Feilslått kamp mot mobbing

Etter at innlegget om mobbing ble publisert her i bloggen i sommer, har Susanne og jeg både fått bidra i den store mobbeboken til Kristin Oudmayer, og i en reportasje som ble vist på Tv2 Nyhetene i kveld.

Det hele startet da Kristin leste innlegget vårt, og sendte mail med en oppfordring til oss; skriv et bidrag til boken! Mobbeboken har fått tittelen "Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, ansvar og håp", og nå kommer den altså bokhandlene i februar 2010 - med bidraget vårt.

Så, i høst ble vi igjen kontaktet av Kristin. Tv2 trengte noen som ville stille opp i en reportasje om den "feilslåtte kampen mot mobbing". Sammen med TV2-journalist Haakon Eliassen spilte vi inn reportasjen på Linderud skole - skolen der Susanne og jeg møttes etter at begge flyttet fra en skolehverdag preget av mobbing.

Vi er begge enige om at det var riktig å stille opp med fullt navn for gi mobbeutsatte et ansikt, fordi det er viktig for oss fortelle; at vi som har blitt mobbet må slutte å skamme oss - det er ingenting galt med oss. Vi må stå sammen, snakke åpent om problemet og iverksette tiltak for å bekjempe mobbing i skolen. Rundt 50 000 norske barn gruer seg til å gå på skolen - det er en skam! Vi ønsker at alle norske skoler blir pålagt å arbeide under ett felles program, og arbeidet må følges opp!

Mobbing preger oss - både de som mobber, og de som blir mobbet. Det sitter i oss, selv om vi ikke reagerer likt. Og uansett hvordan og i hvilken form de kommer, så er reaksjonene en naturlig følge. Samtidig ønsket Susanne og jeg å vise at det er mulig å finne selvtilliten sin igjen, det er mulig å reise seg - men ingen greier det alene. Nettopp derfor må vi stå sammen, ikke bare for å lege vonde gamle minner, men også for våre barns skyld. Det er deres hverdag, trivsel og fremtid vi snakker om.

Jeg velger her bevisst å ikke bruke ordet "offer" - fordi det er veldig negativt ladet. Noen vil kanskje tenke at ved å snakke om det, setter vi oss selv i en "offer-rolle", men det er helt feil. Vi syns ikke synd på oss selv - vi ønsker kun å si at mobbing ikke er greit!

Reportasjen som ble vist på TV2 kan du se her. - og til slutt vil jeg si tusen takk til Kristin for at hun lot oss bli en del av dette prosjektet. Hun gjør en formidabel innsats i kampen mot mobbing. Vår stemme hadde ikke blitt hørt, hvis det ikke var for henne.

Er julen bare for de kristne?

Før i tiden feiret menneskene julen av 1 eneste grunn; til ære for Jesu fødsel. Den over to tusen år gamle historien levde på alles lepper, og troen var sterk i de mange pyntede hjem verden over. Men slik er det ikke i dag, i alle fall ikke for alle. Har du tenkt over hvorfor DU feirer jul? Som så mye, i vår postmoderne tid, har julen også mistet sin betydning. Calima skriver av ren intuisjon, etter mye observasjon. Vi har jo alle vårt eget bilde av verdens julefeiring.

I går, slik som andre dager i desember, handlet tusener av nordmenn julegaver. Calima stakk innom Oslo City på vei til et juleselskap for å handle litt, men ble til slutt bare stående i øverste etasje og kikke ned over rekkverket på alle menneskene som myldret rundt på kjøpesenteret, og det var da tanken slo henne; Hvorfor feirer vi jul, egentlig? Feirer alle disse menneskene Jesu fødsel? Neppe.

