ved å fortelle sin histoire. En styrke som ikke trenger å merkes ved navn, fordi det aller viktigste er å kjenne på den styrken i seg selv.

18. februar er det lanseringsfest på M3 i Oslo, og Calima skal tale til folket. Hennes dom over boken kommer manusløst og rett fra hjertet - vil ikke si for mye nå, i fare for å gjenta seg selv, men lover å legge ut "talen" etter festen! Håper å se mange kjente (og ukjente) fjes denne kvelden. Denne boken er et viktig bidrag i kampen mot mobbing. Les den!

------> BESTILL BOKEN HER <--------

Når blir åpenhet "too much"?

2010-01-22T02:59:00.000-08:00

A-magasinet trykket i dag artikkelen "De som byr på privatlivet sitt", som i korte trekk handler om kjendiser som utleverer sitt privatliv for et helt folk - om det seg er skillsmisser, rusmisbruk, vold, spiseforstyrrelser, mobbing eller annen alvorlig sykdom . Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen, har forsket på senfølger av traumer og hun mener at når våre grenser blir krenket kan det senere bli vanskelig å sette grenser for seg selv og andre. Dette er selvsagt ikke et konstant reaksjonsmønster, for det finnes mennesker som verner om og forsøker å skjule fortiden så godt de kan. Kirkengen mener at bearbeiding av traumene spiller en viktig rolle for hvordan man opptrer senere i livet.

Artikkelen peker også på det faktum at kjendiser ofte forteller om vonde opplevelser for å bryte tabuer i samfunnet. Her brukes gjerne to ord med svært lik betydning; åpenhet og utlevering - forskjellen er at det ene er positivt, mens det andre er negativt ladet. Åpenhet forbindes med frihet, ansvar, selvkontroll og respekt, mens utlevering er et vulgært ord som ofte brukes for å formidle at personen ikke har noen som helst kontroll over hva hun/han sier, og at det blir så mye informasjon at det nesten blir kvalmende. Utlevering er "too much", som vi sier. Så hvor går skillet mellom åpenhet og utlevering? Kanskje svaret ligger i hvert menneskes individuelle oppfatning av historien som blir fortalt, og den enkeltes forhold til personen som forteller? Eller er det følelsen av anger hos fortelleren selv, som avgjør at å dele ble utleverende, i stede for en positiv åpenhet?

Dette er et interessant tema fordi vi nå opplever at flere forteller om traumer og vonde opplevelser - ikke bare kjendiser, men også "vanlige" mennesker forteller om privatlivet sitt i sosiale medier, som blogg, twitter og facebook. Har vi ingen sluser lenger? Er det virkelig sånn at mennesker som utleverer seg har problemer med å sette grenser? Fører ikke åpenhet med seg mer godt enn tabubryting? Jo - det gjør det. For min del har en viss åpenhet ført til dype vennskap som ellers ikke hadde vært til. Vennskap som bygger på felles erfaringer som knytter oss til hverandre og gjør oss til sterke og trygge mennesker. Sammen er vi mindre alene, sies det jo.

En av mine lærere sa en gang, at "å ikke fortelle alt, er ikke det samme som å lyve. Å ikke fortelle alt, er å skjerme seg selv - det er å vise respekt for seg og sin historie." Det hun sa, har jeg tatt med meg videre og det har gjort meg mer bevisst på hva jeg skriver, for eksempel i bloggen min. Før jeg publiserer et innlegg stiller jeg alltid meg selv dette spørsmålet; "Kan jeg stå for dette, også senere i andre stadier av livet, og skulle jeg skifte mening - kan jeg da forklare hvorfor jeg mente dette akkurat nå?" Er svaret ja, trykker jeg "publiser innlegg", men er jeg usikker, så er det bedre å lagre og tenke en gang til. Før jeg la ut innlegget om mobbing for eksempel, snakket jeg med moren min om hennes følelser og hvordan det ville påvirke brødrene mine. Det handlet ikke om at jeg lot henne avgjøre, men som mine nærmeste er det riktig og viktig for meg å lytte til deres meninger. Jeg mener at det er en god prosess, og selv føler jeg meg ganske bevisst på egne grenser, samtidig som jeg tror at mange fler enn vi tror har de samme refleksjonene. Slike refleksjoner er viktig fordi det handler om ditt liv, dine opplevelser og dine grenser. Det er det som må komme først, sammen med dine intensjoner; Hva er det egentlig du vil oppnå med å dele akkurat dette? Med blogging følger et ansvar, et sett uskrevne regler. Ønsket om å hjelpe noen må komme i andre rekke - etter deg og dine nærmestes behov og rett til beskyttelse.

Åpenhet krever sitt offer, men den bringer også med seg en frihet - friheten til å spille rollen som seg selv fullt ut, friheten til å ta tilbake kontrollen og si "det skjedde, det gjorde vondt, men jeg har vokst og blitt et sterkere, helere menneske."

Hvordan skal vi bekjempe mobbing i skolen?

2010-01-19T03:40:00.000-08:00

Dette spørsmålet stiller vi om og om igjen. Svarene er mange, og de er kreative. Her er noen av forslagene;

- Innfør bruk av skoleuniform
- Lærerne må ta mer ansvar

- Alle skoler bør arbeide etter ett felles antimobbeprogram

- Vi trenger holdningskampanjer i skolen

- Foreldre må lære barna sine normal folkeskikk

- Mer disiplin i skolen

- Ta mobberne ut av den offentlige skolen. Foreslår privatskole eller hjemmeundervisning

- Stopp innvandringen! De oppfører seg ufyselig

- Det bør bli lettere å sparke lærere/rektorer som ikke tar mobbing på alvor

- Helårs/delårs-studium om mobbeproblematikk for lærere

- Få lærerne ut blant barna i friminuttene

Som dere ser, er det tre grupper som får hovedskylda for mobbingen; lærere, regjeringen og innvandrerne. Hva med foreldrene? Er det ikke egentlig foreldrenes oppgave å oppdra barna til å oppføre seg skikkelig? Det er foreldrene som i første omgang lærer barna hvilke holdninger som er akseptable. Samtidig tror jeg det er viktig at samarbeidet mellom hjem og skole styrkes. To foreldremøter i året er ikke nok - lærere kjenner ikke foreldrene godt nok, og foreldrene kjenner ikke hverandre i det hele tatt.

Forslagene over er av ymse slag - men et par av dem er egentlig ikke så dumme. Vi trenger å fokusere på holdninger, men skolen bør ikke ha eneansvaret for det, og disiplinen må opp et par hakk. Det er ikke rart at norske elever skårer dårlig på internasjonale prøver, når læreren bruker halvparten av tiden på å si "hysj, vær stille."

Jeg er rett og slett bare nødt til å trekke inn språkbruken når jeg først er i gang. Det er ikke lenge siden jeg selv gikk i grunnskolen, men det var slett ikke vanlig at jentene kalte hverandre "hore". Nå brukes det både som skjellsord, og på en "vennskapelig" måte - men "Kommer du snart eller, hore!?" er ikke hyggelig uansett hvordan det er ment. Ord som morraknuller, fitte, feita, jævla tulling, faen ass, pedo, homse, lesbe, pakkis og svarting er helt vanlige i elevenes hverdagsspråk - hos elever helt ned på barnetrinnet. Av og til virker det som om skjellsordene er så godt intergrert i språket at de spys ut, nesten impulsivt og uten mening. Vet barna hva de egentlig sier?

Straff, eller konsekvenser, for dårlig oppførsel er også en brennhet diskusjon. På ungdomskolen og i videregående risikerer elevene nedsatt karakter i orden og oppførsel hvis de ikke følger skolens reglement. På barneskolen er det fritt fram for å oppføre seg som bavianer, uten noen konsekvenser. Problemet er kanskje at barn ikke lenger har respekt for autoriteter. Før var det å bli sendt til rektors kontor veldig skummelt. Å få en moralpreken fra rektor var noe alle ønsket å unngå - og hvis man ikke oppførte seg pent, ringte læreren hjem til foreldrene. Vi kjente nok helst på følelsen av å ha skuffet mamma og pappa, og det var heller ikke kult. Foreldre har makt over lekene våre, over fritidsaktivitetene - og som "straff" ble noe tatt bort i en kortere tidsperiode, for eksempel pc-spill, mobil eller besøk av en venn. Det er mulig at mange foreldre fortsatt praktiserer denne metoden for straff, men hvorfor virker det ikke lenger? Hvorfor bryr ikke barna seg om pc'en blir slått av resten av uka? Tja - de har jo alltids playstation, PSP eller ipod. Eller er det noe annet? Mangel på respekt, kanskje?

Nå må vi slutte å kaste skylden over på andre - ta ansvar, vær oppmerksom og snakk med barna! Samarbeid og våkenhet rundt holdninger er den sikreste veien til en bedre skolehverdag for elevene.

Ærlig talt. Overanalysering!!

2010-01-15T12:13:00.000-08:00

I et intervju med damebladet Costume uttaler Jenny Skavlan at det "ikke hjelper å sitte inne og stirre i veggen" hvis man har en tung tid. Nå får hun kritikk fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon som mener Skavlan sender et budskap om at psykisk syke bør ordne opp selv, i stede for å søke profesjonell hjelp.

(les artikkelen på VGnett her)

Ærlig talt! FF drar sitatet lenger enn det er ment, og man behøver ikke være en gluping for å skjønne at Jenny Skavlan ikke snakker om langvarig psykisk sykdom. Uttalelsen kom etter spørsmål om tiden etter at hun røk ut i Skal vi Danse - og vi er sikkert mange som kan kjenne oss igjen i det hun sier. Har du kjærlighetssorg, gjør det dårlig på eksamen eller blir sviktet av en god venn - da er det godt å komme seg ut, ha skikkelige venner rundt seg og gjøre ting som muntrer opp. Det Jenny prøver å si, er at hvis man stenger seg inne og blir sittende og tenke for mye, er det lett at de mørke skyene vokser seg større. Den uttalelsen er ikke dypere ment enn det.

Jeg syns Jenny Skavlan har fullstendig rett i det hun sier - vi snakker om "light-depping" her. Venner, vin og varme er det vi trenger når livet er LITT kjipt. Psykisk sykdom skal SELVSAGT tas på alvor - og det er ingen skam å søke profesjonell hjelp hvis man føler at man trenger det.

En fersk leksehjelpers tanker

2010-01-14T12:10:00.000-08:00

I dag hadde jeg min første time som leksehjelper. På grunn av taushetsplikten, kan jeg ikke gå i detaljer, men jeg har lyst til å dele noen tanker rundt frivillig arbeid.

I dag tidlig kikket jeg gjennom gamle skolebøker for å gjenfinne kunnskapene om norsk grammatikk, oppgaver som jeg selv slet med en gang i tiden. Jeg har aldri vært flink med grammatikkoppgaver, selv om stilene mine hadde minimalt med feil. I det stille lurte jeg på om jeg virkelig kunne være til hjelp, eller om mitt forsøk bare ville føre til mer forvirring for denne jenta?

I grunn tror jeg vi var spente begge to, men samtalen gikk lett og vi ble fort kjent. Så i kveld sitter jeg igjen med mange nye inntrykk. Jeg er sikker på at vi kommer til å bli gode venner. Vi er like gamle og tross kulturforskjellene har vi mye til felles. Begge liker å skrive, og våre drømmer for framtiden er uten tvil forenelige. Det føles veldig fint å kunne bidra med noe, og samtidig lærer jeg vanvittig mye; hvor like vi faktisk er, om henns kultur og også mye om meg selv, faktisk.

Tanken bak frivillig arbeid handler mye om det å gi, uten å forvente noe tilbake, og det er en riktig og viktig innstilling, men jeg kan love at uansett hvor innstilt du er på å gi, så vil du få masse igjen - åpenhet, tillit, kunnskap og glede.

Da jeg var på møte med frivillighetssentralen rett før jul, fikk jeg høre at jeg var den yngste frivillige i min bydel. Det syns jeg egentlig er litt synd, for det er så mange på min alder som har masse å bidra med. Jeg tenker at vi som nettopp har gått på skolen selv, har en stor fordel som leksehjelper fordi kunnskapene våre er så ferske. Samtidig er det å møte ungdommer med ulik oppvekst, fra forskjellige miljøer en brobygger mellom kulturer. Vi lærer å være mer åpen for andre tanker, løsninger og ideer, og vi skaper en gjensidig respekt for hverandre, noe som ikke skal undervurderes i vårt globale samfunn.

Mitt ønske for 2010 er; at flere unge mennesker melder seg som frivillige. Jeg vet at mange er engasjert i store organisasjoner som arbeider internasjonalt, men man må ikke tenke at frivillighet handler om å redde hele verden - det er en stor oppgave. Av og til teller de små tingene mer, som det å være leksehjelper en time, en gang i uken...

Det er ikke vanskelig å bli en frivillig! Her er noen nyttige lenker på veien (som går direkte til informasjon om frivillig arbeid):

"Med ryggen mot verden - fremdeles"

2010-01-09T05:22:00.000-08:00

Tar en velfortjent pause fra hverdagen og vender blikket ut i verden (eller ned i en bok, rettere sagt). Denne gangen er det Åsne Seierstads Med ryggen mot verden - fremdeles som skal pløyes, og det med god grunn!

Calima har nemlig røtter i Serbia. Likevel har hun aldri vært der, og da boken falt ned i fanget hennes under siste bokhandler-raid, kunne hun ikke motstå fristelsen. Kan Åsne Seierstad fortelle meg noe om landet mitt som jeg ikke vet fra før? Ja, hun har jo tross alt vært der, og det er mer enn hva Calima kan skryte av, og samtidig skal hun pente innrømme at hun ikke har lest noe av Seierstad tidligere - annet enn nyhetsartiklene om bråket rundt Bokhandleren i Kabul, så hun røsket med seg De krenkede i samme slengen, og håper på fornøyelig lesing.

Hva er det egentlig som er så fasinerende med Åsne Seierstad? Hun har bred erfaring, og har reist mye. For gøy skyld søkte Calima opp navnet på facebook - og jaggu dukket det ikke opp et par grupper. Blant annet "Vi som syns Åsne Seierstad er patetisk og en elendig forfatter". Gruppen har 17 medlemmer, mot 167 i tilhenger-siden. Syns i grunn det er litt trist med sånne hat-sider som går på enkeltpersoner.

Det er rart å tenke på at Calima har røtter i et land hun aldri har besøkt og at det finnes en slekt der hun aldri har møtt. Hennes besteforeldre på fars-siden flyttet fra Serbia til Sverige og bosatte seg der før de fikk barn. Det skulle ta hele 17 år før Calima møtte bestefaren sin for første gang - tenk, selv om Stockholm er så nært. Det var stort. Han var en liten og spinkel mann, med hatt og ullvest - og verdens snilleste øyne. Det var ingen tvil om slektskapet, selv om de var fremmede for hverandre. Mirco, heter han.

Dette handler egentlig ikke om Åsne Seierstads forfatterskap - innledningen var bare en unnskyldning for å komme inn på historien om bestefar. Det handler egentlig om Calimas nysgjerrighet. Hun vil vite hvor hun kommer fra. Derfor leser hun om Seierstads reiser til Serbia. Hun forbereder seg til sommerferien, til InterRail og dagen da hun endelig skal få se landet bortenfor - landet som kunne vært "hjemme"...

Feilslått kamp mot mobbing

2009-12-30T13:28:00.001-08:00

Etter at innlegget om mobbing ble publisert her i bloggen i sommer, har Susanne og jeg både fått bidra i den store mobbeboken til Kristin Oudmayer, og i en reportasje som ble vist på Tv2 Nyhetene i kveld.

Det hele startet da Kristin leste innlegget vårt, og sendte mail med en oppfordring til oss; skriv et bidrag til boken! Mobbeboken har fått tittelen "Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp", og nå kommer den altså bokhandlene i februar 2010 - med bidraget vårt.

Så, i høst ble vi igjen kontaktet av Kristin. Tv2 trengte noen som ville stille opp i en reportasje om den "feilslåtte kampen mot mobbing". Sammen med TV2-journalist Haakon Eliassen spilte vi inn reportasjen på Linderud skole - skolen der Susanne og jeg møttes etter at begge flyttet fra en skolehverdag preget av mobbing.

Vi er begge enige om at det var riktig å stille opp med fullt navn for gi mobbeutsatte et ansikt, fordi det er viktig for oss fortelle; at vi som har blitt mobbet må slutte å skamme oss - det er ingenting galt med oss. Vi må stå sammen, snakke åpent om problemet og iverksette tiltak for å bekjempe mobbing i skolen. Rundt 50 000 norske barn gruer seg til å gå på skolen - det er en skam! Vi ønsker at alle norske skoler blir pålagt å arbeide under ett felles program, og arbeidet må følges opp!

Mobbing preger oss - både de som mobber, og de som blir mobbet. Det sitter i oss, selv om vi ikke reagerer likt. Og uansett hvordan og i hvilken form de kommer, så er reaksjonene en naturlig følge. Samtidig ønsket Susanne og jeg å vise at det er mulig å finne selvtilliten sin igjen, det er mulig å reise seg - men ingen greier det alene. Nettopp derfor må vi stå sammen, ikke bare for å lege vonde gamle minner, men også for våre barns skyld. Det er deres hverdag, trivsel og fremtid vi snakker om.

Jeg velger her bevisst å ikke bruke ordet "offer" - fordi det er veldig negativt ladet. Noen vil kanskje tenke at ved å snakke om det, setter vi oss selv i en "offer-rolle", men det er helt feil. Vi syns ikke synd på oss selv - vi ønsker kun å si at mobbing ikke er greit!

Reportasjen som ble vist på TV2 kan du se her. - og til slutt vil jeg si tusen takk til Kristin for at hun lot oss bli en del av dette prosjektet. Hun gjør en formidabel innsats i kampen mot mobbing. Vår stemme hadde ikke blitt hørt, hvis det ikke var for henne.

Er julen bare for de kristne?

2009-12-20T12:25:00.000-08:00

Før i tiden feiret menneskene julen av 1 eneste grunn; til ære for Jesu fødsel. Den over to tusen år gamle historien levde på alles lepper, og troen var sterk i de mange pyntede hjem verden over. Men slik er det ikke i dag, i alle fall ikke for alle. Har du tenkt over hvorfor DU feirer jul? Som så mye, i vår postmoderne tid, har julen også mistet sin betydning. Calima skriver av ren intuisjon, etter mye observasjon. Vi har jo alle vårt eget bilde av verdens julefeiring.

I går, slik som andre dager i desember, handlet tusener av nordmenn julegaver. Calima stakk innom Oslo City på vei til et juleselskap for å handle litt, men ble til slutt bare stående i øverste etasje og kikke ned over rekkverket på alle menneskene som myldret rundt på kjøpesenteret, og det var da tanken slo henne; Hvorfor feirer vi jul, egentlig? Feirer alle disse menneskene Jesu fødsel? Neppe.

Vi springer rundt som gale for å handle gaver fra ønskelister som blir lengre og dyrere for hvert år. Frysediskene tømmes for julemat, og vi leter febrilsk etter oppskriften som gir oss den saftigste ribba. Huset skal vaskes, stua skal pyntes, julegrana skal inn og kaker skal bakes. Julekort sendes og bunader strykes. Så er det julebord, gjerne to og tre og fire, og like mange dager med kjempefyllesyke, før vi igjen tar fatt på forberedelsene. Når har vi tid til å tenke?

Ikke bare har julen blitt mer og mer materialistisk, men hele historien bak feiringen blir glemt. Calima har tenkt på dette med Jesus og julen - er det sånn at bare kristne kan feire jul? Neida, vi har jo friheten til å feire så mye vi bare orker, og statskirken kan jo ikke akkurat skyte deg hvis du feirer jul etter å ha meldt deg ut. MEN; kanskje er det også viktig å gå litt inn i seg selv, for å se på hvilke verdier vi har, og finne noe som gir julen mening for akkurat DEG.

Da Calima konfirmerte seg, hadde hun en rimelig heftig diskusjon med presten på en av møtekveldene. Hun spurte han om følgende; "Hvis jeg verken er imot abort eller homofili, og tenker at det som står i Bibelen ikke er helt slik det var, fordi historiene har blitt fortalt i lange tider før de ble nedskrevet (og så riktig nok av menn, slik at kvinnens plass i historien kan være noe misvisende) og jeg likevel tror på Gud og at Jesus levde. Kan jeg fortsatt kalle meg selv kristen?" Slik spurte hun presten, og vet du hva hun fikk til svar!? Et bastant "nei" - Calima kunne umulig være kristen. Dette er jo 1 enkelt manns syn - og andre prester ville kanskje sagt det motsatte? Likevel fikk hun seg en tankevekker. Disse verdiene som hun ikke ønsker å stå for, de er jo ikke nødvendigvis kristendommens verdier - det er kirkens verdier.