Vi springer rundt som gale for å handle gaver fra ønskelister som blir lengre og dyrere for hvert år. Frysediskene tømmes for julemat, og vi leter febrilsk etter oppskriften som gir oss den saftigste ribba. Huset skal vaskes, stua skal pyntes, julegrana skal inn og kaker skal bakes. Julekort sendes og bunader strykes. Så er det julebord, gjerne to og tre og fire, og like mange dager med kjempefyllesyke, før vi igjen tar fatt på forberedelsene. Når har vi tid til å tenke?

Ikke bare har julen blitt mer og mer materialistisk, men hele historien bak feiringen blir glemt. Calima har tenkt på dette med Jesus og julen - er det sånn at bare kristne kan feire jul? Neida, vi har jo friheten til å feire så mye vi bare orker, og statskirken kan jo ikke akkurat skyte deg hvis du feirer jul etter å ha meldt deg ut. MEN; kanskje er det også viktig å gå litt inn i seg selv, for å se på hvilke verdier vi har, og finne noe som gir julen mening for akkurat DEG.

Da Calima konfirmerte seg, hadde hun en rimelig heftig diskusjon med presten på en av møtekveldene. Hun spurte han om følgende; "Hvis jeg verken er imot abort eller homofili, og tenker at det som står i Bibelen ikke er helt slik det var, fordi historiene har blitt fortalt i lange tider før de ble nedskrevet (og så riktig nok av menn, slik at kvinnens plass i historien kan være noe misvisende) og jeg likevel tror på Gud og at Jesus levde. Kan jeg fortsatt kalle meg selv kristen?" Slik spurte hun presten, og vet du hva hun fikk til svar!? Et bastant "nei" - Calima kunne umulig være kristen. Dette er jo 1 enkelt manns syn - og andre prester ville kanskje sagt det motsatte? Likevel fikk hun seg en tankevekker. Disse verdiene som hun ikke ønsker å stå for, de er jo ikke nødvendigvis kristendommens verdier - det er kirkens verdier.

Troen vår er veldig personlig, og det hun skriver nå, kan umulig bli noe annet enn personlig - men om julefeiringen ikke er slik den var for hundre år siden, eller helt i tråd med den opprinnelige feiringen, er det kanskje ikke så farlig? Er det nok å tro på at Jesus levde, er det nok å huske historien uten å legge mer i det? Kan vi la julen bli en tid for å glede hverandre, for å møtes og skape gode minner, uten noen videre refleksjon? Hvis det var mulig, ville Calima gjerne hatt en håndsopprekning for alle de som mener at det ikke er nok. Er julen forbeholdt de kristne, og hvem bestemmer om du og jeg er kristne?

Selvmordsbloggere

Ordet selvmord får hårene til å reise seg i nakken. Ordet selvmord legger seg som en mørk sky over en hver samtale så fort det blir nevnt, og stillheten senker seg. Er det respekt? Avsky? Medfølelse? Usikkerhet?

Vi har delte meninger om dette tema. Noen tenker at de som tar selvmord er egoistiske - at de ikke tenker på familie og venner rundt, at de er utakknemlig for livet de har fått. Livet, som jo er en gave vi alle er heldige å få. Andre tenker at de som tar selvmord, de er så langt nede, så deprimerte at de ikke tenker klart og ikke vet hva de gjør. For noen kan livet være for vanskelig, for hardt. Finnes det kanskje mennesker der ute som faktisk ikke er ønsket? Det er vanskelig å tro.

Men hva med de menneskene som sier "Jeg vil dø. Nå tar jeg livet av meg," og så gjør de det ikke? De som sier det igjen og igjen, og igjen, men som aldri gjennomfører. Først tror vi på dem, neste gang blir vi bare bekymret, og så slutter vi å lytte. Kommer de noen gang til å gjøre det på ordentlig? Hvis ikke, hvorfor sier de at de skal?

Ofte stopper tankene der, uten at vi fortsetter å stille spørsmål. Spørsmål som; Vil de virkelig dø, i så fall, hvorfor? Hva er målet med å si sånt? Oppmerksomhet? Og hvis det er oppmerksomhet de vil ha, hvorfor trenger de den oppmerksomheten? Disse menneskene må uansett være dypt ulykkelige, og fryktelig ensomme.

Calima leste et innlegg i en blogg i dag. Et avskjedsbrev. En eller annen har sittet ved sin datamaskin, i sitt eget hjem og tatt farvel til verden gjennom bloggen. Det er trist. Men hvorfor? Hvorfor behovet for å dele så dype tanker i all offentlighet? Calima kan ikke la være å undre. Det er kanskje litt drastisk å sette "selvmordsbloggere" som overskrift, men det ligger noe viktig i det ordet - for vi bloggere deler så mye med hverandre, ofte anonymt. Hvordan skal vi kunne hjelpe de vi ikke vet hvem er? De vi ikke kan se og ta på. Vi kan ringe inn en bekymringsmelding og si "Hei. Denne bloggeren vil ta selvmord, men jeg har ingen adresse, inget telefonnummer. Nei, ikke engang et navn!" Joda, det finnes jo en administrator som kan finne ut hvor bloggeren befinner seg - men det tar tid - kanskje akkurat litt for lang tid....

Dette er mørkesiden av en verden som både er virkelighet og fiksjon på samme tid. Vi snakker med noen, men vi ser dem ikke. Vi vet ingenting om dem, annet enn at de vil dø. De sier i alle fall at de vil dø. Ingen skal ta hele verden på sine skuldre, men et hvert rop om hjelp er også et ansvar vi må ta. Kanskje ufrivillig, kanskje uberettiget, men vi må - og vi skal. Men et uttrykk for å dø blir svakere i en verden der bloggeren selv vet at ingen virkelig ser - og når ingen ser, blir ikke ensomheten mindre.

"Ungdommens Råskap" (Lærernes tyranni)

Har nettopp sett dogmefilmen "Ungdommens Råskap" av Lars Von Trier, regissert av Margreth Olin, og Calima er dypt sjokkert. Miljøet som skildres er langt fra hennes egne opplevelser fra tiden på ungdomskolen (som var omtrent samtidig med ungdommene i filmen), men hun vet jo at noen miljøer er tøffere enn andre. Vi kan vel være enig om at veldig mange elever i den norske skolen trenger å lære ett og annet om vanlig folkeskikk (jada, Calima også), men det som sjokkerte mest var det bildet Calima fikk av lærerne på denne skolen.

Hvilken lærer er det som sitter og sier til eleven; "Kazim, du klarte jo å gjøre oppgavene, men tenk hvor du kunne vært i dag hvis du hadde gjort dette før. Nå er det for sent, for det er bare en og en halv uke til eksamen. Du kunne kanskje klart det hvis du leste dag og natt, men det tror jeg ikke du gjør."

"Nå er det for sent." FOR SENT???? Er DETTE å motivere? Du ser på den stakkars gutten at han lyser opp da læreren begynner med å rose. Endelig får han et klapp på skulderen, endelig blir han sett fordi han gjør en innsats - og så tar læreren et skikkelig krafttak og knuser alt sammen i neste øyeblikk. Det er på grensen til ondskap!



Sjokket legger seg ikke med det første. Litt senere får vi se en scene der en kvinnelig lærer (trolig sosiallærer) har en samtale med en dypt ulykkelig jente i 10. klasse. Jenta gråter og vil ikke komme på avslutningen senere samme dag fordi hun føler seg utenfor. Hun blir mobbet. Læreren ber henne prøve å tenke på noe positivt. "Tenk på svømmetimene. Du som er så flink til å svømme." Jenta forteller at hun ble mobbet av de andre elevene i svømmetimen fordi hun var kraftig (ergo - dette er ikke et positivt minne). Så sier læreren; "Ja, men nå har du jo blitt så fin. Du har fått av deg masse av det valpefettet, farget håret og sminker deg." VALPEFETTET?? Det denne læreren gjør, er å gi en jente med allerede dårlig selvtillit signaler om at det er utseende som teller - at nå som hun veier mindre, så burde hun jo også føle seg bedre. Hurra! Noen burde gi henne en medalje i dårlig kommunikasjon. Calima vet ikke hva dere tenker, men selv ble hun, som liten, fortalt at det er den du er på innsiden som er det viktigste, det er det som er ekte skjønnhet.