Troen vår er veldig personlig, og det hun skriver nå, kan umulig bli noe annet enn personlig - men om julefeiringen ikke er slik den var for hundre år siden, eller helt i tråd med den opprinnelige feiringen, er det kanskje ikke så farlig? Er det nok å tro på at Jesus levde, er det nok å huske historien uten å legge mer i det? Kan vi la julen bli en tid for å glede hverandre, for å møtes og skape gode minner, uten noen videre refleksjon? Hvis det var mulig, ville Calima gjerne hatt en håndsopprekning for alle de som mener at det ikke er nok. Er julen forbeholdt de kristne, og hvem bestemmer om du og jeg er kristne?

Selvmordsbloggere

2009-12-09T10:41:00.000-08:00

Ordet selvmord får hårene til å reise seg i nakken. Ordet selvmord legger seg som en mørk sky over en hver samtale så fort det blir nevnt, og stillheten senker seg. Er det respekt? Avsky? Medfølelse? Usikkerhet?

Vi har delte meninger om dette tema. Noen tenker at de som tar selvmord er egoistiske - at de ikke tenker på familie og venner rundt, at de er utakknemlig for livet de har fått. Livet, som jo er en gave vi alle er heldige å få. Andre tenker at de som tar selvmord, de er så langt nede, så deprimerte at de ikke tenker klart og ikke vet hva de gjør. For noen kan livet være for vanskelig, for hardt. Finnes det kanskje mennesker der ute som faktisk ikke er ønsket? Det er vanskelig å tro.

Men hva med de menneskene som sier "Jeg vil dø. Nå tar jeg livet av meg," og så gjør de det ikke? De som sier det igjen og igjen, og igjen, men som aldri gjennomfører. Først tror vi på dem, neste gang blir vi bare bekymret, og så slutter vi å lytte. Kommer de noen gang til å gjøre det på ordentlig? Hvis ikke, hvorfor sier de at de skal?

Ofte stopper tankene der, uten at vi fortsetter å stille spørsmål. Spørsmål som; Vil de virkelig dø, i så fall, hvorfor? Hva er målet med å si sånt? Oppmerksomhet? Og hvis det er oppmerksomhet de vil ha, hvorfor trenger de den oppmerksomheten? Disse menneskene må uansett være dypt ulykkelige, og fryktelig ensomme.

Calima leste et innlegg i en blogg i dag. Et avskjedsbrev. En eller annen har sittet ved sin datamaskin, i sitt eget hjem og tatt farvel til verden gjennom bloggen. Det er trist. Men hvorfor? Hvorfor behovet for å dele så dype tanker i all offentlighet? Calima kan ikke la være å undre. Det er kanskje litt drastisk å sette "selvmordsbloggere" som overskrift, men det ligger noe viktig i det ordet - for vi bloggere deler så mye med hverandre, ofte anonymt. Hvordan skal vi kunne hjelpe de vi ikke vet hvem er? De vi ikke kan se og ta på. Vi kan ringe inn en bekymringsmelding og si "Hei. Denne bloggeren vil ta selvmord, men jeg har ingen adresse, inget telefonnummer. Nei, ikke engang et navn!" Joda, det finnes jo en administrator som kan finne ut hvor bloggeren befinner seg - men det tar tid - kanskje akkurat litt for lang tid....

Dette er mørkesiden av en verden som både er virkelighet og fiksjon på samme tid. Vi snakker med noen, men vi ser dem ikke. Vi vet ingenting om dem, annet enn at de vil dø. De sier i alle fall at de vil dø. Ingen skal ta hele verden på sine skuldre, men et hvert rop om hjelp er også et ansvar vi må ta. Kanskje ufrivillig, kanskje uberettiget, men vi må - og vi skal. Men et uttrykk for å dø blir svakere i en verden der bloggeren selv vet at ingen virkelig ser - og når ingen ser, blir ikke ensomheten mindre.

"Ungdommens Råskap" (Lærernes tyranni)

2009-12-09T09:25:00.000-08:00

Har nettopp sett dogmefilmen "Ungdommens Råskap" av Lars Von Trier, regissert av Margreth Olin, og Calima er dypt sjokkert. Miljøet som skildres er langt fra hennes egne opplevelser fra tiden på ungdomskolen (som var omtrent samtidig med ungdommene i filmen), men hun vet jo at noen miljøer er tøffere enn andre. Vi kan vel være enig om at veldig mange elever i den norske skolen trenger å lære ett og annet om vanlig folkeskikk (jada, Calima også), men det som sjokkerte mest var det bildet Calima fikk av lærerne på denne skolen.

Hvilken lærer er det som sitter og sier til eleven; "Kazim, du klarte jo å gjøre oppgavene, men tenk hvor du kunne vært i dag hvis du hadde gjort dette før. Nå er det for sent, for det er bare en og en halv uke til eksamen. Du kunne kanskje klart det hvis du leste dag og natt, men det tror jeg ikke du gjør."

"Nå er det for sent." FOR SENT???? Er DETTE å motivere? Du ser på den stakkars gutten at han lyser opp da læreren begynner med å rose. Endelig får han et klapp på skulderen, endelig blir han sett fordi han gjør en innsats - og så tar læreren et skikkelig krafttak og knuser alt sammen i neste øyeblikk. Det er på grensen til ondskap!

Sjokket legger seg ikke med det første. Litt senere får vi se en scene der en kvinnelig lærer (trolig sosiallærer) har en samtale med en dypt ulykkelig jente i 10. klasse. Jenta gråter og vil ikke komme på avslutningen senere samme dag fordi hun føler seg utenfor. Hun blir mobbet. Læreren ber henne prøve å tenke på noe positivt. "Tenk på svømmetimene. Du som er så flink til å svømme." Jenta forteller at hun ble mobbet av de andre elevene i svømmetimen fordi hun var kraftig (ergo - dette er ikke et positivt minne). Så sier læreren; "Ja, men nå har du jo blitt så fin. Du har fått av deg masse av det valpefettet, farget håret og sminker deg." VALPEFETTET?? Det denne læreren gjør, er å gi en jente med allerede dårlig selvtillit signaler om at det er utseende som teller - at nå som hun veier mindre, så burde hun jo også føle seg bedre. Hurra! Noen burde gi henne en medalje i dårlig kommunikasjon. Calima vet ikke hva dere tenker, men selv ble hun, som liten, fortalt at det er den du er på innsiden som er det viktigste, det er det som er ekte skjønnhet.

Calima er trist - og mistenker at regissøren viste disse scenene veldig bevisst. Fokuset ligger ikke bare på "ungdommens råskap", men også på lærernes tyranni. Da standpunktkarakterene deles ut hører vi en elev si; "Tror du jeg kommer inn på noen skole med de karakterene her, eller?" Læreren ser på han med et sleskt smil og svarer; "Nei, men det er en annen sak." Så går han utenfor klasserommet og sier til kamera; "Det er overraskelsens dag når det gjelder standpunkten. Jeg sprer glede. hehe.."

Men det er ikke bare ordene som skremmer, for selv om de rakker ned på elevene verbalt, har de også en holdning som sier; Jeg driter i deg. Jeg har verken tro på deg, eller forventninger til deg. Det som gjør Calima så innmari trist, er at hun vet hvor viktig det er å få bekreftelse fra de rundt, en følelse av at du er noe. En lærer har en enorm innflytelse, selv om elevene ikke viser det. Alt foregår på innsiden, og for hver krenkende og nedlatende kommentar, dør selvtilliten enda mer.. Mange av elevene i denne klassen har et annet morsmål enn norsk, og det virker som om lærerne tar det for gitt at de blir tapere i den norske skolen. Ingen er tapere - i alle fall ikke de som reiser seg igjen, og hvis ikke de tror, så skal i alle fall Calima si at hun tror. Hun tror og forventer noe av dagens ungdommer, hennes medgenerasjon - for vi vet at alle kan. ALLE.

Fattigdomssløret

2009-12-08T01:08:00.000-08:00

Kristin Halvorsen (SV) vil ha en ny definisjon av fattigdom. 20. august 2009 uttalte hun til Aftenposten; Definisjonen* er "slik at man bokstavelig talt ikke kan avskaffe fattigdom."

Vel, Calima har noen tanker;

Kristin Halvorsen uttalte også under valgkampen at hun mente det var umulig å utslette fattigdom i Norge. En uttalelse hun trolig baserte på denne grafen:

De som regnes som fattige i Norge, er de som tjener under medianen av inntektskurven. Det vil alltid være en median i en slik kurve, derfor har Halvorsen rett i at vi ikke vil kunne utslette fattigdom med denne definisjonen.

Etter noen år vil inntektene våre mest sannsynlig ha steget noe. Husk da at inntekten øker hos de rike, så vel som hos de fattige. Dermed blir de rike rikere, og vi vil fortsatt ha fattige som ligger under grensen for fattigdom fordi inntektsgrensen som skiller fattig og rik også heves.

Når Aftenposten 08.12.09 viser oss en overskrift som sier "Vil ha ny definisjon", kan det se ut som Halvorsen tror det er så lett som at vi bare kan viske ut grafen og tegne en ny, men vi vet jo alle det, at en ny graf ikke vil gi fattige en eneste krone mer på kontoen. I følge uttalelsene hennes, ser det jo egentlig ut som om hun har gitt opp!

Opposisjonspartiene ber nå Regjeringen om å utarbeide et supplerende mål på fattigdom. Målet tar utgangspunkt i den sum som kreves for å skaffe basisvarer som mat, klær o.l. Beløpet skal også justeres opp i takt med prisstigningen. Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, understreker at dette skal komme i tillegg til det relative målet på lavinntekt som brukes for å definere hvem som er fattig i Norge (slik grafen viser).

Forslaget om variabelt kronebeløp er lokkende, men det betyr i praksis bare enda en graf, og i stede for å viske ut den gamle, får vi to å leke med. Kan vi egentlig fjerne fattigdom kun ved å endre definisjonen? For Calima høres dette kjent ut; politikere som tråkker i gamle spor ved å tro at å dekke til på magisk vis løser samfunnsproblemer. Ta prostitusjon f.eks. Å fjerne de prostituerte fra gatene, vil ikke sette en stopper for kjøp og salg av sex. Det blir kanskje en smule vanskeligere, men slett ikke umulig - vi ser dem bare ikke så tydelig lenger...

Tror disse politikerne virkelig at det er så enkelt som å hviske ut denne grafen og tegne en ny? Tror disse politikerne at min nabo, en mor med 3 barn og 1 inntekt, vil få en enklere hverdag så lenge hun ikke regnes som fattig på papiret? Det er ikke definisjoner vi skal diskutere, det er MENNESKER! Det holder ikke å lage et "supplerende mål", det må i så tilfelle overføres til praksis.

(I følge Aftenposten 09.12.09 har SV sagt nei til Høyres forslag.)

For Konge og fedreland

2009-12-05T10:55:00.000-08:00

Med fullsatt sal og en scene med pakkede kofferter, var det i kveld duket for Shabana Rehmans siste forestilling på Centralteateret i Oslo, forestillingen For Konge og fedreland. Rehman tar publikum med seg på en reise gjennom hennes liv. Over lerretet får vi se klipp av Mullah-løft, skuddene mot familierestauranten på Grunerløkka og det kontroversielle rumpe-stuntet. Hun forteller om sin flukt over Atlanteren, til New York for å realisere drømmen; å få eget show på Broadway. Men tilværelsen i "hennes nye hjemland" blir ikke helt som Shabana Rehman hadde tenkt seg, og hun spør; hvor hører jeg egentlig til? I kjent stil spiller Rehman på humor - og det slår an hos publikum, men vi får også et innblikk i en alvorlig tilværelse i en ung pakistansk jentes liv. Rehman forteller om livet på krisesenter, om å flykte inn i en eventyrverden med store slott og prinsesser og stygge menn med hammer, alt for å overleve. Hun viser oss kjærlighetsskrinet hun delte med sin første store kjærlighet. Et skrin som inneholder smykker, bilder, brev - og en diamantring han gav henne første gang han slo henne. Første, men ikke siste. Shabana var bare 15 år. Ansiktet bærer preg av dyp kjærlighet, hun forteller med ømhet om de gode minnene, og alvoret gir publikum et visuelt slag i trynet. Unge Rehman blir flyttet til et ungdomshjem etter bekymringsmelding fra legevakten. Der blir hun utsatt for overgrep av en ansatt. Shabana Rehman var tøff, hun anmeldte. Mannen ble dømt, men minnene satt fortsatt i kroppen. Det gikk så langt at hun til slutt ønsket å dø.

Men Shabana Rehman reiste seg tross mye motgang, og med denne forestillingen bidrar hun nok en gang til å bygge bro mellom to kulturer. Man trenger ikke være enig i alt Shabana Rehman sier og gjør, men man kan heller ikke la være å bli berørt av hennes historie. Selv skriver hun i programmet; "For Konge og fedreland er en forestilling som handler om familie og individ på vandring, om tilhørighet, røtter og opprør. Om klassereiser, vekst, fall, drømmer og skuffelser. Men også om kampvilje og håp." Rehman forteller med stor beundring om sin far, som var av siste generasjon som levde for de som kommer etter. En far som arbeidet hardt for å forsørge sin familie, en mann med drømmer og håp for sine barns fremtid.

I kveld spilte Shabana Rehman forestillingen for 9. og siste gang i år, og i anledning Rødnesedagen hadde hun auksjonert bort et løft til inntekt for Redd Barna. Som hun selv sa; "Å løfte er jo noe av det jeg er flinkest til, og dette er jo for barna." Kanskje Shabana Rehman tok feil? Hun viser jo nettopp det, at det fortsatt finnes noen som lever for neste generasjon - riktignok ikke helt slik som hennes far, men i alle fall med samme gode hjerte.

Studiekrise, eller?

2009-11-30T03:36:00.000-08:00

Calima er en typisk vær, som i stjernetegnet væren; alltid på vei mot et mål, utålmodig, lidenskapelig og direkte. Men hun er også av den typen som kjeder seg lett og blir rastløs. Studentlivet er en utfordring. Veldig mange av oss lurer på om de er på riktig sted - har jeg valgt riktig utdanningsløp, riktig yrke? Som 15- og 16-åringer velger vi linje på videregående skole, og som 18-åringer staker mange av oss ut veien videre, og det er ikke mangel på muligheter! Hos Calima oppstod en vrien eksistensiell tanke; "Jeg har ett liv, hva vil jeg bruke MITT liv til?" Omgivelsene gliste av Calimas luksusproblem. "Du er faktisk bare 19 år, du har tid til å gjøre feil. Slutt å bekymre deg!" Som den væren hun er, er hun utålmodig. Helst skulle hun vært SIKKER og i full gang med riktig studie.

Første gang du søker høyere utdanning etter videregående søker du med førstegangsvitnemål, og poenggrensene for å komme inn er lavere enn hvis du søker igjen senere med ordinært vitnemål. Dette fordi de yngste studentene skal ha en reel sjanse for å komme inn. Senere får man tilleggspoeng for fullførte eksamener og alderspoeng. Egentlig er dette fair, men Calima har studert poenggrensene for 2009 og funnet ut at det lønner seg å velge riktig med en gang - for når snittet for å komme inn stiger betraktelig, blir det også vanskeligere å komme inn etter bare ett år med videre utdanning. Shit fiske.

Den er litt trist, den tanken på at en poenggrense kan hindre deg i å nå det målet du har satt deg. Ikke alle egenskaper kan måles i karakterer. Ta f.eks. folk som vil bli terapeuter. For å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi i Oslo må du ha (med ordinært vitnemål) 65.5 poeng!!!! Det er LATTERLIG! Selv om du er god til å pugge pensum, er det ikke dermed sagt at du har de egenskapene som trengs for å arbeide med mennesker.

Når det er sagt, så nærmer det seg eksamen. Calima har skrevet og lest sitt studie i et halvt år nå, men tviler plutselig. Hva fører denne utdannelsen til? Sansynligheten for at hun ender opp på et kontor er stor. Godt betalt, men lite kreativt. Fremtiden er til revurdering. Og det er ingen skam å si det. Hun er ubeslutsom, men det er lov. Så vidt vi vet, har vi bare ett liv - da må man bare ta sats, og stole på magefølelsen. Det er det Calima skal gjøre nå.

Julebakekos<3

2009-11-26T11:44:00.000-08:00

~Fizzy Feathers~

2009-11-26T10:21:00.000-08:00

Christmas time is coming up

and here's a wonder-story

it's true an angel came to me

on a blury night of glory

As I walked along the dusty curb

I sensed someone around

and suddenly, so quietly

I heard a rushing sound

And then i felt a lightly touch

a tender wing embrace

I never saw her face but knew

this was her gift of grace

In time I often feel the presence

and hear that rushing sound

some times I even see white feathers

tipping to the ground

Her fizzy feathers lift me up

to a higher state of hope

with sacred words of wisdom

she makes it easier to cope

Skal Vi Danse-FINALE!!

2009-11-22T06:56:00.000-08:00

Fysisk & psykisk helse - en sammenheng?

2009-11-20T02:13:00.000-08:00

I går var Calima på et veldig spennende foredrag med Anna Luise Kirkengen, professor og spesialist i allmennmedisin. Tema for kvelden var "Traumer og vonde tenner - en sammenheng?" Calima har ikke tenkt å gå dypt inn i tannhelsen, men Kirkengen kom med et annet eksempel som er interessant å trekke fram; Hva gjør langvarig høye verdier av Cortisol med kroppen vår?

Kirkengen la fram en solid mengde fakta og ny forskning på området rundt sammenhengen mellom vårt fysiske og psykiske. I mange tiår har legeindustrien forkusert på sitt område, nemlig kroppen, og latt psykologene ta seg av tankene våre, men nye forskningsrapporter utelukker skillet. Psykiske lidelser, traumer og erfaringer påvirker helsen vår. Uten tvil.

Cortisol (stresshormoner) produseres i kroppen, og øker når vi reagerer på noe, f.eks. hvis vi hører et smell og går i beredskap. Du tenker "Hva var det? Er dette farlig?" Du sjekker ut hva smellet var, finner ut at det var en dør som slamret og går ut av beredskap/roer deg ned. Cortisol-nivået går da også ned igjen. Neste gang du hører den samme lyden, skvetter du, men litt mindre enn første gang du hørte et slikt smell, fordi du nå kjenner igjen lyden og vet at det ikke er farlig. Slik går cortisol-nivået i kroppen vår opp og ned, og dette er normalt (se figuer 1).

Problemet oppstår når kroppen alltid er i beredskap. Barn som opplever mye frykt, kan få varige høye verdier av cortisol. Dette kan f.eks. være barn som blir utsatt for vold, overgrep eller krigstraumer over tid. Denne tilstanden (se figur 2) av "alltid beredt" fører til en kronisk inflammasjon i kroppen (altså betennelse), immuncellene svekkes og faren for hjerte- og karsykdommer øker. Høye verdier av cortisol kan også ha sammenheng med CVD, Diabetes, Metabolsk Syndrom og KOLS.

Den siste figueren viser en langvarig tilstand av lav cortisol-produksjon. Denne situasjonen kan faktisk oppstå på samme måte som for høye verdier, ved at en person gjenntatte ganger blir utsatt for traumatiske opplevelser. Etter hvert vil kroppen slutte å reagere fordi den "blir vant" til å være redd. Lave verdier over lengre tid kan igjen føre til PTSD (Posttraumatisk Stressyndrom), Utmattelsessykdom eller Fibromyalgi.

Relasjoner har den største innflytelsen på immunsystemet vårt. Dette er bare et utdrag av en brøkdel av forskningen Kirkengen delte med oss i går. Det kan virke som et sammensurium av uforståelige begreper og komplekse teorier - og ja, det gjelder å holde tunga rett i munn. Calima er ingen lege, men hun har et poeng med å gjenfortelle dette: Nå som vi i større grad ser at helsen vår er sammensatt av både psykiske og fysiske elementer, tvinges ulike behandlere til å jobbe sammen. Det igjen bety at vi må åpne opp for nye behandlingsmetoder. Calima vet at veien er lang, men hun har et brennende ønske om at gestaltterapeuter skal få større spillerom. Calima har både lest gestaltterapi og møtt mange som arbeider i feltet, og har STOR tro på denne behandlingsmetoden.

Hverdagshelt ~ Erik & Kriss

2009-11-13T14:41:00.000-08:00

Av ren tilfeldighet (eller, det var kanskje en mening med det) kom jeg over denne sangen. Egentlig ble sangen spilt inn av Erik & Kriss sammen med Oslo Soul Children, for organisasjonen Care i forbindelse med årets TV-aksjon, men Calima syns den passet fin inn her blant innlegg om Folkemøtet "Den1ne".

"Den1ne" er blant våre hverdagshelter. Hvem er DIN Hverdagshelt?

DU kan være "Den1ne"

2009-11-13T11:10:00.000-08:00

"Du har ikke tapt når du er nede,

du har tapt når du ikke reiser deg igjen"

Dette sa Harald Skoglund om boksing. Han er selv boksetrener, tidligere barnehjemsbarn, og hans "Den1ne" var selveste Gunnar Hansen, norgesmester i boksing. Boksernes motto gjelder for oss alle. Det taler til alle som ligger, eller har ligget nede. Du har ikke tapt hvis du reiser deg igjen! Det finnes en løsning, selv i det dypeste mørke.

Gårsdagens Folkemøte med UNICEF bestod av inspirerende foredrag, filmer og rap om hvordan vi voksne kan være "Den1ne" for barn i vårt nærmiljø som har det vanskelig - alt i alt; mange ord til ettertanke.

Kjersti Fløgstad, generalsekretær i UNICEF, åpnet møtet med å si; "Det finnes ikke løvetannbarn. Barn som har vokst gjennom asfalten helt på egen hånd. Ja, det finnes barn som har hatt en vanskelig barndom, og som har klart seg på tross av det, men det viser seg at alle disse barna har hatt "Den1ne".Vi fikk ikke noe svar på hvordan hun vet at det er sant, men forsamlingen svelget påstanden og Calima tenkte at det hørtes logisk ut. For hvem kan vel blomstre opp, hvis ingen forteller dem at de er verdt noe? Bare minutter senere ble spørsmålet besvart av Finn Skårderud, omtrent slik; "Hvis et lite menneske får klær, mat og varme, så vokser det og blir noen, men det er ikke dermed sagt at det blir seg selv." Det er en ganske interessant tanke. Bare smak litt på det; hvordan blir man seg selv? hvem er seg selv? Skårderud ba oss slutte å hige etter å være uavhengige. Mennesker er GRUNNLEGGENDE avhengig! konkluderte han, til stor latter fra forsamlingen.

I filosofien sier de "Jeg tenker, derfor er jeg", men Skårderud pekte på noe viktig; Du finnes i andres sinn. "Du er, fordi du er i mitt hode," rettet han. Man ser seg selv i andres øyne, og man får seg selv tilbake fra andre, deres oppfatning av deg, riktig nok i fordøyd versjon. Skårderud forklarte at foreldre som er "absent minded", altså foreldre som er lukket i seg selv og sitt eget, lar ikke barna få seg selv tilbake. DET trenger barn og unge, fordi de er ekstra sårbare, og det er ikke alltid like lett å vite hva man føler. Det er ikke så mye som skal til. Kanskje bare at noen sier "Jeg har tenkt på deg i helgen", kanskje bare et klapp på skulderen. Du skal vite at du blir sett, at noen vet hvem akkurat DU er! Til slutt sa Skårderud at et godt triks er at når du spør hvordan noen har det, så spør alltid tre ganger. Det er ikke alltid du får sannheten servert ved første forsøk...omtrent slik;

- Hvordan har du det?

-Bra.

-Hva betyr det?

-Greit

-Hvordan er det da?

-Egentlig ikke så greit....

Alle barn vil bli elsket, alle mennesker vil bli elsket. Vi må bli flinkere til å se hverandre, flinkere til å se de som har det vondt og vanskelig.

Man vil bli elsket

av mangel på det - beundret

av mangel på det - fryktet

av mangel på det - avskydd

og foraktet.

Man vil inngi en slags

følelse.

Sjelen grøsser i tomrommet

og vil ha kontakt

for en hver pris.

Hjalmar Søderberg

Gløggte & Englevinger

2009-11-13T08:50:00.000-08:00

Du vet du begynner å bli voksen når du blir hjemme en fredagskveld for å se Nytt på nytt, og for sikkerhets skyld, bruker ettermiddagen på å handle duker, lys og gløgg-te! Ja, du leste riktig; GLØGGTE!

Calima valser rundt i Oslo sentrum på jakt etter adventspynt. Hun har jo allerede konkludert med at julen kommer altfor tidlig hvert år, men adventstiden, DEN kan vi snart kjøre i gang. Dessuten elsker hun fargen lilla, så det passer utmerket for vintermørket med eksamenspugging. Calima reiser til byen tidlig - hun orker ikke ettermiddagskøer. Likevel greier hun å glemme tiden, klokken blir over fem og vanlige arbeidsfolk begynner å vrimle. Men vent! Her er det noe som ikke stemmer! Det er flere folk enn på en vanlig fredag ettermiddag. Hva er DETTE? Hva betyr det når du står i kø i kassa og det er fler enn ti stykker foran deg? Jo, det kan bare bety EN ting; julegaveshoppingen er i full blomstring! Faen!

Hun bestemmer seg for å avslutte handelen. Nå har hun altså kjøpt; lilla duk, lilla stearinlys, nøtter, klemmentiner, elektriske stjernelys til vinduene og adventsstake. det burde vel holde?

Likevel klarer hun ikke motstå gravitasjonskraften som trekker henne mot favorittbutikken

med stor F; Kremmerhuset! Der inne oppdager Calima en uant oppfinnelse; gløggteen!

Litt om Kremmerhusets GLØGGTE:

Dette er altså en svart te med teblader som plukkes for hånd, tørkes og gjæres (det er dette som gjør den til svart te. Grønn te blir til uten gjæringsprosessen). Teen, også generelt sett alle typer te, styrker immunforsvaret, forebygger hjertesykdommer og er blitt knyttet til lavere kreftrisiko på grunn av innholdet av antioksidanter.

Gløggteen inneholder: Kanel, appelsinskall, mandel, ingefær, nellik, kardemomme og aroma.

Med andre ord: dette er teen for deg som elsker gløgg, men som ønsker en litt sunnere adventstid før jula slår inn for fult!

I tillegg fant hun disse nyyyyyyydelige englevingene av fjær - en pakke inneholder fire par og det ser bærre lækkert ut i stua nå!

Nå koker tevannet & Calima gleder seg til årets første kopp med

gløgg (i te-form). Kom på at hun mangler nøtteknekker, så da blir vel julenøttene liggende til modning en stund til. fnis....

"Den ene"

2009-11-11T23:38:00.000-08:00

I kveld skal Calima på Folkemøte med UNICEF på Chateau Neuf kl. 19.00.

Vi oppfordrer slekt, venner, naboer, trenere, fritidsledere, helsesøstre, lærere, vaktmestre, ”kassadamer” og alle andre som møter barn i sin hverdag til å komme på folkemøte for å bli inspirert og lære mer om hvordan vi kan være gode voksne for barn i vårt nærmiljø.
Vi har fått med oss noen av Norges fremste forkjempere for våre barns ve og vel. De vil fortelle hvordan vi kan oppdage barn som sliter og hvor lite som ofte skal til for å hjelpe. skriver UNICEF på sine nettsider.

Det handler om å være "den ene". Den ene som bryr seg når et barn har det vondt, når livet blir vanskelig og man trenger noen som støtter, lytter og gir råd. Dette er et viktig og veldig bra prosjekt. UNICEF samarbeider med bl.a. Oslo kommune, Redd Barna, Norges Røde Kors, MOT, Norges Kvinne- og Familieforbund, Natteravnene m.fl.

Nå spør du sikkert; Kan jeg bli "den ene", eller er det bare for de som jobber med barn til daglig? Svaret er at det kan du! Alle kan bli "den ene" - det kan være for et barn du er i slekt med, et barn i nabolaget, en du møter i forbindelse med jobb eller fritidsaktiviteter. Det kan være noen der ute som trenger akkurat DEG!

Barn er kontaktsøkende, det har Calima selv erfart på nært hold. Hun jobbet som vikarlærer på en barneskole. Hun satt igjen med inntrykket av hvor viktig læreren var for elevene. Læreren blir et forbilde, en mentor, den voksne som vet, kan lære bort, leker i friminuttet og tar de minste opp på fanget når de slår seg eller er lei seg. Calima husker jo selv hvordan det var da hun gikk i 3. klasse. En gang sa læreren hennes; "Ofte så ser lærerne barna flere timer i løpet av et døgn enn foreldrene gjør!" Det er sant, og det sier noe om ansvaret som hviler på en lærer.

Videre skriver UNICEF; Det er ikke så mye som skal til. Ved å se dem, hilse på dem, slå av en prat og komme med noen positive bemerkninger, kan livet ta en positiv vending for dem og for deg. Mange mennesker har vært ”Den ene” for noen uten at de har visst om det. Det viser hvor lite som i mange tilfeller skal til.

Dette er noe vi alle bør tenke på! Tenk på hvordan du selv har det på en dårlig dag, en av de dagene der alt er tungt, du er sliten og irritert. Så møter du tilfeldigvis et menneske som smiler til deg, en som kommer med en positiv kommentar og plutselig blir alt så mye bedre. Har du opplevd det? Det har Calima, mange ganger. Selv den minste ting, kan gjøre all verdens forskjell!

Det handler om å se hverandre, se barna våre. Du kan bli "den ene" som forandrer et helt liv. Calima ser fram til i kveld. Møtet er åpent for alle, så ta deg tid og kom du også!

EKSAMENSNERVER. iiiiiik!

2009-11-08T12:24:00.001-08:00

Høsten har tatt Oslo med storm, og nå nærmer det seg jaggu jul igjen! MEN da Calima gikk i butikken i midten av oktober og oppdaget paller med pepperkaker og julebrus ble hun furten. Det er samme gamle greia hvert år - butikkene selger juledill og juledall ALTFOR tidlig! Når Calima blir statsminister skal hun innføre en ny lov som forbyr salg av juleting fram til (i alle fall) midt i november, om ikke før 1. desember.

Anyways, nå er det jo snart midten av november, og for Calima betyr det EN ting; eksamen er rett rundt hjørnet! HJEEEELP!!! Kunngjøring; eksamen er herved det skumleste ordet i Calimas vokabular. Ingenting annet skremmer henne, ikke spøkelser, ikke skrekkfilmer. Nei. Eksamen - det er skummelt! Men hva er det som er så skummelt med tre skriftlige eksamener på 1 uke? Nææj, kanskje det faktum at de er sååååå tett! OG fordi det er første semester og Calima aner jo ikke åssen hun ligger an! Uff, nå høres hun ut som en skikkelig sutrepadde, men javel. Er det ikke det som er sannheten da? Hvis noen av dere som leser dette er førsteårsstudenter og har en annen oppfatning - pliiiis, fortell meg hemmeligheten!!!

Vel, the drive is.... at når eksamen er over skal Calima ta seg en velfortjent måned juleferie, som inneholder masse skjønnlitterære bøker, klemmentiner, julefilmer og gløgg - men ikke før i desember:) tihi....

"Skal vi SLANKE?"

2009-10-14T04:21:00.000-07:00

Calima hadde tenkt å holde seg unna tema som slanking og fokus på utseende, men nå er hun rett og slettt forbanna på VG som trykket denne artikkelen i dag!

Det er en kjent sak at deltakerne i Skal vi danse? trener mye og hvert år blir vi konfrontert med det samme; wow, se så mye de har gått ned i vekt!!! Hadde fokuset ligget på sunnhet og bedre energi ville dette oppslaget vært ok, men overskriften "Skal vi SLANKE?" dreper all glede. Halvard Flatland forteller at han har gått ned 5 kg, Svein Østvik har tatt av seg 7 kg, Jan Thomas 6 kg og Carsten mellom 8 og 10 kg. HURRA for vekthysteriet!!!

Dette er ikke første gang deltakere i Skal vi Danse? bretter ut om sitt vekttap, men det er enda godt at noen av dem har hodet på rett sted:

Triana Iglesias er et forbilde for mange unge jenter og det tror Calima hun er bevisst ettersom hun sier; " Jeg veier det samme nå som da jeg begynte å danse. Jeg har ikke gått ned i det hele tatt" og så legger hun til at hun er bevisst på å spise mer siden hun trener og at hun merker at hun har fått mer muskler. Er det ikke dette som er viktig? Muskler, sunn kropp, spise mer når man trener mer. Det sender riktige signaler.

Det er ikke overraskende at damen som pryder det store bildet i midten holder like mye igjen på tall-tapet. Mia Gundersen har alltid vært sunn og stolt av formene sine. Enkelte (uten å nevne navn) har faktisk sagt at de savner formene hennes. Og sant er det, at Mia har gått ned i vekt, men som hun sier; " Jeg må innrømme at jeg ikke har vært på vekten, jeg driter i kiloene!" Hun velger heller å fokusere på at hun har fått mye mer energi av all treningen.

Dette er bare ett av utallige artikler skrevet med fokus på kiloene. Til slutt kan man jo begynne å lure; er tallene selvfølelsens tale? La oss ikke bli grepet av amerikanske og britiske sladderblader som veier og måler hver en kjendis. - Du har sikkert sett bladene i hyllen på Narvesen du også. Er det hos kiloene fokuset skal ligge? Calima er 19 år og kan tenke selv, men hun tenker på sin 12 år gamle kusine, lillesøsteren som bare er 1 år - hva slags signaler sender vi til dem? "Skal vi SLANKE?" spør VG. NEI, vi skal IKKE slanke!!!!! Vi skal DANSE!!!

Statsbudsjettet på alles lepper

2009-10-14T00:45:00.001-07:00

Statsbudsjettet er på alles lepper om dagen, og da Calima våknet opp i går, var det med en bittersøt smak i munnen. Ikke nok med at Obama (all respekt til mannen. Han er en grepa fyr) har fått fredsprisen på forskudd, men nå kommer altså de skumle tallene - de eneste tallene Calima gidder å sette seg inn i.

Aftenposten kjører i dag en sak i sin papirutgave om hvordan budsjettet vil virke inn på lommebøkene våre.

Studenter; basisstøtten økes med 1.6 % for undervisningsåret 2010/2011 fra 87 600 til
89 000
Pasienter; Egenandelene for legebesøk øker med 4%, og Frikortgrensa heves fra 1780 kr til 1840 kr

AlkoholLIKERE; en boks øl øker med 20 øre, og en flaske vin øker med 80 øre.

Røykere; En pakke sigaretter øker med 3,50 kr, en boks snus blir 3,13 kr dyrere og en pakke tobakk settes opp med 8,75 kr.

Dette er bare et lite utdrag, og endringene er så små at vi kan leve med dem. Likevel, Calima fant ett punkt som irriterte henne innerst i et lite bein i margen;

"Kringkastingsavgiften økes med 92 kroner neste år. Det betyr at Nrk-lisensen blir på 2434 kr i året når moms regnes med."

Ja, dette er også en forholdsvis liten endring, men har dere fått med dere at Nrk skal lage et betalingssystem på programmene som NRK ikke har opphavsretten til, og som blir lagt ut på nett? Joda! Nå må du betale for å se programmene du allerede har "betalt" for! Først betaler du Nrk-lisensen, og så skal du betale på nytt hvis du vil se programmet/serien på nett!

Nå må Nrk velge - enten avskaffe lisensen og ta betalt for NettTv, eller beholde lisensen og la oss se programmene vi allerede har betalt for. Fortsetter kronene å rulle er i alle fall en ting sikkert; Calima, er som mange andre en fattig student, og Nrk vil bli bortprioritert.

Å dele er et kjærtegn

2009-09-21T14:43:00.000-07:00

Hvordan være tro mot seg selv, og samtidig stille opp for sine meninger? Hvordan dele sine erfaringerfor å hjelpe andre, uten å utlevere for mye? Lars Saabye Christensen skrev i Maskeblomstfamilien:

"[...] hvor går grensen mellom berøringen og straffen, mellom kjærtegnet og prylen, finnes det, tenkte jeg,senere i livet, en slik meridian i smertens geografi."

For det er et kjærtegn, å dele sin historie slik at andre skal føle seg mindre ensomme. Men man vet egentlig aldri når historiene slår tilbake på deg, blir brukt imot deg, slik som pryl. Ofte har jeg tenkt på hva som hindrer mennesker i å stå fram med sine erfaringer, og stadig tar jeg meg selv i å skylde på fordommene i samfunnet. For uansett hva grunnen er; forpliktelsen til å skjerme familien, ønsket om å ikke ødelegge for fremtidig karriere eller frykten for å bli sett ned på av andre. Uansett hva som får oss til å ikke avsløre vår identitet, eller ikke fortelle hva som har hendt - så bunner det så altfor ofte, ikke alltid, men veldig ofte, i frykten for hva andre måtte mene om oss.

Samtidig så blir Calima stadig berørt av alle dere modige bloggere der ute som skriver om overgrep, mobbing, vold eller sorgen over å miste noen dere er glad i. Sosiale medier har blitt, i hennes øyne, en ny verden av åpenhet, medmenneskelighet og tåleranse. Og hvorfor er det slik her hos oss, og ikke der ute i den "virkelige" verden? Kanskje fordi ordene er uten ansikt i mange tilfeller?

Calima lærte, da hun gikk på dramalinjen på videregående, at vi må skille mellom det personlige og det private på scenen. Det er kanskje litt sånn i hverdagen også? Å ytre sine meninger om politiske saker, for eksempel, det faller Calima helt naturlig, men å fortelle hele verden livshistorien sin i detalj er ikke aktuelt. Noen ting, ja, men vi må alle velge våre kamper. Man kan ikke fortelle alt, alltid. Man kan ikke åpne opp alle sluser og ha et hjerte uten filter, kan man vel? Det handler kanskje ikke bare om fordommene i samfunnet, men også om å skjerme seg selv, beskytte seg, men mot hva da? Igjen; mot fordommene i samfunnet. Æsj, hun klarte ikke å snakke seg ut av teorien der heller. Calima lurer veldig på hva dere tenker....

Hva må til for at hjertene våre skal slå i takt?

2009-09-21T10:41:00.000-07:00

Etter endt valgkamp kjennes det litt tomt og trutt her i stugu - hva skal en ildsjel blogge om nå da, tro? De siste dagene har Calima vandret rundt i et lite vakum. Hvor er bodene på Karl Johan? Hvorfor tikker det ikke lenger inn mailer i innboksen fra partiet hennes? Hvorfor ringer ikke vekkeklokken kl. 06.00 for å minne om morgenstand? Dette er skummelt.....
Calima klør seg i hodet. Å faen, det er TO ÅR til neste valgkamp!!! Hun innser at hun trenger et liv...

Heldigvis er leselysten tilbake og i dag har hun lest fem kapitler i pensumboka Politisk Teori. Hun blir stadig overrasket over de nær poetiske formuleringene nedtegnet i denne 400 siders mursteinen. Adam Smith, kjent for sitt økonomiske forfatterskap og liberalistiske ideer, hadde en særdeles svulmende måte å forklare viktigheten av at mennesket behersker sine gleder og sorger for å oppnå harmoni med egne og andres følelser;

"Hvis man ikke klarer å beherske seg, må man være foruten den "trøst" det er å oppleve "at andre menneskers hjerter slår helt og holdent i takt med ens eget."

Er den ikke litt trist, den tanken på at man må dempe sine egne gleder og sorger for å falle på samme nivå som sine medmennesker? Vil det ikke smitte over på de andre, om den som føler en ekstrem glede deler den med sine omgivelser? Likeledes blir det med sorgen, men skal vi undergrave de elementer av følelsene som ikke er like positive, selv om de er like virkelige og rasjonelle?

Smith beskriver her et ønske som er dypt iboende hos mennesket - trangen til å møte medfølelse hos andre. Gjør vi ikke alle det? Så inderlig søker vi at andre skal være tilstede i vårt liv og forstå den smerten, eller kjærligheten, vi opplever. Skal vi gråte litt mindre når et familiemedlem dør, skrike litt lavere når vi faller og slår oss? Skal jubelen tvinges til hjørnet av rommet, når vi får drømmejobben eller god karakter? Det kunne jo hende at de andre ikke følte deg samme som deg....

Hva må til for at hjertene våre skal slå i takt?

Staten kutter DIXIs budsjett med 525 000 kr!

2009-09-15T11:05:00.000-07:00

Staten kutter DIXI Ressursenter for Voldtatte sitt budsjett med 525 000 kr.