Calima er trist - og mistenker at regissøren viste disse scenene veldig bevisst. Fokuset ligger ikke bare på "ungdommens råskap", men også på lærernes tyranni. Da standpunktkarakterene deles ut hører vi en elev si; "Tror du jeg kommer inn på noen skole med de karakterene her, eller?" Læreren ser på han med et sleskt smil og svarer; "Nei, men det er en annen sak." Så går han utenfor klasserommet og sier til kamera; "Det er overraskelsens dag når det gjelder standpunkten. Jeg sprer glede. hehe.."

Men det er ikke bare ordene som skremmer, for selv om de rakker ned på elevene verbalt, har de også en holdning som sier; Jeg driter i deg. Jeg har verken tro på deg, eller forventninger til deg. Det som gjør Calima så innmari trist, er at hun vet hvor viktig det er å få bekreftelse fra de rundt, en følelse av at du er noe. En lærer har en enorm innflytelse, selv om elevene ikke viser det. Alt foregår på innsiden, og for hver krenkende og nedlatende kommentar, dør selvtilliten enda mer.. Mange av elevene i denne klassen har et annet morsmål enn norsk, og det virker som om lærerne tar det for gitt at de blir tapere i den norske skolen. Ingen er tapere - i alle fall ikke de som reiser seg igjen, og hvis ikke de tror, så skal i alle fall Calima si at hun tror. Hun tror og forventer noe av dagens ungdommer, hennes medgenerasjon - for vi vet at alle kan. ALLE.

Fattigdomssløret

Kristin Halvorsen (SV) vil ha en ny definisjon av fattigdom. 20. august 2009 uttalte hun til Aftenposten; Definisjonen* er "slik at man bokstavelig talt ikke kan avskaffe fattigdom."

Vel, Calima har noen tanker;

Kristin Halvorsen uttalte også under valgkampen at hun mente det var umulig å utslette fattigdom i Norge. En uttalelse hun trolig baserte på denne grafen:

De som regnes som fattige i Norge, er de som tjener under medianen av inntektskurven. Det vil alltid være en median i en slik kurve, derfor har Halvorsen rett i at vi ikke vil kunne utslette fattigdom med denne definisjonen.

Etter noen år vil inntektene våre mest sannsynlig ha steget noe. Husk da at inntekten øker hos de rike, så vel som hos de fattige. Dermed blir de rike rikere, og vi vil fortsatt ha fattige som ligger under grensen for fattigdom fordi inntektsgrensen som skiller fattig og rik også heves.

Når Aftenposten 08.12.09 viser oss en overskrift som sier "Vil ha ny definisjon", kan det se ut som Halvorsen tror det er så lett som at vi bare kan viske ut grafen og tegne en ny, men vi vet jo alle det, at en ny graf ikke vil gi fattige en eneste krone mer på kontoen. I følge uttalelsene hennes, ser det jo egentlig ut som om hun har gitt opp!

Opposisjonspartiene ber nå Regjeringen om å utarbeide et supplerende mål på fattigdom. Målet tar utgangspunkt i den sum som kreves for å skaffe basisvarer som mat, klær o.l. Beløpet skal også justeres opp i takt med prisstigningen. Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, understreker at dette skal komme i tillegg til det relative målet på lavinntekt som brukes for å definere hvem som er fattig i Norge (slik grafen viser).