-Det skjer, og det forandrer ALT!

Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) mener at DIXI nå bør være såpass godt kjent og vil kutte ned på informasjonsposten fra 825 000 kr, til 300 000 kr årlig. Til sammen får senteret 3,5 millioner kroner i statsstøtte hvert år.

Hadde grunnen vært at DIXI misbrukte midlene, ville saken vært en annen. Men begrunnelsen er altså som følger; Bufdir mener senteret allerede «bør være forholdsvis godt kjent i det offentlige rom», skriver Dagbladet. Bufdir vet tydeligvis ikke hva de snakker om.

Dette er interessant. Hvor mange av dere har hørt om DIXI? Calima møter stadig mennesker som aldri har hørt om senteret, voldtatte jenter og gutter som ikke aner hvor de skal henvende seg. I fjor snakket Calima med daglig leder, Herdis Magerøy, om at det hadde vært lurt å få ut mer informasjon til skoler, både ungdom- og videregående skole og høyrere utdanning. Ved å spre informasjon om DIXIs arbeid kan rådgiverne veilede utsatte elever og komme med et tilbud. Det er lettere å ta kontakt med senteret etter å ha lest om dem (evt. i en brosjyre). Magerøy var allerede på saken og like etter fikk Calima se plakater, informasjonsfilm og nytrykte brosjyrer rettet mot ungdom. DET NYTTER! Hvis informasjonsposten kuttes vil ikke DIXIs budskap komme dit det burde, slik som med dette spesialmaterialet. TILGJENGELIGHET for den enkelte er kjempeviktig!

Det er ikke bare hårreisende at budsjettet kuttes. Det er også hårreisende at så mange leger og annet helsepersonell rundt om i landet vet så lite om overgrep. Det sitter utallige psykologer rundt omkring som har hatt praksis i flere tiår uten å få etterutdanning og kursing på dette området. Samfunnet utvikler seg, regler endres, det er utvikling i forskning og folk flest forandrer seg. Her gjelder det å henge med i svingene! Det finnes faktisk også psykologer som behandler ofre for overgrep uten å vite noe som helst om det!! Hos DIXI kan disse psykologene delta på temakvelder med ulike foredragsholdere. Dette er et tilbud som selvsagt vil bli innskrenket hvis informasjonsposten kuttes ned. Hvorfor? Jo, fordi det koster å sende ut informasjon om disse foredragene, det tar tid og krefter fordi DIXI IKKE er godt nok kjent! Bufdir, ser dere ikke ringvirkningene av kuttet??

Barne- og likestillingsminister, Anniken Huitfeldt, frykter at tilbudet til voldtatte blir redusert og ber nå om et hastemøte med Oslo kommune og håper de vil finne en løsning i saken. Calima slenger seg på "håpet" til Huitfeldt - håpet om at alle sterke stemmer og krefter, viser sin støtte til DIXI og sikrer videre framdrift av det viktige arbeidet de gjør!

Kan vi skille sak & person?

2009-09-09T14:06:00.000-07:00

Valgkampen går sin vante gang i landets hovedstad, og Calima har nettopp kommet hjem etter dørbank (altså, banke på hus og dele ut informasjon om Høyre). Hun har fått blemme under foten, men klager ikke etter å ha møtt masse hyggelige mennesker på Vindern.

Nå sitter hun med kaffen på kok og tenker over de siste ukene - noe har skjedd! Calima meldte seg inn i partiet tidlig i sommer, men har alltid vært på høyresiden i sine politiske meninger. Likevel har hverdagen tatt en brå vending etter økt innsats i valgkampen; venner og kjente skjønner at Calima mener alvor.

Men hvorfor er dette så vanskelig? Vi har ulike meninger, stemmer forskjellige partier og kjemper for våre hjertesaker - men glemmer vi av og til å skille sak og person? Et rungende JA! Calima har mange venner som stemmer på sosialistiske partier, og det er ikke noe problem. Så lenge folka tenker gjennom hvorfor de stemmer nettopp det de gjør, så har Calima all respekt for deres valg. Det er faktisk aller mest spennende å diskutere med de som er uenig, så lenge vi diskuterer med ydmyhet og respekt for hverandre. Calima liker ikke offentlige personangrep som går på f.eks. en persons utseende, politikere som driter ut andre partier på en usaklig måte, de som ikke følger spillets uskrevne regler. Fortell meg ikke hvorfor jeg ikke skal stemme på dem, fortell meg heller hvorfor jeg skal stemme på deg.

Til syvende og sist kjemper vi om samme mål; et bedre samfunn for alle. Vi har bare delte meninger om hvilken måte utfordringene bør løses på.

Det er ikke likt Calima å skrive svevende filosofiske innlegg, men det trengtes et lite sidespor i den ellers så fokuserte hverdagen. Nå er det opp til deg å ta et valg. Det er ikke for sent å sette seg inn i hva de ulike politiske partiene mener hvis du fortsatt er usikker. Bruk stemmen din, den teller!

Styrk rådgivertjenesten!

2009-09-04T13:12:00.000-07:00

Det er ganske interessant å diskutere frafallet i videregående skole. Hvorfor er det så stort? Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at 57 prosent av elevene i videregående opplæring oppnår studie- eller yrkeskompetanse på normert tid, mens 69 prosent fullfører i løpet av 5 år (2007).
Hva skjer med de resterende som ikke fullfører i det hele tatt?
I følge Utdanningsnytt vil hver fjerde yrkesaktive i 2030 kun ha grunnskoleutdanning hvis frafallet fortsetter slik som i dag.

En mye omtalt teori er at frafallet har sammenheng med psykisk helse og at mange elever velger "feil" linje. Det sosiale og læringsmiljøet har mye å si for om eleven trives på skolen. Noen er skolelei og burde kanskje valgt en yrkesfaglig linje, i stede for tre nye år med allmennfaglig teori - eller omvendt. Skolenes rådgivere er en viktig, men desverre undervurdert ressurs. Det viser seg at elevene i 10. klasse på de fleste ungdomskoler i liten grad benytter seg av rådgivertjenesten ut over den obligatoriske veiledningen.

Rådgiverne på sin side har for liten kompetanse til å dekke behovet elevene har når de først kommer. En rådgiver skal ta seg av blant annet studieveiledning, spørsmål om studiestøtte, sosiale utfordringer, ulike utredninger, tilrettelegging av opplæring, endring i fraværslister og alle andre små og store problemer som oppstår i elevenes hverdag. Når en skole da har 1 rådgiver, i beste fall 2, på flere hundre elever, sier det seg selv at tiden ikke strekker til. Dette i seg selv er ikke rådgiverens feil, men heller et satsingsspørsmål rettet mot skoleledelsene. Hvor viktig er rådgiverens tilstedeværelse, og er hans/hennes rolle undervurdert?

Høyre har lagt fram forslag om en egen rådgiverutdanning, også med fokus på å styrke etterutdanningen, for å senke frafallet i videregående skole. Dette er et godt forslag. Samtidig er det viktig å se på omfanget av arbeidsoppgaver fordelt på altfor få personer. Vil det også være en god ide å ansette flere rådgivere, eventuelt også skille mellom rådgivers og helsesøsters oppgaver i mye strengere grad?

NEI til "snik-innmelding"!

2009-09-04T07:45:00.000-07:00

En eller annen idiot har hatt det kjempegøy med å melde Calima inn i FrP.
Plutselig renner det inn med eposter, aviser og invitasjon til valgvake. Hva, har FrP åpen valgvake? tenker Calima. Neida, det har de ikke. Calima er jo medlem. Hæ? Jeg? Medlem?

Så til den, eller de, som syns det er kjempemorro å snik-innmelde folk i partier - dere kan bare kutte ut med en gang. Calima har allerede stemt, så det er for sent å påvirke hennes stemme. Trist for dere!

STEM HØYRE, folkens! Erna er stjerna!

Lang lang rekke, Calima inn i politikken går....

2009-09-01T04:23:00.000-07:00

Calima på button-raid!!:-D Calima har fått disse spesiallaget av buttonmannen på Karl Johan. Han laget til og med noen ekstra, så hvis du stikker innom og kjøper en, så husk hvem grunderen er;)

På lørdag debuterer Calima som mini-politiker på Høyres stand på Løkka sammen med VamPus & resten av gjengen. (ja, der kom svar til alle dere som har spurt hva jeg har stemt) Har allerede konvertert en Ap-velger og en FrP-velger over til Høyre - og er nå klar for å rekrutere enda fler! Stikk gjerne innom og ta en prat!

Pugger ismer i evigheten

2009-08-27T14:13:00.000-07:00

Sånn ser det ut på veggen når Fru Fremtidige Statsviter pugger ismer:-D

Lurer på hvor mange ismer det finnes.... ? Ueeeendeeelig mange!!!

Hurra for Øyvind Østeruds "Statsvitenskapelig leksikon"!!!

Nina Karin Monsen vil ha "likestilling"

2009-08-26T22:31:00.000-07:00

Dagbladet skriver i morgentimene at forfatter og filosof, Nina Karin Monsen, nå setter inn alle midler for å få den nye ekteskapsloven annullert. Monsen skal, i samarbeid med sin ektemann, jusprfessor Helge Johan Thue og en advokat, stevne staten for "diskriminering" av de som giftet seg under gammel ordning (eller, med andre ord; heterofile kristne)

Monsen sier hun vil ha "likestilling", at de som giftet seg før den nye loven trådde i kraft har rett til å beholde sine "ekteskap" og at heterofile aldri har godkjent å bli "plassert" i et kjønnsnøytralt register. Hva slags argumentasjon er dette? Hvem er det som egentlig diskriminerer her? Det er ikke den nye loven, det er Nina Karin Monsen.

Det er latterlig at hun i det hele tatt setter i gang denne prosessen, for hun vil aldri få gjennomslag i denne saken. Homofile skal på lik linje med heterofile kunne gifte seg hvis de ønsker det. Si meg, hvilket århundre lever vi i? Det er kanskje på tide å våkne opp og se på samfunnet vårt. Nina Karin Monsen burde bo hjemme hos et homofilt par med barn noen dager og se hvor mye kjærlighet disse barna får. Mine to gode naboer er et STRÅLENDE eksempel på det! Hva er galt med at to menn (eller to kvinner) oppdrar barn, så lenge de får den omsorgen og kjærligheten et hvert barn fortjener?

Det finnes helt klart folk som ikke burde vært foreldre. Det er disse vi må gripe fatt i; folk som direkte mishandler barna sine fysisk og psykis, MEN det har INGEN sammenheng med om de er homofile, heterofile eller bifile. Monsens argumentasjon mot den nye ekteskapsloven er grunnløs. Så grunnløs at det rett og slett blir vanskelig å ta henne seriøst.

Offentlig pedofilregister??

2009-08-24T23:55:00.000-07:00

Bør vi innføre et offentlig register over pedofile og voldtektsforbrytere her i Norge?

Uten å blunke skriker Calima; "JA"! Hvorfor skal disse respektløse svina få reke gatelangs blant barna våre uten oppsyn? Hvorfor skal de som er dømt for voldtekt få slippe unna? Har du lyst å bo ved siden av en overgriper?

Se på denne saken i Aftenbladet, for eksempel; En mann i 20-årene ble dømt til 5 års fengsel for voldtekt og voldtektsforsøk i 2005. Etter endt soning skulle han bli sendt direkte ut av landet. Slik gikk det ikke. Mannen bor fortsatt i Stavanger og blir nå siktet for enda et voldtektsforsøk. Statsadvokaten kaller dette en "glipp".

En glipp??? Er det slik rettssystemet vårt fungerer?

Det første som dukker opp i Calimas hode er at her må vi ty til andre metoder! Igjen; et offentlig register høres ut som en god ide.

MEN, så slår motargumentene inn; hva med forbryternes pårørende? De kan ha barn som har blitt utsatt for overgrep, barn som skal skape sine egne liv og en fremtid uten stemplet "pappa er voldtektsmann". Calima leste også et godt argument på nettet der en kvinne skrev; "Disse registrene vil bli som det er med skattelistene. Folk vil søke opp alle de kjenner og sladre som gale" Vil et slikt register føre til hysteri? Tenk deg en mor som søker opp alle ansatte i barnehagen i hysterisk frykt for at noe skal skje med gullet hennes.

Så kan man jo stille seg selv spørsmålet; er ikke det bare rettferdig da? Skal ikke en mor kunne være sikker på at barnehagen er et pedofilfritt sted? Nå må det nevnes at "alle" som jobber i omsorgsyrker med barn er pliktig til å levere politiattest ved ansettelse. Likevel ser ikke dette ut til å stoppe overgrepene - stadig hører vi om lærere og fotballtrenere (se Lommemannen) bli tiltalt for overgrep.

Hva skal til for å hindre at dette skjer? Faktum er at et offentlig register vil ikke forandre på overgripernes sinnstilstand. Det vil ikke kurere dem for pedofili. Bør vi ikke fokusere på å forhindre, i stede for å bare rette pekefingeren når skaden allerede er gjort?

Calima har skreket høyt, og hun har skreket lenge FOR et offentlig register. Men til syvende og sist tenker hun igjennom konsekvensene av et slikt tiltak, og undrer seg over om det vil skade mer enn det vil gagne barna eller eventuelt andre ofre for overgrep.

Oslo Byforum og Helges Hagefest 2009

2009-08-23T13:55:00.001-07:00

I går var det tid for Helge og Oslo Byforums årlige Hagefest! Det var Calimas første år, og tross en smule sjenert, troppet hun opp i en av oslos koseligste hager i et strålende sommervær! God stemning, god mat & masse hyggelige folk - kan det bli bedre?:) Møtte til og med en tidligere dramalærer fra Minken Fossheims bearneteater - veldig kos! Takk for en super lørdagskveld, folkens! Calima gleder seg allerede til neste år!

"Hold meg, slipp meg"

2009-08-19T14:35:00.000-07:00

Ser på dokumentaren "Hold meg, slipp meg" på NRK2. Disse barna er utvist fra flere skoler på grunn av ekstremt dårlig oppførsel. De er derfor sendt til Mulberry Bush, som er deres siste sjanse.

Det er helt tydelig at disse barna har adferdsproblemer, men å holde dem fast er IKKE løsningen!! Calima har ingen utdannelse innen dette feltet, men hun har en bror med ADHD og i vår familie lærte vi tidlig at å holde lillebror fast med makt, er det siste du bør gjøre for å roe han ved et raserianfall.

Med god hjelp fra lærere ved spesialskolen og ADHD-foreningen, ser man fort at denne taktikken er lite logisk. Hvordan ville du følt deg hvis noen holdt armende dine, hvis tre voksne mennesker holdt deg nede med makt? Et hvert menneske ville reagere. Disse barna reagerer enda sterkere.

For et barn med ADHD er det direkte traumatisk å bli holdt fast på denne måten. Broren til Calima har flere ganger kommet hjem fra skolen helt skjelven, og mamma har vært på uttallige møter med skolen for å forsøke å forklare dem dette. For eksempel; når lillebror blir sint vil han løpe vekk, bort fra bråket til et sted der han kan sette seg og roe ned. Når han har gjort det, kommer han tilbake. Slik er det for mange med ADHD. De har en ekstrem rettferdighetssans og blir de, eller deres venner, behandlet urettferdig reagerer de kraftig. Og hvis de selv har gjort noe galt, skal de selvfølgelig også få en irrettesettelse, men for Guds skyld vent til de er rolige! Ingen hører etter når de skriker av full hals. I tillegg har mange barn med ADHD klaustrofobi, og når de blir holdt nede slår angsten inn på samme måte, og de blir enda sintere.

Lillebror blir ofte lei seg når han har vært sint. Han mener ikke å være slem. For innerst inne er han et av de snilleste og rettferdigste menneskene Calima kjenner, og hun elsker han akkurat slik han er, til tross for våre krangler og uenigheter.

Så kjære dere som jobber tett på disse barna, spesielt til de lærerne der ute som ikke har så mye erfaring med barn med ADHD og andre utfordringer; Dere må ikke stenge dem inne, aldri holde dem fast med makt. Det gjør bare alt så mye værre - for dere, og ikke minst for dem!

Til Mamma. Du er alt jeg er.

2009-08-18T15:55:00.000-07:00

Alle ting har sin egen tid - en tid for å elske, en tid for å glemme, en tid for å forstå, en tid for å minnes.....

Calimas mamma måtte få sin helt egen plass i bloggen, selv om hun ikke vet at lillejenta blogger i det hele tatt. Mamma må nevnes også her, fordi hun er så viktig for Calima, at det ikke skal gå noen hus forbi at mamma står bak Calimas rake rygg.

Det kommer nå en tid for å hylle våre mødre - de som kjempet for sine døtre, holdt rundt dem når livet ble kjipt, gikk gjennom stormer for å beskytte sine små skatter. Takk for alt du er, for alt du gjør og har gjort for meg, mamma! Uten mamma ville ikke ordene til Calima vandret like sterkt i strømmen av andres verk. Så viktig er det å ha noen nær som alltid støtter, aldri dømmer, alltid elsker.

Calima vet så mye mer enn dere tror, kjære dere. Ikke engang den som flytter fjell, kan rokke ved mor og datters bånd. Det har ikke alltid vært like lett, hun vet, men det finnes ingen pris for alt det mamma gav av seg selv.

Det har alltid vært de to, Calima & mamma, i tykt og tynt. Og slik vil det alltid være. Takk for at du gav meg tillit og tro til å springe dit jeg ville, til å tro at mine ord er verdt mer..

Slik blir du en ekte bokorm!

2009-08-17T08:05:00.000-07:00

Yes, da har superstudenten vært på pensumraid hos Akademika... og dette er bare HALVPARTEN (!!!!) av det hun skal lese dette semesteret. Sa noen portforbud klokken elleve og husarrest de neste fire månedene??

Jaja, hvis noen lurer på hvor Calima har blitt av, så har dere svaret her.

Og merkelig nok, gleder hun seg....

For de av dere som trenger lesetrening; begynn å studere på Universitetet. Det er rette veien til å bli en ekte bokorm!;)

Et offer for mobberne...

2009-08-12T14:20:00.000-07:00

En mail tikker inn i innboksen til Calima. Dette er ikke hva som helst. Det er historien til Susanne Waglen, som Calima gikk på ungdomskole med - det er en historie om mobbing. Innerst inne visste Calima at Susanne bar på vonde erfaringer fra sin forige skole, men hun våget aldri å snakke med Susanne om det som hadde skjedd, for sannheten er at Calima kjenner seg dypt igjen i Susannes modige innlegg.

”Bitterhet er som å svelge gift og forvente at det dreper fienden din.”
Dette er et ordtak jeg lever etter, selv om jeg kanskje i andres øyne har all grunn til å være bitter på medmennesker og verden. Likevel velger jeg å la være. Jeg har bedre ting å gjøre.
Historien jeg ønsker å dele er lang, men jeg velger kun å trekke frem enkelte episoder.
Jeg ønsker å dele min historie, ikke for å få sympati, men for å trekke frem mine erfaringer med temaet mobbing. Noe som det ikke blir gjort nok for å forhindre.
Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg da jeg sto og ventet spent første skoledag, jeg skulle begynne i 2 klasse. (På grunn av mangel på skoleplasser her jeg bor hadde deler av 90-kullet blitt gående ett ekstra år i barnehagen). Det startet allerede da, i det små med erting som etter hvert utviklet seg til noe langt mer. Jeg tror ikke jeg har blitt født med evnen til å hate. Jeg kunne fint intenst hatet personen som startet det hele. Hun gjorde det ikke med hensikt at jeg skulle bli mobbet de neste syv årene, men hun gjorde det med hensikt å såre meg. Denne personen var min tidligere bestevenninne i barnehagen. Jeg ble den syvende jenta i klassen. Oddetall blant jenter er/var ikke det lureste, og jeg ble stengt ute. Dermed var jeg, i andres øyne den lille, svake og dette gikk heller ikke guttene hus forbi. Dermed startet det som skulle vise seg å være syv års helvete.

Det finnes ikke grenser for hva jeg har måttet finne meg i, både fra medelever og skolens ansatte. I disse årene har det blitt mye frustrasjon og påkjenning på mine foreldre. Det var frustrerende å ikke møte noe hjelp fra skolen eller elevenes foresatte. Mobbingen var tydeligvis noe jeg fortjente. Foreldre, elever og til og med lærere gjorde skoledagen min vanskelig, enten vet var dårlige bortforklaringer på hvorfor deres sønn hadde ”ertet” meg. Løgn fra ende til annen. Jeg har selvfølgelig mine feil jeg og, men de ble satt under et forstørrelsesglass, eller kanskje heller et teleskop.

Barneskolen var seks lange år, med liten hjelp fra skolen. Jeg opplevde også på slutten at læreren var med på mobbeprosessen. Han sto bare på sidelinja og så på. ”Susanne” tåler det var alt han sa. På leirskolen i 7. klasse sto guttene og kastet, eller pælmet om du vil, isklumper på meg, og han sa bare det samme: ”Susanne tåler det”. Men da var det jo greit da?
Jeg har aldri kunnet ta med nye eller fine ting på skolen. De ble alltid ødelagt. Enten de ble gjemt, klusset ned eller spylt ned i toalettet. Jeg har også alltid måttet titte meg over skulderen, i tilfelle noen kom med en passer eller noe annet fint og spisst for å så kjøre det inn i ryggraden min. Det var mildt sagt ubehagelig.

Så kom mobbingen som gikk på mitt utseende. ”Stygga” var kallenavnet jeg gikk under. De slo seg for øynene, de måtte jo ikke miste synet. Jeg var jo så stygg, stygg, stygg! Det var kanskje den tøffeste og lengste delen. Dette gjaldt ikke noen få elever som mobbet meg. På barneskolen hadde jeg så og si alle guttene etter meg (med enkelte unntak), og på ungdomsskolen dro disse med seg flere, mange flere. Jentene og selvfølgelig, men de var ikke like frempå som guttene, med mindre det var mange av dem. Og jeg må jo ikke glemme lærerne. Jeg ble stemplet som problembarn og fikk dårligere karakterer på grunn av det - det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med nå i ettertid. Jeg ga jo skolen dårlig rykte!
Ungdomsskolen var trolig den verste tiden rent psykisk. Det gikk ikke én dag uten stygge kommentarer. Og jeg tok igjen. Flere stygge kommentarer, og jeg tok igjen. Ingen endring. Jeg ble holdt (ikke under tvang, selvfølgelig) inne i friminuttene for at skolen skulle slippe å ta tak i slike ”konfrontasjoner” mellom elevene. Jeg trodde jeg var trygg for disse mobberne hjemme, bak husets fire vegger. Men neida. De kom opp på fjellet ved tunet mitt og skrek utover nabolaget: ”Susanne er stygg, Susanne er kvalm, Susanne er ekkel!”, osv - det vanlige der. Jeg har også opplevd drapstrusler, noe som er direkte uhyggelig.

Noe jeg ler og himler med øynene av nå i ettertid, er en episode der jeg visstnok hadde gjort noe, at det var derfor hvem det enn var gikk løs på meg med ord og never som endte i at jeg ikke ønsket å høre på flere løgner og se lærerne ta deres parti, at jeg gikk for å roe meg ned. Da ringte skolen til min mor og sa de var redde for at jeg kunne ha dratt og tatt selvmord. Det at skolen trodde ting var så alvorlig at jeg kunne ta selvmord, men likevel ikke gjorde noe med saken er latterlig. Det skulle ikke vært mulig! Det er mange episoder som jeg rett og slett har distansert meg fra, eller unngår å ta med fordi det blir for mye å skrive, og for mye for dere å lese.

Jeg gikk på denne ungdomsskolen til jeg sluttet i niende. Jeg sa ingenting til mine klassekamerater, jeg bare gikk. Orket ikke mer. Tiende klasse på ny skole var herlig. Men jeg var bare prøveelev i fire uker først. Denne skolen var trolig en ( i hvert fall da) av de beste i landet når det kom til det å ha nulltoleranse for mobbing. Nemlig Linderud Skole i Groruddalen. Jeg bor i Akershus, så dette er noe min kommune måtte betale for, og det var de ikke akkurat positive til.

Vi hadde et møte etter disse fire ukene. Jeg, mamma (husker ikke om pappa var der) de fra begge kommunene og rektor. Det ble sagt at enten (fra vår side) punger de ut med skolepengene, ellers blir det søksmål for ødelagt skolegang. Jeg tvilte fortsatt. Da sa mamma noe som jeg syntes var litt flaut på det tidspunktet, men som nå (i dette øyeblikk) rører meg til tårer: ”i dag hørte jeg Susanne synge i dusjen, det har jeg ikke hørt på mange, lange år”. Hun hadde gledestårer i øynene. Rektor felte tårer, og jeg ble stum. ”Hun blir her!” sa rektor Bjørn, og saken var klar.
Og der ble jeg.

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ønsker å rekke ut til noen. Vise at det er folk som bryr seg, at det er verdt å kjempe. Jeg ønsker å gjøre en forskjell, uansett om det er én person eller flere hundre. Jeg ønsker å bevisstgjøre at dette er et stort problem som ikke blir tatt ordentlig hånd om. Disse situasjonene forekommer overalt. Også i arbeidslivet, og når ikke voksne mennesker klarer dette på egenhånd - hvordan skal barn og unge gjøre det? Det er ikke rart selvmordsstatistikken øker.

Utrolig nok er jeg glad for at dette hendte akkurat meg. Jeg var sterk nok til å takle det. Ikke for å prøve å være martyr, men jeg vil si at det var bedre at det skjedde meg enn noen andre. For dette er ikke noe jeg unner noen. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de få, men gode støttespillerne jeg har hatt under dette. Spesielt Thea. Det hadde nok ikke gått like bra uten henne.

Susanne Waglen.

Calima velger å bytte til "jeg-form", for dette blir personlig. Historien til Susanne rørte meg, aller mest fordi hun var så modig at hun turte å fortelle om mobbingen. Innlegget hennes ligger også ute på flere blogger, og jeg ønsker å bidra til å spre hennes budskap. Selv gikk jeg en periode på en skole utenfor storbyen. Jeg var oppvokst i Oslo, så miljøforandringen ble en stor overgang for meg, og mottakelsen på den nye skolen gjorde det ikke enklere for meg. Guttene var værst. De mobbet meg fordi jeg hadde stygg nese. De hadde forventet seg en hot babe fra storbyen, og så fikk de "denne stygge jenta" i stedet. De var skuffet. Jentene holdt meg utenfor og fniste av guttenes stygge kommentarer. Hvis blikk kunne drepe! Det skal også sies, at gutten som mobbet meg for nesen min tryna på skateboard og brakk sin egen nese. Skal love dere at han ble stille etterpå! Karma...? Klart jeg ble såret, tårene trillet så fort ingen så meg, men jeg ble også sint og bestemte meg for at her vil jeg ikke være. Så på skoleavslutningen bestemte jeg meg for å ta en verdig avskjed; Jeg gikk opp på scenen og sang "Beautiful" med Christina Aguilera (jaa, klisje.. jeg vet) og reiste tilbake til byen jeg elsket. Slik som Susanne, begynte jeg på Linderud Ungdomskole og fikk tre fantastiske år, masse gode venner og rom til å utfolde meg som den jeg er. Linderud skole fortjener stor respekt for sitt arbeid mot mobbing, og for at de tar så godt vare på elevene sine.

Til slutt vil jeg igjen takke Susanne for at hun våger å dele - om hennes historie trøster hundre andre, eller kanskje bare en, så er det likevel verdt det. Vi må stå sammen for å bekjempe mobbingen i skolen.

Kaffen hyller kvinnen

2009-08-09T15:54:00.001-07:00

Calima prøver seg på blogging via sin nye iphone! Dette er en snasen liten sak! Hun har forelsket seg helt i bestemors kaffekopp og vurderer hardt å snike den med i kofferten til oslo i morgen;) Diggin' it!!

Alt klart for studentlivet!

2009-08-02T12:52:00.000-07:00

HURRA!!!

Etter en fortvilet telefon til Mediebuddy, som for øvrig skjønte like lite som meg, fikk vi hjelp av vår solidariske fjesbokvenn til å løse gåten; Hvordan bekrefte studieplanen? Så nå har Calima søkt undervisning og seminargrupper i følgende fag;
-Politisk teori
-Innføring i statsvitenskap
-Offentlig politikk og administrasjon
-Ex-phil
Så var det bare å trykke "bekreft"!
Dette er vanvittig spennende!! men før alvoret starter; De to første ukene er "fadderuker", med andre ord; det er fest!! Mediebuddy er som Calima - livredd for å gå glipp av noe! Sa noen åpent hus på Chateau Neuf??? Ja, takk!

Her om dagen satt Calima på jobb og plutselig dukket et kjent fjes opp i gangen - en av hennes gamle lærere fra barneskolen! Han mimret litt fra sin tilværelse som student og sa noe som Calima kommer til å ta med seg og tenke over hvis motivasjonen til å lese halter litt. Han sa;

"Det aller beste er tanken du går hjem med hver eneste dag; Du har lært noe nytt, og er enda klokere enn du var i går"

Det var en fantastisk ting å si. Calima tror det er en drive for alle, elever så vel som studenter. Hvis du oppdager den gleden ved å lære og holder fast ved den, vil du lære mer så lenge du lever....

Skolemassakre hylles på nett

2009-07-30T14:52:00.000-07:00

Etter mitt tidligere innlegg om skolemassakre følger Calima opp med mer sjokkerende fakta. Som tidligere skrevet, finnes det nettsider som rangerer massakrene, men ved et enkelt søk på google fant Calima enda flere tragiske nettsider som igjen viser hvor farlig det er å ikke kunne skille virkelighet fra illusjon. Se følgende:

Columbinegame er en nettside som promoterer et online dataspill der virkelighet har blitt til illusjon; The Columbine massacre on April 20th 1999.
Ved første øyekast ser dette ut som en nettside på riktig side av moralen, men ved en nærmere titt, blant annet på "Artist's statement" skriver grunnleggeren "Are you willing to look in the mirror?". Her spiller du altså morderrollen og blir stilt overfor de samme valgene som de virkelige morderne måtte ta; "Who should I kill next?" Grunnleggeren påpeker at han ønsker at spillerne skal tenke og forstå tankesettet til guttene som utførte massakren, forstå hvordan samfunnet vårt har blitt. Calima er ikke overbevist om at dette spillet har noen positiv virkning på unge gamere og fortsetter sin researche....Så finner hun denne videoen på youtube: Her vises spillet i en ti minutters lang videosnutt, og Calima får bekreftet sin mistanke - dette spillet er for barnerumper som drømmer om å drepe sine medelever.

Det finnes fortsatt nettsider som hyller og oppfordrer til skolemassakre. Aftenbladet skrev blant annet en artikkel om en av disse sidene her. Massemordere rangeres i en liste etter antall døde ofre. Blant disse ligger navnet til mannen (se også øverst i høyre hjørne av bildet) i 20-årene som drepte 10 elever på en skole i Finland.
Linken til nettsiden ble ikke trykket i artikkelen, og Calima velger å ikke poste den her heller, for å unngå økte lesertall på disse sidene.

Calima har også funnet videoene av Matti Saari der han viser frem ferdighetene sine på en skytebane i Finland. Disse videoene ble publisert på youtube like før han utførte massakren. I ettertid ble videoene fjernet fra nettsiden, men som vi alle vet - hvis noe først er på nett, blir det aldri helt borte.

Nettet er større og farligere enn vi aner - og det er til for at vi lett skal kunne dele informasjon. Problemet er bare at ikke all informasjon leder til like mye klokskap....

Chess frister nye kunder med...øhh?

2009-07-30T08:04:00.000-07:00

Chess mobil har virkelig slått seg løs i det siste. På Tv2.no kan du se reklamen med følgende slagord:

"Chess. Du finner oss på TOPPEN av telepriser.no"

Yes, nå fikk jeg skikkelig lyst å bytte abonnementet mitt til Chess!

Mannlig lærer = bedre lønn?

2009-07-27T05:02:00.000-07:00

Nå skal menn lokkes til kvinneyrker - og lokkematen er høyere lønn, flere studiepoeng, stipender og status. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant fra Nord-Trøndelag Arild Stokkan-Grande, sier til Dagbladet mandag 27. juli, at det bør være et mål å øke antallet mannlige arbeidere i barnehage og skole opp til 40%. "En kjønnsnøytral skole er viktig", påpeker han.

Javisst, barn har godt av å se at menn også kan være omsorgsfulle. Det er ikke hensikten som er problemet. Problemet er måten Stokkan-Grande har tenkt å gjøre det på.

I årevis har lærerne kjempet for høyere lønn, og i minst like mange, om ikke enda flere år, har kvinner generelt kjempet for likelønn i arbeidslivet. Først nå, når fokuset er rettet mot menn, da skal vi heve lønna og fordelene ved kvinnedominante yrker. Det er skammelig.

Arild Stokkan-Grande tror ikke på alle de som sier at det ikke er nok menn som vil jobbe i skoler og barnehager. Dette handler om å legge forholdene til rette for bedre kjønnsnøytralitet, mener han.

- Da snakker vi tiltak for å nå en andel på 40 prosent menn. Lønnsnivået må heves, arbeidssituasjonen må legges til rette, stipendordninger mens man utdanner seg, øke statusen til yrkene, bedre lederutvikling og kanskje også ekstra studiepoeng for dem som tar utdannelsen, sier Stokkan-Grande.

Det er i aller høyeste grad viktig med menn som omsorgspersoner, men jeg syns det er forkastelig at lønna skal økes og stipender skal innføres for å tiltrekke menn - ikke begge kjønn. Som Stokkan-Grande sier, så er det ikke mangel på menn som vil jobbe i skoler eller barnehager, men signalet han sender er at "når menn vil, da er det ingen tvil", for når de kvinnelige (og de få mannlige) lærerne krevde høyere lønn, da var ikke saken like viktig. Forslaget er en direkte diskriminering av de som allerede arbeider i skoler og barnehager.

Det står for øvrig ingenting i artikkelen om at godene kun tilfaller menn, så jeg regner med at kvinner i yrket også vil nyte godt av fordelene Stokkan-Grande foreslår, hvis det i det hele tatt blir innført.

Studentforeninger - ja takk!

2009-07-26T03:49:00.000-07:00

Etter en lang og fuktig middagsdate med Rockekompis #1 har Calima hevet sine forventninger til livet som student kraftig!

Etter en lang arbeidsdag tropper Calima opp på trappen med en flaske vin og hodet fult av spørsmål. Hva er frie emner? Hvordan melder jeg meg på? Må jeg si fra at jeg skal ha eksamen i det jeg studerer? Er det ikke lettere at de som IKKE skal sier fra? Hvor får jeg passord til StudentWeb? Hva er studentforeninger? Hvor lang er en forelesning? Får vi delta og diskutere der? Hvor mange eksamener skal vi ha?

Rockekompis ler. Slapp av, dette går bra! beroliger han. Takk, det trengte hun nå. Han forteller at første semester har man ikke frie emner - så Calima trenger bare møte opp på første informasjonsmøte. Alt ordner seg. Bare husk å lese jevnt hele året, så du ikke går på en smell to uker før eksamen. Her tar vi nemlig ikke fravær! Hva? Ikke fravær?

Til Calimas store forskrekkelse får ikke studentene delta stort under forelesninger. Her er det uglene som snakker, vi skal bare holde kjeft og lytte. Que pasa? Hva om Calima er uenig da? Neivel. Damn! MEN, så er det visst noe som heter "seminarer" - her møtes studentene sammen med en veileder (masterstudent) og kan stille hverandre spørsmål og diskutere. Heftig! I tillegg har Universitetet studentforeninger for ALT mulig mellom himmel og jord - til og med hvert parti har en forening! HurraMegRundt! Dette høres bra ut. Nå har det seg også sånn at ikke alle studentforeninger har like mange medlemmer, for hvem som helst kan danne en forening, men det spiller ingen stor rolle for Calima om det sitter tre eller ti rundt bordet - så lenge det er noen å diskutere med.

La oss nå håpe der finnes foreninger for mine hjertesaker. Hvis ikke, så er det jo bare å danne nye!:) Ciao

Men Olsenbanden var ikke (helt) død!

2009-07-25T07:45:00.000-07:00

Bøøøø! Det spøker i Ullensakergata!

I mammas leilighet på Kampen i Oslo skjer merkelige ting til alle døgnets tider, men det er ikke hvem som helst hun har vandrende i gangen; det er nemlig Valborg fra Olsenbanden!

Det begynte allerede den gangen vi flyttet inn - Calima står på badet og sminker seg da lyset i taket plutselig dempes gradvis. Det blir mørkt. Calima går ut og vrir dimmeren opp. Flomlys i to sekunder, akkurat nok til at hun rekker å stille seg forran speilet, før lyset igjen ebber ut. Merkelig. Det gjentok seg regelmessig, flere ganger om dagen. Calima ringte de gamle eierne, men de hadde ikke merket noe. Etter en tid begynte vi å tulle med at det var Valborg som gikk igjen for å spare strøm. Det har seg nemlig slik at selveste Olsenbanden ble spilt inn i leilighetene i gården vår.

Calima flytter inn i ny leilighet og tenker ikke mer over det, før hun en natt skal passe lillebror og sove på hemsen. Plutselig våkner hun at at hunden står nede ved trappen og uler. og uler. og uler. Frida nekter å holde opp. Calima kjefter, roser, kjefter. Slenger puta ned på gulvet."Hysj din dumme bikkje, gå og legg deg!" Hunden fortsetter. Det ble ikke mye søvn den natten.

Senere forteller mamsen at lillebror har kommet tassende opp om natten og fortalt at det går noen i gangen. Hvem? Alle her sover jo, lille venn. Men mamma, det er noen der! fortsetter han. Ja, det er Valborg som går igjen for å spare strøm, sier storesøs. Lillebror blir vettskremt! Men det er ikke farlig, for Valborg er bare snill hun, forsikrer støresøs igjen, mens hun setter filmen i spilleren; "Men Olsenbanden var ikke død"!

Topdog eller Underdog?

2009-07-24T07:12:00.000-07:00

For en tid tilbake slet jeg med å motivere og muntre opp en av mine gode venner. Jeg greide aldri helt forstå hvorfor han ikke ville la seg inspirere uansett hvor positiv jeg var i beretningen om hvilke muligheter han har forran seg i livet.

En klok gestaltterapaut jeg snakket med fortalte meg da teorien om "topdog vs. underdog"

I prinsippet handler dette om positive (topdogs) og pessimistiske (underdogs) mennesker. Enkelt forklart; Topdogs er den i forholdet/vennskapet som alltid er ledende, ser lyst på livet og bruker uttrykk som "Burde, skulle og må", mens underdogs har et mørkere og langt mer negativt syn på livet og framtiden. Noen vil kanskje si at de lider av "stakars meg-syndromet". Problemet er at underdogen gjerne vinner diskusjoner fordi topdogen gir opp å overbevise.

I et forhold hender det at to mennesker inntar disse rollene, der topdogen sliter seg ut fullstendig uten å lykkes med å motivere.

Gestaltterapauten fortalte at den eneste måten en topdog kan få en underdog til å bli topdog på, er å legge seg under han, og si med en oversympatisk tone

"Åå, staaaakar deg. Du har det jo HELT grusomt! Det er nok ingen i verden som har det værre enn deg."

Først da vil underdogen forstå hvor patetisk han høres ut. Smart, ikke sant? Hittil har denne teorien vært mitt hemmelige våpen i kampen mot pessimismen- og det funker alltid! Nå velger jeg å dele det med deg for at du skal prøve det ut og fortelle meg hvordan det gikk. Verden trenger flere topdogs!

Ikke lenger en "ung og dum" debattant

2009-07-24T06:12:00.001-07:00

Etter oppfordring fra Stig Ove Voll på Twitter, skriver Calima et innlegg om sine forventninger til å begynne på statsvitenskap ved UiO til høsten.

For tiden sitter jeg her og klør meg i hodet over frie emner, 40-grupper, manglende studentweb-passord og hvordan melde seg opp til eksamen. Skjønner ikke bæret! Heldigvis for meg har min gode rockekompis invitert meg på en liten middags-date i kveld for å diskutere systemet over et glass vin.. eller to. Javel da, det blir i alle fall fire glass før jeg greier å roe ned! Han har nemlig studert der et år allerede, og er ekspert! Det første han sa til meg da jeg ringte og fortalte at jeg hadde kommet inn var; "Gled deg! Jeg drakk mer første uken på universitetet enn jeg gjorde i russetiden!"

Hjelp, tenkte jeg... Må jeg pumpes nå igjen?