Forslaget om variabelt kronebeløp er lokkende, men det betyr i praksis bare enda en graf, og i stede for å viske ut den gamle, får vi to å leke med. Kan vi egentlig fjerne fattigdom kun ved å endre definisjonen? For Calima høres dette kjent ut; politikere som tråkker i gamle spor ved å tro at å dekke til på magisk vis løser samfunnsproblemer. Ta prostitusjon f.eks. Å fjerne de prostituerte fra gatene, vil ikke sette en stopper for kjøp og salg av sex. Det blir kanskje en smule vanskeligere, men slett ikke umulig - vi ser dem bare ikke så tydelig lenger...

Tror disse politikerne virkelig at det er så enkelt som å hviske ut denne grafen og tegne en ny? Tror disse politikerne at min nabo, en mor med 3 barn og 1 inntekt, vil få en enklere hverdag så lenge hun ikke regnes som fattig på papiret? Det er ikke definisjoner vi skal diskutere, det er MENNESKER! Det holder ikke å lage et "supplerende mål", det må i så tilfelle overføres til praksis.

(I følge Aftenposten 09.12.09 har SV sagt nei til Høyres forslag.)

For Konge og fedreland

Med fullsatt sal og en scene med pakkede kofferter, var det i kveld duket for Shabana Rehmans siste forestilling på Centralteateret i Oslo, forestillingen For Konge og fedreland. Rehman tar publikum med seg på en reise gjennom hennes liv. Over lerretet får vi se klipp av Mullah-løft, skuddene mot familierestauranten på Grunerløkka og det kontroversielle rumpe-stuntet. Hun forteller om sin flukt over Atlanteren, til New York for å realisere drømmen; å få eget show på Broadway. Men tilværelsen i "hennes nye hjemland" blir ikke helt som Shabana Rehman hadde tenkt seg, og hun spør; hvor hører jeg egentlig til? I kjent stil spiller Rehman på humor - og det slår an hos publikum, men vi får også et innblikk i en alvorlig tilværelse i en ung pakistansk jentes liv. Rehman forteller om livet på krisesenter, om å flykte inn i en eventyrverden med store slott og prinsesser og stygge menn med hammer, alt for å overleve. Hun viser oss kjærlighetsskrinet hun delte med sin første store kjærlighet. Et skrin som inneholder smykker, bilder, brev - og en diamantring han gav henne første gang han slo henne. Første, men ikke siste. Shabana var bare 15 år. Ansiktet bærer preg av dyp kjærlighet, hun forteller med ømhet om de gode minnene, og alvoret gir publikum et visuelt slag i trynet. Unge Rehman blir flyttet til et ungdomshjem etter bekymringsmelding fra legevakten. Der blir hun utsatt for overgrep av en ansatt. Shabana Rehman var tøff, hun anmeldte. Mannen ble dømt, men minnene satt fortsatt i kroppen. Det gikk så langt at hun til slutt ønsket å dø.

Men Shabana Rehman reiste seg tross mye motgang, og med denne forestillingen bidrar hun nok en gang til å bygge bro mellom to kulturer. Man trenger ikke være enig i alt Shabana Rehman sier og gjør, men man kan heller ikke la være å bli berørt av hennes historie. Selv skriver hun i programmet; "For Konge og fedreland er en forestilling som handler om familie og individ på vandring, om tilhørighet, røtter og opprør. Om klassereiser, vekst, fall, drømmer og skuffelser. Men også om kampvilje og håp." Rehman forteller med stor beundring om sin far, som var av siste generasjon som levde for de som kommer etter. En far som arbeidet hardt for å forsørge sin familie, en mann med drømmer og håp for sine barns fremtid.

I kveld spilte Shabana Rehman forestillingen for 9. og siste gang i år, og i anledning Rødnesedagen hadde hun auksjonert bort et løft til inntekt for Redd Barna. Som hun selv sa; "Å løfte er jo noe av det jeg er flinkest til, og dette er jo for barna." Kanskje Shabana Rehman tok feil? Hun viser jo nettopp det, at det fortsatt finnes noen som lever for neste generasjon - riktignok ikke helt slik som hennes far, men i alle fall med samme gode hjerte.