Den aller første og største forventingen, som for øvrig alle burde ha hvis de begynner på statsvitenskap, er at her skal vi bli eksperter på politiske- og økonomiske systemer både nasjonalt og internasjonalt. Vi skal studere samfunnet, og forstå hvordan verden fungerer, se nærmere på maktfordeling, kultur- og kjønnsforskjeller (evt. likheter). Greit, vi blir muligens ikke eksperter - men det må da være lov å ha ambisjoner!

Calima, oui moi, har også en litt mer skjult agenda for hva hun skal bruke kunnskapen til. Hun skal nemlig kunne underbygge meningene sine med fagkunnskaper og lære seg så mange begreper at hun kan skrive og diskutere til motparten blir blå i trynet! Hvorfor skal hun det?

Jo, fordi hun er lei av å bli kalt "ung og dum og uerfaren" BARE fordi hun er 19 år, og det verker i kjevemusklene hver gang noen kommer med et agrument som hun ikke kan toppe. Calima innser at hun kanskje er litt uerfaren, og litt uviten, og litt sta. Men det har hun tenkt å gjøre noe med.

Med stor respekt og ydmykhet overfor de eldre og kloke uglene i systemet, tropper hun opp på universitetstrappa 10.august - Calima gleder seg til å lære av de beste!

SATS på kundeservice!

2009-07-23T07:07:00.001-07:00

SATS er et av landets ledende treningssenterkjeder, men skjerper de seg ikke når det kommer til kundeservice, ser framtiden mørk ut.

Calima flyttet inn i ny leilighet for tre måneder siden, og til hennes store glede lå det et SATS-senter kun to minutter unna. Tidligere var hun medlem på Elixia og var stort sett førnøyd med tilbudet, tross høy månedspris og 1 års bindingstid. Calima er nemlig student, og det er ingen hemmelighet at budsjettet er noe stramt. Det grønne medlemskortet ble i månedsskiftet april/mai byttet ut med et gult, og igjen bandt hun seg til et nytt år med trening. Da sommeren nærmet seg og Calima bestilte flere småferier i juli måned, tenkte hun at hun kunne gjøre det samme som hun gjorde i sommermåneden da hun trente på Elixia, nemlig å fryse abonnementet i 1 måned. Det skulle ikke bli like enkelt denne gangen.

SATS godtar altså ikke frysing av abonnement med mindre du tropper opp med reisedokumenter for alle feriene du skal på og i tillegg har de to ukers "behandlingstid". Behandlingstid? Hva er det for noe tull? Må dere behandle om medlemmer skal på ferie eller ikke? Calima, bråkjekk som hun er, svarte damen i resepsjonen på SATS med at "på Elixia fikk jeg fryst abonnementet med en gang. Det var null problem, selv uten dokumentasjon". Slag i trynet! SATS-dama ble dritsur, og det gjorde ikke saken enklere.

Når man driver en stor kjede, kan man godt forstå at det er vanskeligere å ta hensyn til hver enkelt kunde, men vi betaler tross alt over 500 kr HVER måned i minst ett år - så litt bør man vel kunne forvente. Å fryse et abonnement betyr ikke at man slipper å betale for en måned av bindingsåret. Det betyr bare at man må være medlem en måned ekstra, og det er lusent å måtte betale for en tjeneste man ikke benytter seg av.

Det mange heller ikke vet, er at SATS har 1 måneds oppsigelse, selv ETTER at bindingstiden har gått ut! Så om du sier opp abonnementet ditt i august, må du likevel betale for september. Calima fikk ikke beskjed om dette, og burde kanskje ha lest kontrakten nøyere, men hvis SATS ønsker å drive butikk på skikkelig vis skal de opplyse kunden om dette.

-En annen lite fornøyd kunde er Kamilla Lundsæther som forteller til Østkantavisa at hun ble skjelt ut av SATS-ansatte fordi hun sa ifra om at hun syns det var ubehagelig at menn kom inn i garderoben mens hun dusjet.
-Forbrukerrådet melder også om villedende markedsføring hos både SATS og Elixia på f-b.no.

En stor skjennepreken til SATS for dårlig kundeservice! Calima lover at hun kommer til å bruke mye energi på å finne et smutthull i regelverket, slik at hun kan melde seg ut fortest mulig. Om ikke, så mister dere i alle fall 1 kunde 1. mai til neste år, og mest sannsynlig taper dere et par eller tre til, for Calima har ikke tenkt å anbefale dere videre.

Spørsmålet er ikke OM, men NÅR!

2009-07-22T06:02:00.000-07:00

Skolemassakre har blitt en trend, men landets forskere tror ikke vi har noen grunn til å bekymre oss for at det skal skje her i Norge. Nå er det på tide med en virkelighets-sjekk, mener Calima!
Siden 1996 har 132 personer blitt drept i skolemassakre, i følge Tv2.no, og bare de siste ti årene har verden sett minst 1 ny massakre hvert eneste år. Sist i Finland i 2008, der en 22 år gammel student skjøt og drepte ni elever og en lærer før han til slutt tok sitt eget liv. På enkelte nettsider finnes rangeringslister over "de best gjennomførte skolemassakrene i historien". Syns ungdom det er hipt å drepe hverandre?
Flere av massakrene har fellesnevnere; trusselvideoer blir lagt ut på nett, gjerningsmennene oppretter hjemmesider med hatlister og samtlige er utført med skytevåpen. Hvorfor dette hatet? Hvorfor denne trangen til å ta med seg flere i døden?

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sier i et intervju til nettsiden forskning.no, at vi i Norge er gode til å fange opp barn og unge som sliter med ulike problemer, derfor er det ingen grunn til bekymring. Dette er altså Bjørnebekks mest vektlagte argument. Vi er flinke til å fange opp?? Til abc-nyheter sier hun følgende:
– "Norge er et land med få mennesker, lav voldsfrekvens og streng våpenlov. I tillegg har vi et velfungerende velferdssystem og gode program for forebygging. Dermed er det mye mindre sannsynlighet at en skolemassakre skal kunne skje her."
Det er naivt å tro at siden vi er "få" og så lenge vi "fanger opp" en bunt eller to, så er vi sikret mot at dette skjer her. Ja, Bjørnebekk har rett i at sjansene er mindre fordi tilgangen til våpen er strengere, men det er ingen solid garanti. Vet vi egentlig hvor mange våpen de fins rundt om i norske hjem?
Det finnes store mørketall av unge som sliter. Elever og studenter som ikke blir sett, er de som ikke gir uttrykk for å ha det vanskelig, men som sliter i det stille. Det er disse ofrene som blir farlige. De ensomme barna som blir mobbet på skolen, og som tyr til en verden på internett der de møter likesinnede. På internett finner de samfunn der de kan dyrke sitt hat mot verden, uten å bli utstøtt eller identifisert.

De voksne klør seg i hodet og lurer på hva som gjør at det tipper over for disse ungdommene. De kommer fra tilsynelatende gode hjem med kjærlige foreldre. Foreldre som tilfeldigvis hadde et skytevåpen liggende i hjemme - selvsagt innelåst og kun til jaktbruk.
Årsaken er jo opplagt! Skolemassakre er et nytt fenomen som kom sammen med internett og tv-spill. Vi hadde ingen skolemassakre før i tiden, før datamaskinene kom. For sammen med den, kom en helt ny verden, en verden der skillet mellom virkelighet og fiksjon på mange områder er opphørt. Flere hundre-tusen ungdommer bruker timevis forran PC'en hver dag, de surfer og de spiller. Til slutt blir man så oppslukt i dataverdenen at man ikke lenger skjønner at spillene er fiksjon. Ta for eksempel dataspillet World Of Warcraft. Se hvordan gutten i denne videoen reagerer når han ikke får det helt til sånn som han vil.
Min lillebror på 11 år spiller playstation. Da jeg satte meg ned og fulgte med på hva det var han spilte, fikk jeg sjokk. Målet med spillet var helt enkelt - det er om å gjøre å drepe flest.

Skjønner dere tankegangen min? Når man bruker uendelig mange timer på slike spill kan det ende med spillegalskap og forstyrret virkelighetsbilde. Når da nettsamfunn ranker ekte skolemassakre som om det var et slikt spill, bidrar det ganske enkelt til å forstyrre skillet på netthinnen vår. Du kan sammenligne det med hvilket som helst annet nettsamfunn, for eksempel Facebook. Folk sitter på cafe, de ringer hverandre og snakker sammen om hva som skjedde på facebook i helgen, som om det var en virkelig hendelse.

Når de voksne ikke tar ansvar, så gjør ungdommen det. 3. klasse på Hartvig Nissens dramalinje satte i 2009 opp teaterstykket "Erasmus Tyrannus Rex", skrevet av kunsteren og regissøren Kate Pendry. Stykket er basert på skolemassakrene i Columbine og Jokela, og er ingen mild kost for publikum. Stykket ble satt opp av teaterungdom over hele Norge i forbindelse med DUS-prosjektet 2009. Hos oss på Hartvig Nissen var responsen enormt positiv. Publikum var i sjokk, noen gråt, andre takket oss for at vi tok dette på alvor.

Det er viktig å rette fokus mot at det faktisk kan skje her i vårt lille land. Vi må ikke alltid være så naive. Forestillingen vår har åpnet manges øyne, men vi har ikke nådd ut til mange nok. Forebyggende tiltak er viktig, derfor bør vi nå lage film av "Erasmus Tyrannus Rex", og den bør vises på alle ungdomskoler og videregående skoler i landet.

Jeg unnskylder eller rettferdiggjør på INGEN måte skolemassakre. Jeg forklarer hvorfor det skjer, fordi det er nødvendig å åpne øynene til de trangsynte forskerne og skolelederne som ikke gidder å sette i gang tiltak for å forhindre kommende skolemassakre her i Norge.
Spørsmålet er ikke om det vil skje, spørsmålet er når skjer det.

Den pedagogiske sparegrisen

2009-07-21T08:27:00.000-07:00

Sjekk denne sparegrisen fra Money Savvy!

Den kjekke lille grisen har fire rom;

Save - Spend - Donate - Inveset

Produktet kommer fra USA og blir brukt i undervisningen ved flere barneskoler for å lære barna om vettugt bruk av penger. Hva vil jeg egentlig bruke disse pengene til? Dette er jo et fantastisk godt pedagogisk opplegg, og den koster bare 15$!

Desverre sendes ikke produktet til Norge (enda). Men det gav meg en liten tankevekker å se og lese om det - tenk på hva vi lærer barna våre om økonomi!

Noen som vet om det finnes noe tilsvarende her i Norge? Send meg gjerne en mail eller kommenter!

OPPDATERING: Sendte mail til firmaet og fikk et hyggelig svar fra produktansvarlig Linda Hegg. Det er mulig å bestille den søte lille grisen fra det sveitsiske firmaet Kinder Chash. Happy treat to y'all from Calima;)

Et dempet hurrarop for lærerstudiet

2009-07-21T05:09:00.000-07:00

Antallet søkere til lærerutdanningen har økt med 35% siden i fjor, i følge TV2.no. Rekordmange ønsker å bli lærere. Hvorfor?

Det lettvinte og kanskje mest logiske svaret er at på grunn av finanskrisa søker flere seg til en utdanning som sikrer jobb i framtiden. I tillegg er det flere søkere generelt i forhold til i fjor, hele 12.6%, viser tall fra Samordna Opptak. Dette fordi mange av de som har mistet jobben som følge av den økonomiske krisen, nå velger å gå tilbake til studiene for å sikre seg mer faglig kunnskap på CV'en.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland jubler over de høye søkertallene, uten å ta med i beregningen at frafallet ved lærerutdanningen også har vært stort de siste årene. Dette vil mest sannsynlig skje i år også. Mange studenter begynner på lærerutdanningen fordi de ikke vet helt hva de vil, og tenker at allmennkunnskaper alltid er fint å ta med seg. Når de da innser hvor utfordrende det faktisk er å være lærer, faller de av. I følge utdanningsnytt.no er det kun 45% av lærerstudentene som fullfører på normert tid, og strykprosenten i matematikk lå på 24% i 2005. I tillegg viser Nokut-raporten fra samme året, at ved enkelte institusjoner er frafallet opp mot 50%! Skal vi fortsette å juble uavbrutt over søkertallene?

Det skjedde mye i 2005 på utdanningsfronten. Det ble også innført en minimumsgrense som krever at studentene har karakteren 3 eller mer i matte og norsk. Nå som interessen for utdanningen er større, kan vi også heve kravene for å sikre gode lærere i grunnskolen. Å få en 3'er krever ikke nevneverdig stor innsats fra eleven i videregående skole, derfor bør minimumsgrensa ligge på et nivå som strekker seg nærmere det man vil kreve av kunnskaper hos en matte- eller norsklærer.

Etter å ha fullført videregående, tørr jeg påstå at det er altfor mange dårlige lærere i norsk skole. Jeg har møtt en og annen lærer som ikke bryr seg en døyt om faget sitt. Særlig i barne- og ungdomskolen er dette et problem. Lærere som ikke møter forberedt til timen, lærere som ikke følger læreplanen og som bruker 80% av timen til å snakke om barna sine eller hvor mye han fikk gjort på hytta i helgen. I prinsippet fører offentliggjøring av Nasjonale Prøver til A- og B-skoler, men det er nødvendig å ha disse prøvene for å evaluere læreren. Får elevene virkelig den kunnskapen de har krav på? Veldig ofte gjør de ikke det.
MEN, når kravene til lærerne blir strengere, så er det også viktig å lønne de flinkeste lærerne deretter. Det motiverer ikke en lærer å vite at "jeg får samme lønna, uansett om jeg gjør en god eller en dårlig jobb".

Stine Arntzen, assisterende rektor ved Sykehusskolen i Oslo, skrev et innlegg i denne debatten allerede i mars i år. Hun har mange års erfaring som lærer i grunnskolen og vet ett og annet om studenter som ikke egner seg som lærere. Det er skrevet som et dikt, og anbefales sterkt!
Innlegget er publisert på utdanningsnytt.no

Til slutt ønsker jeg alle fremtidige lærere lykke til med utdanningen - stå på krava og gjør deres beste, for samfunnet vårt trenger flinke og inspirerende lærere!!

Calima blir statsviter!

2009-07-18T03:55:00.000-07:00

Calima postet innlegget og to sekunder etter landet bomben! Hun kom inn på statsvitenskap!
Dere vil fra nå av finne henne på lesesalene til UiO, fordypet i bøker om politikk og kultur.
Jada, litt surt å ikke få førstevalget, men de sier hun går rette veien, og tro ikke at Calima har glemt hvor målet er - se opp medieverden, her kommer hun!

Motet halter før hovedopptaket

2009-07-18T03:04:00.001-07:00

Yes, 2 dager til hovedinntak for samordna opptak 2009! Men vent. 2 dager? Det er. Det er LENGE!

Calima sitter urolig på stolen. Hva om hun ikke kommer inn på 1.valget? Journalistikk. Hun har stjerner i øynene - det er ingenting hun heller vil enn å skrive. Skrive side opp og side ned, resten av livet. Søke sannheten. Stille kritiske spørsmål. Søke det objektive perspektivet i nyhetsartikler. Revolusjonere dagens presse og forandre verden. Kanskje til og med få reise som utenrikskorespondent i TV og dekke store saker i utlandet. Det er en drøm.
Men for Calima er en drøm det samme som et mål, likestilt med krav og forventninger. Hun ser ikke begrensningene, men mulighetene. Ett liv er ikke langt nok - hun jakter på tiden. Hver dag. Hver time. Alltid må noe skje. Calima lider av kjedsomhetssyndromet - stillhet fører til hetetokter og kriblinger i kroppen, helt ut i fingertuppene. Hun skriver ut kriblingen.

Hun shufler ipoden sin på vei til jobb - ironisk nok popper "I know I can" opp. Jada, jeg vet jeg kan, tenker hun. Forventningene henger over henne, men plutselig halter motet - kan hun virkelig? Den siste tiden har hun kjørt rutsjebane med hard medfart - nå må vel motgangen slå inn snart. Det virker så altfor lett!
Angsten griper tak og hamrer henne i hodet "Du har ikke gode nok karakterer. Du kommer ikke inn. Ædda Bædda!" hyler den i en ertende tone. "NEIVEL, så har jeg ikke det, MEN jeg KAN skriiiiive!" refser hun tilbake. Dette er krig! En liten krig - den kjente krigen.

Om to dager vet Calima, men hun har allerede innstilt seg på å ikke komme inn, i alle fall ikke i år. Gi opp? Aldri! Calima vet hva hun vil, og hun nekter å la tallkarakterene tale for seg.

Voldtektene vi ikke snakker om

2009-07-17T06:53:00.000-07:00

I Aftenpostens "A-magasinet" i dag, fredag 16. juli, skriver Kristin Stoltenberg en artikkel om overfallsvoldtekter i Oslo. Hittil i år har 8 anmeldelser kommet inn. I 2008 var tallet 14, mens i 2007 melte 20 personer inn overfallsvoldtekter. Mørketallene er trolig langt høyere.

I april i år gikk seksjonssjefen ved Vold- og sedelighetsseksjonen for Oslo Politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, ut med tallene fra en undersøkelse i 2008 som viste at "samtlige overfallsvoldtekter i Oslo ble begått av ikke-vestlige innvandrere".

"Samtlige" er synonymt med "alle", men selv om Rohde påpekte at mange av disse var kurdere og afrikanere, må vi ikke glemme at en "ikke-vestlig innvandrer" like gjerne kan være australsk eller kinesisk. Etter denne uttalelsen ble seksjonssjefen kritisert for å bidra til økt fremmedfrykt og fordommer.

Hovedoverskriften i A-magasinets artikkel er som følger; " Det snakker vi ikke om" - og sammen med den følgende teksten ser vi hvordan denne debatten blir skjøvet vekk for å unngå å stemple enkelte grupper i samfunnet. Hvorfor skal vi ikke kunne snakke om undersøkelsen politiet har foretatt? Tallene lyver ikke. Det som er viktig å forstå - er at debatten om overfallsvoldtekter er vel så viktig som voldtekt i nære relasjoner, selv om sistnevnte er overrepresentert i statistikken.

EN overfallsvoldtekt er en for mye. Vi kvinner har rett til å gå gatelangs til alle døgnets tider, iført hvilket som helst antrekk - uten å bli utsatt for overgrep. Vi er nødt til å ta stilling til hvorfor dette skjer - om det handler om kvinnesyn, religion eller traumer, må det likevel settes i gang tiltak i forhold til årsaken. Vi kan ikke fortsette å unnskylde det!

Trangsynte organsiasjonsledere og politikere må slutte å vente på forskningsresultater som aldri kommer, nettopp fordi vi har den kunnskapen vi trenger for å gjøre noe med problemet. Justisminister Knut Storberget har rett i sin oppfordring til domstolene om å øke straffen opp mot loven som snart trer i kraft. Domstolene bør ikke sitte og vente på at den nye straffeloven trer i kraft, de bør øke NÅ! Samtidig som kvantitumsrabatten for voldtekt må fjernes - det skal ikke lønne seg å være fler om en voldtekt!

Den svenske journalisten, Katarina Wennstam, undersøkte og dokumenterte i boken "Flickan och skulden" hvordan ofrets antrekk ble lagt stor vekt på i flere rettsaker i Sverige. "Hva slags undertøy hadde hun på seg? Stringtruse? Hvilken farge? Rødt som symbol på et ønske om sex. Miniskjørt eller magetopp?"

Så vidt jeg vet, står det INGENTING i loven, verken i Sverige eller i Norge, om hvordan kvinnens klær eller oppførsel skal virke inn på straffen i en voldtektsak.

Organisasjonen "Menn mot voldtekt" skriver følgende på sine nettsider:

"Voldtekt er først og fremst menns ansvar, og menn har nøkler til å gjøre noe med problemet. Vi kan ikke overlate alt ansvaret til kvinnene"

Disse gutta har et poeng - det er ofte kvinner som står i sentrum av denne debatten. Nå er det jammen på tide at mennene står opp med sitt bidrag. Samtlige overfallsvoldtekter begås av ikke-vestlige innvandrere, men husk også at samtlige begås av menn. Det betyr ikke at alle ikke-vestlige innvandrere er potensielle overgripere, på samme måte som ikke alle menn generelt er i stand til å voldta.

Kunstnerlønn til deg, og deg, OG deg!!!

2009-07-15T02:35:00.000-07:00

Kunstnerlønn er et hett tema om dagen. Jeg har lett febrilsk etter tall på hvor mange som mottar slik lønn hvert år, uten hell. Det nærmeste jeg kommer er en artikkel i Dagsavisen som forteller at om lag 20.ooo nordmenn kaller seg kunstnere - hvor mange av disse som mottar garantilønn står det ingenting om. Statistisk sentralbyrå henviser til nettsiden Norges Kunstnerråd, men den ble lagt ned i 2001, og jeg akter ikke å bruke wikipedia som kilde. Så hvordan kan vi si at altfor mange snylter oss for penger? Sleng noen tall på bordet, så skal jeg holde kjeft.

Jeg mener at sånn som det er nå, er det altfor lett å kalle seg kunstner, men at selve kunsten i seg selv, skal ikke forkastes. Ja, det høres kanskje selvmotsigende ut, men det er jo faktisk slik at folk har ulik smak - en kunstutstilling kan begeistre noen, mens andre vil si at det ikke tiltalte dem. Vi er bare nødt til å være varsomme med tittelen "kunstner". Før i tiden ble journalister sett ned på fordi disse var "folk som ikke klarte å skaffe seg annet arbeid". Det er nettopp dette som er i ferd med å skje med kunstnere.

Så har vi jo også de to utspekulerte bloggerne som forsøkte å søke om støtte. Jeg må si at ideen er genial, men når du har 150 leser i uka, da bør du kanskje revurdere arbeidet ditt litt. Dessuten så er ikke blogging kunst - akkurat det tørr jeg påstå. Uansett fikk disse avslag på søknadene sine, så trenger vi ikke hisse oss mer opp over det.

Når jeg først er inne på dette med støtte, så slenger jeg på et eksempel fra produksjonarbeidet vi gjorde i tredje klasse på videregående. Fire dramagrupper satt opp et teaterstykke og søkte derfor om støtte fra et fond. Jeg skal være solidarisk og ikke nevne noen navn, slik at dette ikke blir oppfattet som sjalusi fra min side, for det er det ikke. Det er en prinsippsak. Alle gruppene var medlem av Ungt Entreprenørskap, men etter å ha søkt fant vi ut at siden vi var tilknyttet en skole, hadde vi ikke rett til støtte. Likevel fikk en av gruppene 20 000 kroner av fondet, mens resten av oss fikk avslag. Dette rimer ikke - vi hadde jo likt utgangspunkt! Er det slik støtteordningene fungerer, ja da trengs det litt opprydding her!

Helt til sist vil jeg si til Siv Jensen, som mest sannsynlig ikke leser bloggen min, at å kutte ut statlig støtte til kunstnere er for lettvint. Kom heller med forslag til strengere rammer og vi s at dere kan takle en utfordring!

Hege Storhaug er ingen hykler!

2009-07-13T07:40:00.000-07:00

(Innlegget ble trykket i Dagbladet og Aftenposten 13.07.09)

Amal Aden beskylder HRS og Hege Storhaug for å ta i bruk skitne arbeidsmetoder. Saken ble først trykket i Klassekampen, i form av en kronikk skrevet av Amal Aden selv, som senere anmeldte organisasjonen. Nå har også Dagbladet kastet seg inn i dette mediesirkuset. Debatten har herjet, ikke bare i avisene, men også på nett. Storhaug beskyldes for utpressing og forfølging, for å ha tatt opp samtaler på bånd uten Adens samtykke og for at hun skal ha sagt til Aden "Du skal være vårt våpen i kampen for å utrydde islam".

Jeg vil begynne med å rette pekefingeren mot avisene, som regelrett driver hatkampanjen mot Storhaug videre, uten å ta stilling til hvor vidt anklagene stemmer eller ikke. Så langt har saken verken vært gjennomgått hos politiet, eller hos arbeids- og inkluderingsdepartementet. Slik jeg ser det, kan hvem som helst gå ut i meda og si hva de enn måtte finne på, uten at journalistene stiller kritiske spørsmål, eller veier sine kilder.

Hege Storhaug er ingen rasist. Hennes intensjon er ikke å utrydde islam. Human Rights Service arbeider mot kjønnslemlestelse av jenter - et eldgammelt ritual som fratar en kvinne retten til et normalt seksualliv. Kjønnslemlestelse er straffbart, i følge norsk lov. Og HRS har vært de første til å anmelde enkelthendelser. Det er ikke første gang HRS blir utsatt for slike beskyldninger - og det får kanskje mange til å rynke brynene at dette skjer igjen, men likevel kan jeg godt forstå at de er nødt til å ta sine forhåndsregler. Disse damene arbeider under stort press, og for å sikre at ingen flere løgner skulle bli spredt, har de tatt opp samtalene. Ville ikke du gjort det samme i deres situasjon?

Jeg har blitt advart mot å si min mening, advart mot å støtte HRS og Hege Storhaug. Frykt stilner selv de sterkes stemmer, men jeg har fortsatt rett til å ha en mening, og jeg kjenner at jeg blir sint når jeg ser at verken journalister, eller privatpersoner som debatterer på nett, er interessert i å vite hva som egentlig er sant. Altfor mange stoler blindt på det som står i media - og det er nettopp det som gjør dette så farlig. Derfor vil jeg oppfordre alle dere som har så sterke meninger der ute - ro ned et hakk eller to, tenk etter og vent på utfallet i saken. Nå er den hos de rette instansene - hos politiet og arbeids- og inkluderingsdepartementet. La dem gå gjennom saken i fred, så kan vi si hva vi vil etterpå. Dette bør ikke være en kamp mellom mennesker med ulik hudfarge - det bør være en kamp vi sammen skal kjempe for sannhet og rettferdighet.

Skjønnheten i å gråte for hverandre

2009-07-09T13:27:00.000-07:00

Calima har vært i begravelse i dag.

Livet og døden er et heavy tema. Jeg har alltid hatet begravelser, og tenkt i mitt stille sinn, at når jeg dør, da vil jeg kremmeres, og så vil jeg ha en stor fyllefest der mine nære og kjære feirer mitt liv, ikke sørger over min død. I løpet av mitt 19 år lange liv har jeg vært i seks begravelser. I det siste har jeg tenkt over "minneordet" - altså det presten sier om den avdøde. Det er en hyllest! Så jeg undret; er det slik i alle tilfeller? Hva om den avdøde har vært en skikkelig drittsekk? Så jeg ringte en god venninne. Hennes oldefar var pedofil, han misbrukte sin datter. Hva hadde presten å si om dette? Min venninne fortalte at det ikke var ett eneste vått øye i kirken og presten sa minst mulig - i alle fall ingenting om at dette var et godt menneske.
Det syns jeg var jævlig betryggende å høre. Dritten fortjener ikke bedre.

Men i dag var jeg i begravelsen til et menneske som var godt - han var virkelig det. Selv satt jeg ikke blant nærmeste familie. Likevel kan jeg ikke annet enn å sørge over dette mennesket som gikk bort så altfor tidlig. Han hadde kreft, og for fire år siden fikk han tre måneder igjen å leve av legene. Slik er det ofte - og jeg tror så inderlig på viljen til å leve, den er sterkere enn vi tror.

Jeg hater å gråte. Faktisk så gråter jeg nesten aldri - bare når jeg ser andre gråte. Hvorfor er det sånn? Jeg har aldri klart å gråte for meg selv, bare for de andre. Når solisten med guitaren synger "Tears in heaven" - da gråter vi. Og tårene er så sterke, så oppriktige. At selv om jeg ikke ønsker tårer for meg selv, ser jeg skjønnheten i å gråte for hverandre.

My Darling Tante Rock&Roll

2009-07-08T17:05:00.000-07:00

My darling tante rock & roll
mentor, half-way mother role
blond and wild, she reaches the crowd
humble and true, when she shouts out loud

The strongest fighter of them all
we, "The Lissens", have a call
to speak for those who have no voice
the victims of a stolen choise

Our family has grown to be
a bond of souls that plead to see
that justice will erase the pain
we know our fight is not in vain

My darling tante rock & roll
she is my very solid pole
and when I feel her spirit near
she whispers "amor vincit, dear"

The underground world of little humans

2009-07-07T07:59:00.000-07:00

This is fascinating! Was out skateboarding with my little brother today - and he took me to this place, where it's legal to tag. I saw this young man standing under the bridge - and he was SO focused on his work. It was B.E.A.U.T.I.F.U.L.! Don't get me wrong - It's not nice to see all over town, but in these places, in it's very own way, it is a form of art. Very expressive!

Ibsen ELLER Frp

2009-07-04T06:21:00.000-07:00

Dagsavisens hovedoppslag i dag;

"Ville Ibsen blitt stor under Frp? - Neppe, mener Norges fremste forfattere"

- Trengs vel ingen diskusjon her, så jeg lar overskriften tale for seg

Hva er et "offer"?

2009-07-03T10:06:00.000-07:00

(Aftenposten, desember 08)

Til deg, du som har blitt utsatt for voldtekt, og til alle dere der ute som kjenner noen som har vært utsatt; Kjenner dere til DIXI Ressurssenter? Sentrene tilbyr støtte og veiledning til både jenter og gutter som har blitt utsatt for seksuelle overgrep og voldtekt, og alle som jobber der vet så altfor godt hvordan det føles – de har nemlig vært utsatt for det selv.

Under et seminar i regi av DIXI i november i år, hørte jeg talen til Justisminister Knut Storberget. Han snakket om alle tiltakene som nå settes i gang for å bedre forholdene for voldtatte, både rettslig og helsemessig; den nasjonale voldtektsenheten under KRIPOS, Barnehusene, utvidet bistandsadvokatordning, økt strafferamme og egne sedelighetsteam i registrene rundt om i landet. Som regel lover politikerne mye, så blir det med løftene, og ingenting skjer. Nå ligger det et håp i løftene, for mange av disse tiltakene allerede er i gang, og det er sannelig på tide!

En annen tale som rørte meg, var talen til årets DIXI-prisvinner, Andre Oktay Dahl. Han stilte spørsmålet; ”Hva skal til for å være et verdig offer?” Et ”offer” skal gjerne ligge i fosterstilling og synes synd på seg selv, tror mange, men ordet ”offer” er svært negativt ladet. Det er forbundet med avmakt og skam. Senere sa Vilde Mordal, styremedlem i DIXI, at ”du trenger jo ikke være et ”offer”, du kan heller være en ”overlevende”. Det syns jeg var kloke ord. Voldtatte kvinner og menn er ikke svake, de er svakhetens rake motsetning., for hvilken styrke kreves av et menneske som har blitt krenket slik, blitt frarøvet sin frihet og påført så mye smerte? Det krever en enorm styrke, og ikke minst mot, til å reise seg igjen, til å fortelle sin historie, slik som Andre Oktay Dahl. Mennesker som tørr å bryte tausheten i forsamlinger, som våger å løfte på skammens slør og som ikke lar et så viktig tema forbli tabu, det er mennesker vi skal lytte til og lære av, for det er fortsatt mange forhold og ordninger i systemet som kan forbedres, og selv om det høres umulig ut, bør målet være å gjøre vold og overgrep til et ikke-fenomen i vårt samfunn.

DIXI Ressurssenter har vært med på å rette fokus mot dette samfunnsproblemet. Deres støttetilbud, engasjement og pågangsmot har hjulpet enormt mange voldtektsutsatte. Per i dag finnes to sentre; i Oslo og Stavanger. Jeg skriver dette som en oppfordring til staten om å fortsette å bidra med økonomisk støtte til DIXI, og håper med dette at de i framtiden vil få ressurser til å åpne flere sentre rundt om i landet.

Bok-tips til late sommerdager

2009-07-03T07:15:00.000-07:00

Som en oppfølger til siste innlegg...
Her kommer noen bok-tips:

- "Boktyven", av Markus Zusak
- "Maskeblomstfamilien", av Lars Saabye Christensen
- "Millenium-triologien", av Stieg Larsson

... og så må jeg lure inn litt feministisk litteratur:

- "Det annet kjønn", av Simone De Beauvoir
- "Perfekte jenter, magre liv", av Cortney E. Martin
- "Drømmefakultetet", av Sara Stridsberg

Hvor kom leselysten fra?

2009-07-03T06:58:00.000-07:00

Sommerferien har så vidt begynt, og for meg betyr det lange dager i solen med en god bok. Så lenge jeg kan huske har bøker vært min store passion, men stadig underer jeg over hvem jeg har arvet min leselyst fra? Mamma har så vidt lest en bok i hele sitt liv - tror "Men tankene mine får du aldri" er langt på vei den eneste hun har kommet gjennom. Da hun leste den var jeg ganske liten, rundt 10 år tipper jeg, og hun gjemte boken i nattbordet fordi hun ikke ville at jeg skulle lese den grusomme historien. Et par år senere fant jeg boken i en bortgjemt eske og begynte å lese. Etter tre dager var jeg ferdig, og det tok 1 år før jeg fant en bok som fanget meg like mye som den.
Pappa er kokk, og for tiden ruger han på en ide til en kokebok han vil skrive. Min pappa er den flinkeste kokken i verden! (sier pappajenta i meg) Men sånn utenom det tror jeg ikke han leser så mye annet enn magasiner som "Appetitt" og "Matglede".
Den eneste i slekta som jeg vet liker å lese, er mormor. Hver gang jeg er på besøk ligger jeg strak ut foran bokhyllen med nesa i en bok. Mormor er familiens kunstner - så jeg har vel arvet en ting eller to fra henne, kan jeg stolt tenke meg.

Likevel er det nødvendig å huske akkurat når min store leseglede ble vekket til liv. Det var før jeg begynte på skolen. Min tante fungerte som dagmamma en periode, og på den korte tiden rakk hun å lære meg klokka, og å lese bøker. Den aller første romanen som ble lest for meg i sin helhet, ble lest av tante. Det var en barnebok; "Mio, Min Mio", og den er fremdeles min yndlingsbok, den dag i dag.

Se & Hør - viktig for samfunnet???

2009-07-01T12:35:00.000-07:00

Karita Bekkemellem mener at det er viktig å kjøpe Se & Hør fordi bladet lager reportasjer om kjente mennesker vi burde kjenne og vite noe om... vel... Jeg vet ikke helt hvor viktig det er å vite hvor lekker hytta til Siv Jensen er - det sier mer om lønna hennes enn om FRPs politikk. Vet ikke hva som er viktigst?

Hvorfor blogge?

2009-07-01T12:20:00.000-07:00

Jeg har ingen intensjoner om å komme på topp 10-listen over Norges beste blogger. Egentlig har jeg et litt ambivalent forhold til dette med blogging. Det blir lett for personlig, for privat. Har vi et veldig stort behov for oppmerksomhet, vi som blogger? Jeg har en mistanke om det. Det finnes også tusenvis av gode bloggere der ute - og jeg tror jeg ville slitt meg fullstendig ut hvis jeg skulle prøve å toppe dem. Men som VamPus skriver i sin egen blogg - om ikke annet, blir man klokere av å diskutere med andre som er uenig med deg - man får et videre syn på saken. Det må være den beste grunnen i verden til å blogge, mener nå jeg, og da kreves det vel strengt tatt at noen leser bloggen min. Som sagt, mitt forhold til blogging er ambivalent....

FOR valgfritt sidemål

2009-06-30T15:06:00.000-07:00

Jeg veit at dette ikke kommer fra rett kjeft - ei 19 år gammal jente som nettopp er ferdig med videregående... det er opplagt og vedtatt at sånne som meg er imot nynorsk, eller hva? Men siden jeg nettopp har vært gjennom blodslitet, føler jeg meg egentlig i posisjon til å uttale meg. Lese- og skrivekunnskapene i norsk skole er generelt for dårlig, det kan vi vel være enig i? Jeg fatter ikke hvorfor ikke sidemålet kan være VALGFRITT??? Hvorfor MÅ alle - når et stort antall trenger enda mer trening i bokmål? Hvorfor er det bare de elevene med et annet morsmål som blir fritatt for karakter i nynorsk? Hvis jeg ønsker å forbedre mine bokmålskunnskaper - bruke tiden til å utvikle mine skriveferdigheter i hovedmålet, som jeg selv tenker at jeg skal bruke resten av livet, så er jo det en investering bedre enn å pugge gloser jeg likevel kommer til å glemme om et år eller to.
Argumentet er at det fortsatt finnes yrker der formelle brev skrives på nynorsk - men hva er nå poenget med DET da? La meg skrive brevet på bokmål, det vil uansett være det målet jeg kan best, med eller uten nynorskundervisning.
Skal man søke jobb i NRK, så er sjansene for å måtte kunne nynorsk store - men det er fortsatt ganske mange av oss som ikke føler at å jobbe der er et "must".

I følge Kunnskapsløftet så har hver enkelt elev RETT til tilpasset opplæring! Per i dag kan vi velge mellom ulike evalueringsformer, vi er med å bestemme hvordan vi vil lære stoffet som er pensum, og vi evaluerer lærerne våre. Nå er det på tide at sidemålet blir VALGFRITT!

FERDIG MED VIDEREGÅENDE!

2009-06-30T14:51:00.000-07:00

Åj åj åj, hvis noen i det hele tatt skal gidde å lese innleggene mine, bør jeg ta meg kraftig sammen og skrive oftere! Det har vært en heftig vår med eksamener, jobb og flytting, men det er ingen unnskyldning! Nå er jeg FERDIG MED VIDEREGÅENDE og venter spent på svar på søknad om videre utdanning. I dag var altså siste frist for å redigere "ønskelisten", og nå er jeg ganske sikker i min sak! Det ble, uten tvil, journalistikk på HiO på førstevalget, men andreplassen var værre. Det sto mellom statsvitenskap og psykologi. I forhold til journalistikk er nok statsvitenskap det beste, men psykologi interesserer meg enormt mye det også. Likevel - jeg må jo satse hardt når jeg først er i gang - så det ble statsvitenskap. 20. juli kommer svaret - tvi, tvi! I mellomtiden skal jeg blogge litt om stort og smått, tross det strålende været!

Innbilt sykdom er også sykdom!

2009-01-29T02:32:00.000-08:00

-Et kåseri - (ja, med flittig bruk av ironi)

Det er slitsomt å være syk. Det er anstrengende å strekke hånden ut av dynen for å løfte ned vannglasset fra nattbordet. Det er så mye å bli sliten av, så mange ting jeg må gjøre og huske på hver eneste dag, og til slutt sier hodet mitt at nå er det nok, den orker ikke mer. Da blir jeg liggende i sengen i minst en uke, slik som jeg gjør akkurat nå. Hver eneste dag må jeg stå opp tidlig, gå på skolen, følge med og gi hundre prosent av min konsentrasjon. Jeg må reise med buss til og fra skolen, og det tar minst en time hver vei. Hjemme må jeg gjøre lekser, gå tur med hundene mine og hjelpe mamma med å vaske. Stakkars meg, når skal jeg få tid til meg selv? Jeg er utmattet. Legen konkluderte at jeg led av ”utbrenthet”, og så skrev han ut en resept på sovemedisiner. Det var godt å få en diagnose, et ord på smerten jeg føler. Nå som jeg kan beskrive eksakt hva som feiler meg, er det lettere å få medlidenhet og forståelse fra andre mennesker, de som trodde jeg bare innbilte meg at jeg var syk.
Hypokondere provoserer meg. Det finnes faktisk folk som går til legen nesten hver eneste dag, og som tror de blir syke av de mest absurde ting; Finner de en liten føflekk som de ikke hadde oppdaget før, så tror de at det er kreft, og hver gang de har litt vondt i hodet, så tror de at de har fått hjerneblødning. Hvis de bare hadde visst hvor vondt jeg har det med min utbrenthet, da hadde de holdt munn og sluttet å klage. Her om dagen så jeg en dokumentar på TV2 om ”Hypokonderklinikken”. Det fascinerte meg at en gruppe leger har tatt initiativ til å hjelpe de som faktisk trenger den støtten de kan få. Hypokondere er slitsomme å omgås i hverdagslivet, og det er flott at noen tar ansvar slik at vi kan få utryddet denne epidemien. Hurra for Hypokonderklinikken!
Norge er på verdenstoppen i bruk av medisiner, og stort sett bruker vi smertestillende og beroligende tabletter. Politikerne vil ha det til at vi klager for mye, men har de ikke tenkt på at det kanskje kan være fordi legene har gjort hjemmeleksa si og vet hvordan de skal kurere hver enkelt sykdom, eller kan det være av den enkle grunn at vi nordmenn har god økonomi? Skal vi som bor her i Norge, et av verdens beste land, gå rundt å være syke, bare for å unngå at resten av verden stempler oss som sutrete klagefanter?
Generelt sett syns jeg helsetjenesten her i landet er for dårlig. Hele tre ganger har jeg blitt sendt hjem fra legevakten med brukkne armer og ben, for så å bli oppringt dagen etter med beskjed om å komme ned igjen for å gipse. Jeg reiser ned, de slenger på noe vassent kliss som stivner og kaster to krykker etter meg på vei ut. De første to gangene satt jeg spent ved telefonen og ventet dagen etter. Jeg regnet med at de ville ringe for å høre hvordan det gikk, om jeg hadde vondt eller trengte noe de kunne skaffe for meg, men telefonen forholdt seg rolig den dagen, og etter en uke sluttet jeg å vente. Tenk å være så umenneskelig og usympatisk at de ikke engang bryr seg om jeg har det vondt. Tenk om jeg hadde falt på badegulvet og ble liggende der for å dø!
Det psykiske helsetilbudet er heller ikke så mye å skryte av. Jeg leser stadig om voldtektsofre som ikke blir trodd, utslitte tenåringer som begår selvmord og for et par år siden gikk det så langt at en mann i 30-årene knivstakk en fyr på trikken fordi han var mentalt ustabil. Den stakkars gjerningsmannen hadde ikke fått den hjelpen han trengte til tross for advokatens iherdige forsøk i forkant. Det er klart man ikke kan stille en slik man for retten og holde han ansvarlig for knivstikkingen!
Jeg syns det er helt patetisk å bruke teknikker som ”gruppeterapi” og ”hjelp til selvhjelp”. Vi som pasienter har rett til en psykolog som personlig tar seg av problemene våre og gir oss konkrete tiltak som må til for å bli kvitt både angst og tvangstanker. Det er forkastelig å måtte bruke tid på å gå rundt grøten, når vi isteden kan gå rett til kjernen av problemet! Syns du det er interessant å høre om hva andre sliter med når du har nok med deg selv og dine egne problemer? Det virker nesten som om helsevesenet bare vil sitte på rumpa og la pasientene gjøre alt selv. De kan like gjerne sende oss fagbøkene i posten og la oss lese om lidelsene våre, isteden for å late som de bryr seg!
I USA er løsningen enkel; hvis du blir behandlet uforsvarlig ved sykdom, kan du saksøke legen eller psykologen, og vinner du saken får du en pen sum med penger slik at du godt kan slutte i jobben og leve Herrens glade dager resten av livet. Det hadde muligens ikke vært så mye igjen i statskassa etter et par år hvis vi skulle hatt samme ordning, og mangelen på leger ville blitt betraktelig større fordi den saksøkte blir fratatt retten til å praktisere, men ettersom de ikke utretter stort nå om dagen allikevel, ville jeg ikke nølt med å velge penger fremfor et ubrukelig helsevesen.

Har du noen gang opplevd at du har gått til legen med forferdelige magesmerter? Vanligvis tapper de deg for en liter med blod og tar masse tester uten at det slår ut på noen spesifikk sykdom. Legen klør seg i hodet og vet ikke hva annet han skal si enn å spørre deg om du er stresset for tiden, eller sliter med noe psykisk. Du forteller han at du nettopp har gått personlig konkurs og står i fare for å måtte selge både hus og bil, og ikke nok med det, oppi alt stresset dør faren din uventet av et hjerteinfarkt. Ja, du sliter faktisk ganske mye psykisk for tiden. Legen ser lettet ut. Kilden til magesmertene er bare psykisk, og det fins verken tabletter som får faren din tilbake, eller tryller fram masse penger. Legen skriver ut en sykemelding som skal gi deg tid til å sørge, og til å ordne opp i økonomien, og så skyver han deg ut av kontoret sitt med et vennlig klapp på skulderen. Takk og farvel, nå føles alt mye bedre! Problemet er at du ikke blir tatt på alvor. Skal du virkelig bare godta å bli behandlet som en utbrukt vaskeklut som ingen vil innrømme at de har glemt å plukke opp? Siste utvei er å begå en kriminell handling, som for eksempel drap. Vi har jo tidligere sett at det er en effektiv måte å slippe forbi køene på de psykiatriske klinikkene. Det er det jeg kaller ”selvhjelp til hjelp”.
Nå har jeg ligget utmattet i sengen i snart to uker, men smertene ser ikke ut til å gi seg. Jeg bedriver tiden med å ringe Røde Kors telefonen for barn og unge, og hver gang finner jeg på nye historier om traumer og problemer som jeg sliter med. Det er så pussig, at hver gang jeg er ferdig med å fortelle sier damen i den andre enden; ”Uff da, det var trist. Hva kan DU gjøre med det for at det skal bli bedre?” Jeg legger på røret. Jeg vet ikke hva jeg skal svare henne. Det er slitsomt å føle at du aldri blir forstått.

Finnes det noe som kan kalles ”innbilt sykdom”, eller er det bare et unnskyldende uttrykk fordi helsevesenet ikke har kompetanse nok til å hjelpe alle? Når du er sliten, er det bare innbilning? Det er de svake som må ta den verste støyten og som alltid blir uthengt, men hvis vi ikke sier noe, hvis vi tier, så samtykker vi.

Når onde tunger taler

2009-01-29T02:05:00.000-08:00

- et essay om kulturmøter og kulturkonflikter

Ifølge den franske forfatteren Andre Gide er kultur alle former for kunst, kjærlighet og tanke. I leksikonet ”Wikipedia” på nettet står det at kultur har med vekst og utvikling av naturen og det åndelige utviklingsnivået i et samfunn. I praksis kan kultur være mer. Hver dag møtes mennesker med forskjellig oppvekst og levesett over hele verden. Millioner av folk med forskjellig utseende, kroppsspråk og verdier krysser landegrenser og oppdager at det finnes andre homo sapiens sapiens på den andre siden. Vi har bare én jord, her må alle sammen bo, om man er kristen, buddhist, jøde eller muslim. Men uansett hvor idyllisk dette kan høres ut, er det langt fra virkeligheten. Hellige kriger føres, rasismen vokser og menneskene stadig gjør opprør mot religioner som byr dem imot. Hvorfor oppstår slike konflikter, og hva kan vi gjøre for å bekjempe dem? Er det regjeringen og styresmaktenes oppgave å løse, eller er det min og din – vi som enkeltindivider?

I boken ”Men størst av alt er friheten” skriver Hege Storhaug om innvandringens konsekvenser. Her i Norge har vi innvandrere fra over 200 forskjellige land. Ofte hører jeg folk snakke sammen om hvor mange utlendinger vi har her i landet og de syns at regjeringen bør stenge igjen porten for flyktninger, arbeidere og ektefeller. Faktum er at innvandrerbefolkningen per i dag kun består av 8, 9 prosent av befolkingen. Er det rasistiske tunger som taler, eller er det media som mangedobler ansiktene med mørk hudfarge? Hege Storhaug forteller om konedrap, kjønnslemlestelse og utnytting av den norske stat, om unge jenter uten ytringsfrihet som blir sendt til hjemlandet for å lære seg å være underlegen og ydmyk overfor mannen sin. De blir sendt ut i skogen der en omskjærer utfører et eldgammelt ritual, et overgrep som er så smertefullt at mange fortrenger hele opplevelsen. Kjønnslemlestelse. Hege Storhaug rører ved tabubelagte temaer som vekker sinne hos leseren. Hun har fått mye oppmerksomhet for denne boken, men er den med på å reise større barrierer mellom nordmenn og innvandrere? Hadde en slik bok blitt utgitt her i Norge hvis den handlet om kristendommen?

Når jeg først er inne på dette med intoleranse og misvisende skriblerier. Media spiller en stor rolle for hvilket syn vi har på saker som rører seg i verden. For litt siden leste jeg en artikkel i A-magasinet om adopsjon. Artikkelen var skrevet av Kadra Yusuf, en kvinne fra Somalia, kjent for sin avdekking av kjønnslemlestelse i muslimske miljøer. Kadra rettet et negativt fokus mot kjendis-adopsjoner i Afrika. Det var særlig Mia og Marcel Lelienhof som ble hengt ut. Kadra mente at Afrika var blitt kjendisenes nye lekegrind og at barna bare var et nytt pr-stunt for å løfte deres egen karriere. Jeg har gjort min egen research og funnet ut at Lelienhof faktisk søkte om adopsjon lenge før trenden startet i Hollywood. Kadra kommer opprinnelig fra Somalia og har god kjennskap til fattigdommen i landet, mye mer enn det jeg har, og derfor spør jeg; sier hun indirekte i denne artikkelen at det er bedre for et barn å vokse opp på gaten enn hos et kjendispar?

Den siste tiden har det vært mye fokus på hijaben. Går muslimske kvinner med den frivillig eller under tvang? Lenge diskuterte vi om den skulle forbys i skolen og uenighetene var store. Problemet her var at de ivrigste glemte at dette forslaget gjaldt alle religiøse symboler, ikke bare hijaben. Vi krever at innvandrere skal tilpasse seg samfunnet vårt og leve som nordmenn, men uansett hvor hardt de prøver, vil ikke den hvite mann kalle en pakistaner norsk. Hvem bestemmer hvor mange generasjoner det skal til før man får lov til å kalle seg "nordmann"? I sommer ferierte jeg i Tunisia, et muslimsk land i Afrika, og jeg syns det var helt naturlig å dekke meg til med en t-skjorte og shorts, av respekt for kulturen i landet. Hvorfor er det så vanskelig for mange å vise den respekten som hver enkelt kultur har krav på å få?

Da politiet la fram en statistikk over antall overfallsvoldtekter i Oslo i 2008, kom det fram at "samtlige" av overfallsvoldtektene var begått av menn som ikke er etnisk norske. "Samtlige" kan oversettes til "alle" - og jeg rynker øyebrynet over denne avsløringen. HVORFOR er det slik? Jeg vet ikke nok om statistikker i andre land, men hvorfor skal ikke en kvinne kunne gå alene i Oslo sentrum om natten uten å være fritt vilt? Hva slags utvikling er dette? Det er en skam!
MEN, tenk så også over at en "ikke etnisk nordmann" ikke er synonymt med muslim, slik mange (kanskje på trass) velger å tenke. Betegnelsen "ikke etnisk nordmann" kan bety både dansk, svensk eller finsk, for den saks skyld. Så tenk over det neste gang du hører uttrykket og dra ikke alle over en kam.

Hvem har skyld i at konflikter mellom forskjellige kulturer oppstår; media, styresmaktene eller enkeltpersoner? Ytringsfriheten vi har her i landet spiller en stor rolle i dette bildet. Hvor går egentlig grensen mellom ytringsfrihet og sjikanering? Misbrukes denne retten, og i så fall, på hvilken måte? Når skal vi forstå og godta de kulturelle forskjellene, og hvem skal lære oss det?

Kjære Ari Behn,

2009-01-28T00:35:00.000-08:00

Jeg beklager å måtte kommentere noe så uviktig som en kjendis-artikkel i VG, men etter å ha hørt Ari Behns uttalelse om Erlend Loes forfatterskap klarer jeg ikke å dy meg. For de som ikke har lest det, her er et utdrag fra VG-artikkelen;

(VG Nett) Ari Behn (36) kaller Erlend Loes (39) forfatterskap «en jevn strøm av benløse floskler og selvfølgeligheter».
Videre sammenlikner prinsesse Märtha Louises ektemann den kjente norske forfatteren med flatpakkede IKEA-møbler:«Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen», skriver Behn i et leserinnlegg han har sendt til Dagbladet, ifølgte bt.no

Ari Behn viser helt tydelig sin manglende litterære dybde med dette utspillet, noe jeg godt kan ha medfølelse for. Da jeg gikk i første klasse på videregående leste vi ”Tatt av Kvinnen.” Medfølelse får jeg fordi jeg også, likt som Ari, ikke skjønte meningen første gang jeg leste den. Romanen kan tilsynelatende virke litt overfladisk, men hvis man går litt dypere inn i teksten, ser på hvilken tid handlingen er lagt til og ser etter meningen mellom linjene, da finner man fort ut at ”Tatt av kvinnen” er en kritikk av det postmoderne mennesket. Hovedkarakteren er tafatt og lar en kvinne styre livet hans, uten å stille spørsmål. Jeg har lest ”Doppler” – igjen en kritikk, denne gangen rettet mot vår materialistiske hverdag, OG jeg har lest ”Muleum” – en hysterisk morsom roman om et svært alvorlig tema. Ei ung jente mister familien i en flyulykke. Etter dette, ønsker hun bare å dø, og forsøker å ta sitt eget liv på alle utenkelige måter. Hovedkarakteren er en referensialitet til en side av oss som mennesker – den bitre og sinte delpersonligheten som snart har gitt opp å søke svar på eksistensielle spørsmål.

Som dere ser, har jeg min fulle rett til å motsi Ari Behns latterlige leserinnlegg. Han har helt sikkert lest romanene til Erlend Loe, men tankeprosessen stoppet visst der. Analyse evner han tydeligvis ikke. Jeg syns det er trist. Ja, jeg syns direkte synd på Ari. Derfor ønsker jeg å komme med et tilbud;

Kjære Ari Behn,
Hvis du har lyst, så kan du godt få lov til å delta i norsktimene sammen med klassen min! Vi lærer masse om å analysere romaner, og jeg tror du ville ha stort utbytte av det. Jeg forstår at du har mye å gjøre, men ved å rydde plass til et par timer norsk, vil du i fremtiden spare mye tid på lange telefonsamtaler og intervjuer med journalister som har gjennomskuet hvor lite du faktisk vet om litteratur. Hadde ikke det vært fint?

Ta gjerne kontakt!

"Tørkeloftet" - dagens eventyr!

2009-01-23T13:07:00.000-08:00

I dag har jeg vært på oppdagelsesferd på loftet på skolen! I pausen oppdaget jeg en dør inn til et rom som alltid pleier å være låst - og som vanlig klarte jeg ikke å styre min nysgjerrighet. Det sto en hel masse teknisk utstyr der inne - og enda en åpen dør, med en støvete gammel tretrapp opp til loftet! Jeg gikk opp trappen og fant en gudsforlatt, nedstøvet etasje med to åpne vinduer og kun en lyspære i taket. Loftet strakk seg over hele bygningen, og siden jeg gikk opp i den ene enden, var det langt innover til andre ende. Det sto et par gamle sko midt på gulvet. Det så ut akkurat slik som jeg har forestilt meg tørkeloftet i romanen “Halvbroren” - og for de som har lest den; hyggelige ting skjedde ikke der!
Jeg stakk hodet ut gjennom et av de åpne vinduene - der kunne jeg se ut over de snødekte Frogner-takene, nesten helt ned mot havet.
Jeg må innrømme at det var ganske skummelt å gå opp alene, men å løpe for å hente noen var uaktuelt - det ville jo ikke blitt like spennende! Likevel, jeg var i ekstase over min nye oppdagelse. Jeg løp inn i klasserommet til de andre etterpå og dro dem med meg - “Se hva jeg har funnet!!!”
Eivind fant en gammel Solo-flaske fra 50-tallet, en sånn med tinnkork, og vi fant ut at de gamle trerørene der oppe må være en del av heisen som går fra første til fjerde etasje. Jeg lurer på om loftet noen gang har vært brukt til noe, og hvilke eldgamle historier som hviler i vegger, bjelker og tak. Det lå en gammel ølflaske på gulvet - kanskje elevene pleide å gjemme seg der om natten og feste, før i tiden? Dette må være det perfekte innspillingssted for en skrekkfilm, tenkte jeg.
Fra nå av skal jeg lytte litt ekstra etter skrittlyder ovenfra.. Hvem vet, det er ikke utenkelig at det spøker oppe; på løftet til Oslos nest eldste skole.

Hva JEG vil!

2009-01-18T13:31:00.000-08:00

Som tidligere nevnt, er jeg veldig opptatt av valg av videre utdanning nå for tiden. Skrev et innlegg i Aftenpostens Utdanningsbillag forrige uke, og nå legger jeg det ut her...

Hva JEG vil
Valg av studie etter videregående er en utfordring. Ikke fordi jeg ikke vet hva JEG vil, men fordi ”de andre” har meninger om hva jeg burde gjøre. I vårt samfunn står individet i sentrum, hvor ens eget valg sies å være det eneste riktige og mottoet er ”du er din egen lykkes smed”.
Men jeg begynner å lure på om det valget jeg tar faktisk er mitt eget? Hver eneste dag, blir vi matet med andres meninger om forskjellige yrker; å jobbe i matbutikk er lavstatus, bilmekaniker er et mannsyrke, å bli advokat er bra for da tjener du masse penger og skuespiller er et altfor usikkert yrke der du uansett vil bli erstattet med en yngre modell før du fyller 40.
En annen kilde til usikkerhet er direkte synsing fra venner og familie. Faren min vil at jeg skal bli økonom, slik som han, for det vil sikre meg økonomisk. En av lærerne mine sa ”Du må jo bli forfatter, du som elsker å skrive!” så, et par år senere, gav en annen lærer meg 4 i norsk og knuste den drømmen. En stund vurderte jeg å bli psykolog og var sikker på at endelig hadde jeg funnet min vei, men to studenter fra Universitetet i Oslo, sa ”Du må ha ekstremt gode karakterer for å komme inn på psykologi, det er nesten umulig. Kanskje du burde vurdere noe annet?”
Studier viser at flere og flere velger utdannelse etter interesse, heller enn å tenke økonomisk eller trygge arbeidsforhold, men ikke alle klarer å kaste seg ut i det, rett og slett fordi de mangler troen på seg selv. Ofte har foreldrene pushet på ungdommen forventningene sine, og bare følelsen av å aldri oppfylle dem, er umotiverende i seg selv. Lærerne setter karakterer; tall som til slutt summeres opp og staker ut kursen for din videre skolegang. Du har ikke rom for å kjenne etter; Hva er det JEG egentlig vil?
Nå går jeg mitt tredje og siste år på videregående, og etter jul er det tid for å søke seg videre. Usikkerheten og håpløsheten har til syvende og sist kommet meg til gode; i stede for å grave meg ned og gi opp hele min karriere, har jeg bestemt meg for å trosse alle fordommene. Det er verken lærere, foreldre eller noen andre i verden som skal leve mitt liv! Kanskje har vi et luksusproblem, kanskje vi har for mange muligheter? Dette er en oppfordring til deg som sliter med å velge; klarer du å blokkere inputsene fra de andre? Kjenn etter; hva vil DU med DITT liv?

Ting jeg aldri tenkte over...

2009-01-16T08:10:00.000-08:00

Er nettopp ferdig med husrengjøringen - tenk det, jeg har blitt skikkelig husmor etter at jeg flyttet for meg selv i sommer. Det er vel på sin plass å legge til at det tok meg nesten et halvt år å kjøpe en mopp! Klarte meg med støvsuger en stund, men fy så skittent det ble etter hvert! Det er mye man ikke tenker på når man bor hjemme - som for eksempel at både lyspærer og vaskemidler koster penger. De fleste plantene mine har tørstet i hjel og kokebøkene står og støver i bokhyllen - jeg er en tragedie på kjøkkenet, til tross for at pappa er kokk, men det er jo så kjedelig å lage mat til bare en person! Likevel må du ikke tro det går i grandis og take-out her i huset. Jeg trener på SATS og prøver å holde meg litt i form. Det hjelper på konsentrasjonen, det kan jeg skrive under på, og den trenger jeg i siste innspurt på skolen! Wok og pasta med kylling, speltbrød og yoghurt - og selvfølgelig masse frukt og grønt! Det er enkelt, og samtidig sunt!
Mange av vennene mine spør meg om ikke jeg syns det er litt kjedelig å bo alene, og om jeg klarer å komme meg opp om morgenen uten at mamma vekker meg. Det er alltid like gøy å se ansiktsuttrykket deres når de spør - med et skikkelig fortvilet, litt medfølende uttrykk forventer de at jeg skal fortelle hvor vanskelig jeg har det, at jeg drukner i mitt eget rot, sulter fordi jeg ikke klarer å lage mat, forsover meg hver bidige morgen og at jeg har begynt å snakke med meg selv etter et halvt år i ensomhet. Ofte er jeg usikker på om de tror meg når jeg sier at det er kjempebefriende - jeg kan jo gjøre akkurat det jeg vil, akkurat når jeg vil! Det er selvfølgelig en del ting man må lære seg, som jeg sa, men hver gang jeg finner en ny løsning på ting, blir jeg litt stolt og føler meg veldig selvstendig. Likevel føler jeg meg akkurat som alle andre 18-åringer; det hender jeg forsover meg fordi jeg har vært oppe sent, jeg rydder ikke alltid opp etter meg, og livet generelt, er ikke alltid bare fryd og gammen - da er det selvfølgelig godt å ha mamma i nærheten.

~~CaLiMa~~